Hva er det som er så fantastisk med denne naturen, når man verken er ornitolog eller fisker?
I sosialt lag, i prat med nye folk, er det ganske naturlig for meg å nevne at jeg er glad i friluftsliv. Jeg blir noen ganger møtt med spørsmålet:
– Å, ja, du driver kanskje og fisker, da?
– Nei, nei. Jeg har knapt nok holdt i en fiskestang, avkrefter jeg kjapt og får kanskje et nytt spørsmål om det da er jakt som er min greie ute i naturen. Kraftig hoderysting og nye avkreftelser fra meg.
– Er du da kanskje fugleinteressert? Sitter musestille med kikkert og kamera klart, og håper å få et gløtt av en dobbeltbekkasin eller en fiskeørn?
Men neida, jeg er heller ikke så veldig opptatt av fugler og fuglearter, ser knapt nok forskjell på en grønnspett og en rødspette. Men jeg skyter kanskje inn at jeg har da vært på noen orreleiker.
Nye spørsmål fra den som prøver å kartlegge mitt friluftsliv kan kanskje dreie seg om terrengløp, orienteringsløp, bærplukking, fotografering, klatring, toppturer, soppsanking, hundekjøring, padling og terrengsykling. Noe som resulterer i ny hoderisting fra meg – kanskje med et lite tillegg om at jo, da, jeg tar da et og annet bilde når jeg er på tur, og turorientering med Ola-Dilt er en kjær aktivitet. Og jeg padler en del kano og kajakk ved hytta vår i Mosjøenvassdraget i Østmarka (se blogg om Dynamitt-enkas hytte HER).
Min samtalepartner begynner nå sikkert å lure på om jeg bløffer på meg denne «glad-i-turer-i-skog-og-mark»-imagen. Nye ord og begreper som jeg knapt nok kjenner blir slengt ut; offpist-kjøring, buldring, packrafting, geocaching.
På dette stadiet mingler jeg videre til nye samtalepartnere og grubler kanskje litt på hva det er med friluftslivet som er så fasinerende for meg?
Og jeg kommer raskt opp med noen stikkord til meg selv: nye steder, utsikt, turfølge, gleden med å klare seg med lite, overnatting på enkelt vis, mat (i pakke eller på bål), spor etter tidligere aktivitet og bosetning, stillhet, besøk på markastuene, inspirasjon til nye prosjekter (bøker, blogg, foredrag), treffe mennesker, ikke treffe mennesker, bade, padle, Fjelltoppjakten, Ola-Dilt.
Og med denne lista i bakhodet bestemmer jeg meg for fortsatt å kunne kalle meg for friluftsmann.
© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren
Tidligere refleksjoner:
– Topptur ble topp tur, ikke utur: > HER
– Tenk å leve av Østmarka: >HER
– Hele pakka: >HER
REFLEKSJON
Det kommer ikke til å bli en vane, men innimellom deler jeg mine tanker om tur og friluftsliv med dere. Selvfølgelig i Østafor-bloggens ånd med et skjevt smil i munnviken og et glimt i øyet. Refleksjonene har ikke alltid så mye med Østmarka å gjøre, men jeg håper likevel du vil få en god leseopplevelse og noe å tenke på.
Gikk du glipp av forrige ukes blogg? Der fikk vi høre historien til de ni karene som er hedret på Milorg-støtta på Sarabråten. > HER
Neste ukes blogg har tittelen: «Nei, men er det ikke….» og handler om gamle kjente som dukker opp på enda eldre bilder. Den kan du nå lese >HER
