Far og sønn Heftye, begge med fornavn Thomas, er kjente personer med tilknytning til Sarabråten. Mindre kjent er Thomas Heftye juniors storebror; Johannes Heftye. Han var fjellklatrer. Og drapsmann.
I Heftye-familien fikk eldstesønnene annenhver gang navnet Thomas og Johannes. Den for oss mest kjente Heftyen var Thomas Heftye (1822 – 1886) som etablerte seg på Sarabråten og gjorde stedet kjent med sine mange celebre gjester og store selskap. Han var forretningsmann og en av Christianias rikeste menn.
Etter familietradisjonen fikk hans eldste sønn navnet Johannes (1849 – 1907). Thomas senior og kona Marie fikk også noen døtre – som på den tida ikke hadde andre oppgaver enn å gifte seg godt – noe både Ingeborg (1852 – 1894) og Christine (1858 – 1917) gjorde. Neste barn ut var en sønn som fikk samme navn som faren; Thomas (1860 – 1921). Det er denne sønnen vi hører mest om. Han utdannet seg innen forsvaret, ingeniørvåpenet, og ble senere ansatt som landets første direktør for Telegrafverket, en meget viktig funksjon på den tida. Han var også aktiv i politikken, og satt som forsvarsminister to korte perioder (1903 og 1908). Flere viktige samfunnsverv hadde han også og fikk en rekke utmerkelser. Og ikke minst: Det var han som fikk bygget den store dragestilvillaen det fortdsatt er ruiner etter på Sarabråten.
Odelsgutten
Men hva skjedde med den eldste sønnen? Med odelsgutten Johannes? Også han fikk seg en god utdannelse, først som jurist og siden som forstkandidat. Med denne bakgrunnen skulle man tro han stilte sterkt, både til å overta skogseiendommen i Østmarka og til å engasjere seg i farens firma. Men det skjedde ikke. Johannes er for en stor del fraværende i historien om Sarabråten og om Heftyefamiliens forretningsvirksomhet. Og han var nok også fraværende på disse områdene. Det var klatring den eldste Heftyesønnen viet livet sitt til. Og han må ha vært en dyktig klatrer også. Ganske sikkert fattet han den første interesse for denne aktiviteten i klippene ved Hauktjern, bare en snau kilometer fra familiens landsted Sarabråten. Så ble det mer dramatiske fjell i blant annet Jotunheimen. Han ble av mange karakterisert som landets første tindebestiger.
Johannes var førstegangsbestiger av Store Knutsholstind (i 1875) – en topp som lenge ble regnet som uoppnåelig, 2341 moh. Noen år etter besteg engelskmannen og klatrekonkurrenten William Slingsby Store Skagastølstind (2405 moh), Norges tredje høyeste fjell, i samme område – og han satte dermed Heftyes bragd i skyggen. Dette likte den norske klatreren dårlig, og han ville bestige den samme toppen for å vise Slingsby at dette var noe alle kunne klare. Heftye med turfølge valgte imidlertid en annen rute, som i ettertid har fått navnet Heftyes renne og er blitt den mest brukte til toppen av «Storen». Johannes Heftye gjorde etter dette alt han kunne for å dupere Slingsby og nedvurdere hans klatrebragd både i media og gjennom bøker han skrev.
«Tre i Norge ved to av dem»
I den klassiske friluftsboka og reiseskildringen «Tre i Norge ved to av dem» som kom ut i 1882 (på norsk i 1884), dukker fjellklatrer Heftye opp som en biperson. Boka beskriver på muntert vis de tre meget britiske mennene som bedrev aktivt friluftsliv i den norske fjellheimen på 1800-tallet.
I ett av kapitlene skriver de:
«På Gjendesheim var det imens kommet en annen gjest, nemlig en original nordmann som vi kan kalle mr. Coutts. Han hadde spasert omkring i Jotunheimen på egen hånd uten noen annen hensikt enn å klyve opp på toppene. Da vi ikke vet om det er fisk på tindene, og da han ikke hadde gevær med seg, fant vi ham nokså skjør. Da han ovenikjøpet hadde helt snauklipt hår, var det ikke fritt for at vi passet omhyggelig på våre eiendeler. … Det viste seg forresten at mr. Coutts var både hyggelig og skikkelig.»
Seinere på engelskmennenes tur dukker også den samme snodige nordmannen opp igjen:
«Senere fikk vi besøk av mr. Coutts, den snauklipte turisten fra Gjendesheim; og enten vokser ikke håret hans, eller så har han pusset det med sandpapir siden sist, for vi så ingen forskjell. Derimot hadde han utrettet noe annet i stedenfor, nemlig å klatre opp på toppen av Store Skagastølstind, et fjell som tidligere bare er besteget to ganger.»
De tre engelske turistene omtalte ikke alltid nordmennene særlig pent, ofte ble de latterliggjort for sitt enkle levesett og naive innstilling til mye. Det var nok grunnen til at de foretrakk å anonymisere alle de skrev om. At bankmannssønnen Johannes Heftye fikk kallenavnet mr Coutts var nok heller ikke tilfeldig. Coutts er navnet på en gammel, britisk storbank som ble grunnlagt så tidlig som i 1692. Så det var ingen hemmelighet at Coutts var identisk med Johannes Heftye, noe også den norske oversettelsen tydlig ga beskjed om i en fotnote.
Til Trøndelag
Etter diverse utenlandsturer slo Johannes Heftye seg ned på det historiske godset Austrått i Trøndelag i 1882. Med sin noe eksentriske væremåte ble han ikke særlig godt likt av lokalbefolkningen på Ørlandet, og det ble sagt at det var hans velstående Christiania-slektninger som hadde sørget for at han flyttet til Trøndelag – for å få ham bort fra hovedstaden.
Johannes Heftye gjorde en del upopulære framstøt i nabolaget. Han stengte blant annet en mye brukt vei som gikk gjennom godset. Og så skjedde det fatale, i romjula 1899: En 24 år gammel fiskersønn tillot seg å gå gjennom tunet på Heftyes gods. Resultatet ble at Heftye løsnet et skudd og drepte unggutten! Som toppen av det hele ble Heftye frikjent – episoden ble karakterisert som om godseieren kun grep til våpen i selvforsvar, for å forsvare sitt liv og sin eiendom mot inntrengende pøbel.
Denne tragiske historien er gjengitt og omtalt blant annet på nettsidene norsk-klatring.no og historien har også gitt grunnlaget for romanen «Drapet på Austrått. Martin Tranmæls nedtegnelser». Romanen er skrevet av Egil Postmyr som er oldebarnet til broren til den drepte unggutten.
Johannes Heftye levde fram til 1907 da han døde av en nyresykdom. Trondheimsavisa «Dagsposten» omtalte dødsfallet 11. mars 1907:
«Godseier Johannes Heftye til Austrått døde igaarmorges på Trondhjems Sygehus hvor han, lidende av Nyresygdom, har ligged siden 7de Januar i aar. Heftye kjøbde Østraat Gods i September Maaned 1882. Han var en meget reserveret Karakter, leved stille og tilbagetrukkent. Han havde flere Interesser og gjorde i tidligere Dage En Masse Reiser. Han var omkring 58 aar gammel. I Anledning Dødsfaldet, er Afdødes Bror, Telegrafdirektør Heftye, Godseier Heftye og Afdødes Søster i dag kommet hertil. Liget vil bli ført til Christiania og begravet der.»
”Trondhjems Adresseavis” 29. des 1899:
Under overskriften ”Dramaet på Østråt”, skriver avisa at de har fått følgende rapport fra deres korrespondent fra Ørlandet:
«I de ca 16 år cand. jur. og forest. Johannes Thomassen Heftye har eiet og beboet Østråt Gods, har han givet publikum rik anledning til at drage hans mentale tilstand i tvivl. Specielt har man neppe lettere kunnet ramme hans irritable gemyt end ved i utrængsmål at betræde Østeråts enemærker.» Reportasjen forteller videre om den skjebnessvangere kvelden da skuddet som drepte Ove Postmyr falt. Korrespondenten beskriver her både foranledningen med gjentatte angrep fra lokal pøbel, og hvordan skuddene gikk av som skremmeskudd etter å ha blitt angrepet. Mot slutten av historien forteller avisas korespondent: «Det tilkommer ikke mig at dømme om hvorvidt Heftye er i besittelse av sine sansers fulde brug eller ei, men det vet jeg at der skal et mer flegmatisk temperament til end Heftyes, om man rolig skulde tage imod alt, hva der fra pøbelens side i årenes løb har været presteret på Østeråt.
LESE MER/KILDER:
- Egil Postmyr: «Drapet på Austrått. Martin Tranmæls nedtegnelser» (Communicatio forlag 2011)
- www.norsk-klatring.no
- «Tre i Norge ved to av dem» (flere utgaver), bl.a. Andersen & Butenschøn, 2001.
- Even Saugstad: Sarabråten, godset i skogen (Frie Fuglers Forlag, 2016) > MER
