Eneboeren Korpås-Olsen

I åsen bak Skullerudstua, i en liten hytte, holdt eneboeren Olaf Olsen til fram til 1952. Han var preparant (utstopper) og Sverre M. Fjelstads læremester.

– Hvis jeg kan kalles «Naturmagasinets» far, må Korpås-Olsen regnes som «Naturmagasinets» bestefar, sa naturfotografen og TV-legenden Sverre M. Fjelstad (f. 1930) en gang. Lenge før han startet med Naturmagasinet i NRK og med å gi ut naturbøker, hadde han god kontakt med denne sære eneboeren i Østmarka.

Huleboer
Olaf Olsen (1874 – 1952) flyttet til skogs en gang på 1920-tallet. Først bodde han i en enkel hule ved foten av den bratte Skullerudåsen, den delen av åsen som kalles Korpåsen. Her hadde han tilhold noen somre før han flyttet til en mer permanent bolig litt lenger sør i åsen. Her hadde han fått tillatelse av Aker kommune til å føre opp en enkel, liten hytte som han bodde i både sommer og vinter.

I Sverre M. Fjelstads bok «Østmarka naturreservat – Oslos siste villmark» er det et helt kapittel om eneboeren. Fjelstad skriver under overskriften «Venn og læremester»:
«Korpås-Olsen var liten av vekst, men med en egen smidighet som er karakteristisk for den som lever i skogen året rundt. Korpås-Olsen hadde også en egen, nesten uforklarlig evne til å gå i ett med omgivelsene – flere ganger fortalte han meg om ville dyr som nesten hadde hoppet opp i fanget hans når han satt urørlig inne i skogen. Jeg gjetter på at dyrene av og til tok ham for en gammel stubbe eller en stor, grå stein der han satt med sine gamle velbrukte vadmelsklær av grå-grønn farge.»

Mens Fjelstad var mest opptatt av å «fange» dyr med sitt fotoapparat, var Olsen mest opptatt av å skyte dyrene for å få materiale å stoppe ut. Fjelstad fortalte at han fungerte som Korpås-Olsens fuglehund! Han måtte hente fuglene utstopperen skøyt, og flere ganger resulterte det i både vassing i våte myrer og også svømmeturer i kaldt vann der fuglene var falt ned etter Olsens velrettede skudd. Naturfotografen fikk også se hvordan eneboeren kunne mate tiuren med bjerkeskudd rett fra hånda.

Sverre M. Fjelstad var selv bare 16 – 17 år da han første gang traff Korpås-Olsen. Naturfotografen beskriver eneboerens hytte slik: «Selv minnes jeg hytta som både lun og koselig, og fremfor alt utrolig spennende. Også hyttas eier forekom meg å være svært så spennende. I mine øyne fortonte hans liv i skogen seg som bortimot fullkomment; han levde både i og med naturen, lå ingen menneske til byrde og hadde et mønstergyldig lite forbruk av nær sagt alt fra mat og klær til brensel og transportmidler.»

Et zoologisk museum
Hytta til Olaf Olsen ble karakterisert som et zoologisk museum. Her var det utstoppede dyr i alle kriker og kroker. Beinraden av en tigerpyton hang over senga til eneboeren, og han hadde ellers alltid flere nye prosjekter på gang; dyr som var under utstopping. Ellers var hytta dekorert med både harer, ekorner og en rekke større og mindre fugler. Kranier og skjeletter sto på rekke og rad på hyllene og i en krok bak en stubbe tittet en livaktig rev fram. Et elghode med et digert gevir gjorde nytte som både utsmykning og stumtjener. Ingen kunne være i tvil om Olsens store lidenskap!

Da Olaf Olsen døde i 1952 ble de mange utstoppede dyrene overtatt av Abildsø skole. Elever fra skolen gikk i flokk og følge opp til hytta og returnerte andektig med hvert sitt dyr som skulle få plass på skolen. Håndverket var kanskje ikke av det beste for dyrene som var blitt stoppet ut i den lille hytta i Østmarka. I dag er det visstnok kun ett individ igjen av den over 60 år gamle Korpås-samlingen. En utstoppet grevling fra samlingen står stadig på Sagstua ved Skulleruddumpa.

Hytta var ikke plassert på en vakker utsiktsplass i marka, slik man kanskje skulle tro at en naturglad selvbygger ville velge. Nei, den lå i et bortgjemt søkk. Den noe sky eneboeren var nok mer opptatt av at hytta hans ikke skulle bli oppdaget enn av vakre omgivelser. Bygningen besto av to rom; det minste var oppholdsrommet med seng og kjøkkenkrok, mens det største var forbeholdt utstoppingsaktiviteten.

 

Bildet av Korpås-Olsen
Jeg var lenge på jakt etter et bilde av denne markaoriginalen. Jeg hadde sett flere bilder av hytta hans, men hvordan mannen så ut ante jeg ikke. Nærliggende var det å spørre Fjelstad om dette, men han måtte bare beklage – selv om han tok en mengde bilder på sine turer i Korpås-Olsens område, fikk han seg aldri til å rette kameralinsa mot eneboeren. Det blei med bilder av natur, dyreliv og fugleliv. Han angret stort på at han aldri tok bilde av Olsen.

Så var det en gjest på Sandbakken som kunne fortelle at en venn av ham hadde bilde av Korpås-Olsen i sitt fotoalbum! (Se øverst i bloggen) Og ved neste besøk hadde han med albumet og jeg fikk scanne bildet mens kunden fikk seg en kopp kaffe. Fotograf var Erling Ingebretsen (1905 – 1957) og bildet var sannsynligvis tatt omkring 1949. Ingebretsen var en ivrig turgåer og hadde hatt kontakt med Korpås-Olsen siden krigens dager. Han hadde ofte med seg barn fra sitt nabolag på Bekkelagshøgda som syntes det var spennende å se både eneboeren og hans samling med utstoppede dyr. Korpås-Olsen stilte gjerne opp til fotografering med barna ved sin side og hytta i bakgrunnen. Og med dette bildet fikk vi endelig se hvordan denne karen virkelig så ut!

 

Nabolaget
Nærmeste nabo til Korpås-Olsen hytte var Skullerud gård. Her bodde familien Opsahl og sønnen på gården på Korpås-Olsens tid var Ole som nå eier og driver gården. Ole kan minnes hvordan han sammen med faren blant annet var oppom eneboeren med mat på julaften. Ole og de andre på gården kunne også observere lysskjæret fra Korpås-Olsens lykt da han gikk fra hytta og fulgte åsen nordover på vei til byen. Olsen hadde jobb på slakteriet på Grønland og gikk hele veien til byen, en tur som gjerne startet tidlig i grålysningen. Returen gikk som oftest med Enebakkbussen til Skulleruddumpa.

Rett nord for den loslitte eneboerens enkle hytte ligger plassen som ble annektert av to syersker fra Schweigaardsgate; Solåsen. De to stedene ligger bare et par hundre meter fra hverandre og var i bruk samtidig. Men hvor mye kontakt det var mellom syerskene på Solåsen og eneboeren i sin bortgjemte hytte, er uvisst – men noe kontakt må det ha vært. (Mer om Solåsen og kvinnene der kommer i seinere blogg!).

Der Korpås-Olsens hytte lå er det i dag ikke mye å se. En rusten ramme til en jernseng og deler fra et piperør er alt vi kan se i kløfta der hytta en gang lå. Like sørvest for hytta ble det omkring 2000 satt opp et enkelt minnesmerke, en stein med innskriften: «Korpås-Olsens minne, † 1952». På Østmarkakartet (1:25.000) er stedet for hytta tegnet inn med ruin-symbol (fire prikker) og teksten «Korpås-Olsen».

NESTE BLOGG
Nete uke går vi til helt andre enden av rangstigen blant herrer som frekventerte Østmarka. Da får vi høre om kammerherre Jens Gran som var stamgjest på Sarabråten på Heftyes tid. Neste torsdag, som vanlig! > HER

FAKTA 

Eneboere i Østmarka:
– Brede Olsen (1804 – 1873)
– Rønnaug Geiterud (1768 – 1846)
– Torbor Giermundsdatter (ca 1665 – 1737)
– Johan Korsveien (1821 – 1902)
– Johan og Albert Næs (1881 – 1952 og 1884 – 1948)
– Korpås-Olsen (1874 – 1952)
– Grønberggutta (brødrene levde fra slutten av 1800-tallet til opp mot 1980)

Boka «Folk og røvere i Oslomarka» omtaler flere av disse. Mer om boka HER

Kilder:

• «Østmarka fra A til Å», Even Saugstad, Frie Fuglers Forlag 2012
• «Østmarka naturreservat, Oslos siste villmark», Sverre M. Fjelstad, Schibsted forlag, 1994.
• «Paa Asbjørnsens stier», Paul Bukier, 1937
• Muntlige: Sverre M. Fjelstad og Ole Opsahl