Livet i et branntårn

Skogbrann var krise for skogeiere og andre opp gjennom 1900-tallet. Slik det også er i dag. Tre branntårn skulle verne Østmarka mot brannkatastrofen.

Hvordan var det å ha en arbeidsplass på 3 x 3 meter, 12 – 15 meter over bakken? Og være årvåken og skjerpet helst 24 timer i døgnet? Å være brannvakt i ett av de tre branntårnene i Østmarka var en viktig, hard og ensom jobb. Men også til tider en trivelig oppgave – nærmere naturen kom du i alle fall ikke.

Haukåsen i Oslo, Svartåsen i Lørenskog og Kjerringhøgda i Enebakk hadde slike tårn. Disse var i bruk fram til litt ut på 1970-tallet, da fant man det mer hensiktsmessig å la småfly ta seg av denne inspeksjonen. Å ha ett lite fly med pilot på vingene som kunne sveipe over hele Østlandsområdet, var utvilsomt mer rasjonelt enn å ha en mengde tårn med brannvakter rundt i skogsområdene i Oslo og omegn.

Nå er det bare tårnet på Kjerringhøgda som fortsatt står og kan besøkes. Tårnet på Haukåsen ble bygget om til radartårn i 1964 og tårnet på Svartåsen ved Losby er for lengst revet.

Så etter skogbrann – og spilte på Bjerke!
Branntårnene var gjerne bemannet med folk som jobbet for skogeieren, og for Haukåsen-tårnet betød det skogsarbeidere i Oslo kommune (helt i starten Aker kommune). Det første tårnet her ble reist i 1921 og hadde en høyde på 12 meter. Et nytt, tre meter høyere tårn ble satt opp i 1934. Mange eldre turgåere husker sikkert fortsatt dette tårnet som hadde en utsiktsplattform under hytta på toppen. Plattformen var tilgjengelig for alle, hytta var forbeholdt brannvakta. Tårnet ble i 1964 erstattet av tårnet med den karakteristiske kuppelen som kan sees på lang avstand. Her ble det i tillegg til plass for brannvakta, laget en radar som styrer flytrafikken til Fornebu og seinere Gardermoen.

Hans Sørli var en av de som hadde denne jobben som brannvakt både i det gamle og det nye tårnet. Selv om det sikkert kunne svaie litt i det gamle, enkle tre-tårnet når vinden rusket i tretoppene, foretrakk Sørli dette som arbeidsplass framfor det nye med strøm og varme. Til Arbeiderbladet sa han i 1968:
– Der var det ingen sjenerende maskindur, og jeg hadde full oversikt til alle kanter.

Hans Sørli (1916 – 2003) bodde på plassen Sørli ved Haraløkka på Bøler og var i tillegg til brannvakt også tømmerhogger og kjørte også opp skiløyper om vinteren. Brannvaktoppgaven startet han med under krigen og var etter det mer eller mindre fast stasjonert i tårnet i de tørre periodene. 1959 hadde en forferdelig tørkesommer og brannvakta meldte om hele 69 branner, men alle ble slokket før det ble noen storbrann.

Sørli gjorde mer enn å se etter branntilløp. I et intervju med Bølerposten i 1998 fortalte han at han med den gode kikkerten han hadde i tårnet kunne se helt til Bjerkebanen. Og da var det fristende i stille perioder å følge med på aktiviteten på travbanen og også delta i spillet med kontakt via telefon og skogforvalteren som hjalp han med å sette penger på de rette hestene. Det ble en pen slump penger i årenes løp, kunne brannvakta fortelle.

Også brannvaktkollega Øyvind Johansen hadde erfart at kikkerten kunne brukes til andre ting enn å observere brann. En gang så han en båt kantre på Elvåga og forsto at båtfolket hadde problemer. Han fikk varslet og på den måten reddet de uheldige. Øyvind Johansen hadde så mye tid i branntårnet på Haukåsen, at han vurderte å bytte etternavn til nettopp Haukåsen. Det var jo ikke uvanlig på den tida å ta navn etter stedet du bodde…

Svartåsen-tårnet ved Losby
Det var Losby bruk som fikk reist tårnet på Svartåsen, like sørvest for Losby, mot Halssjøen. Med sine 361 meter over havet, er Svartåsen blant Østmarka ti høyeste topper, og med et tårn på 20 meters høyde var det god oversikt over Lørenskog og Rælingens del av Østmarka. Det første tårnet her kom i 1901 og det ble skiftet ut i 1932. Tårnet ble utstyrt med telefon ned til Losby, noe som var ganske sensasjonelt for den tida. Etter at det ble tatt ut av bruk på 1960-tallet ble det revet.

Håkon Bråten var skogbrannvakt, og han bodde opptil 14 dager av gangen i tårnet. Blant lyspunktene i ensomheten var de gangene kona Anny kom på besøk med hjemmebakt brød og annen ferskmat. Anny Bråten forteller at hun bodde 50 år på Losby, men hun gikk aldri på tur i skogen – det ble med klatringen opp Liadalen med mat til Håkon.

Kjerringhøgda – fra branntårn til utsiktstårn
Etter å ha stått til nedfalls i mange år, med råtne og mangelfulle planker og bord på jernkonstruksjonen på toppen av Kjerringhøgda, ble tårnet restaurert som utsiktstårn i 2000. Tette trapper med solid rekkverk av trykkimpregnerte materialer gjør tårnet så sikkert at selv barnehagegrupper fra Vangen tar turen opp i det 15 meter høye tårnet.

Dagens tårn ble oppført i 1951/1952 og det var Arne Karlsrud fra Bru som hadde ansvaret for byggingen og også var brannvakt de første årene. I Trond Buruds bok om Rausjøgrenda kan vi lese at Karlsrud hadde en hvilebrakke ved foten av tårnet, men at det også var seng oppe i hytta i toppen. Arne Karlsrud hadde 21 år som oppsynsmann og brannvakt for And. H. Kiær som på den tida eide Rausjømarka.

Det første branntårnet på Kjerringhøgda ble sannsynligvis reist på slutten av 1800-tallet. Dette ble skiftet ut i 1911 før dagens jernkonstruksjon kom opp tidlig på 50-tallet. I 1947 var det rekordmange branner, og på det meste var det fem utrykninger på en dag som resultat av observasjoner fra vakta i tårnet på Kjerringhøgda.

Ella Berg bodde på plassen Svarthol ved Bindingsvann. Hun fortalte at det var stort å få komme opp i tårnet på Kjerringhøgda på 1930-tallet. Da var det hennes onkel Anders som bodde på Nersaga i Rausjøgrenda som var vaktmann her. I boka «Svarthol i Østmarka, en oppvekst man husker» beskriver hun blant annet hvordan hun og de andre barna fikk se det store kartet som lå under en glassplate på et stort bord og hvordan de fikk prøve den gode kikkerten hans.

Neste ukes blogg er om Østmarka-barnas skolevei. Den kunne være lang… Les bloggen neste torsdag. HER

FAKTA:
Tre åser i Østmarka hadde tidligere brannvakttårn:
– Haukåsen, Oslo (357 moh).
– Svartåsen, Lørenskog (361 moh)
– Kjerringhøgda, Enebakk (349 moh)

MER OM BRANNTÅRNENE
… i Østmarka og Oslomara forøvrig finner du på bloggen Fantastiske Marka. Sjekk ut https://fantastiskemarka.no/2019/08/11/ingen-royk-uten-ild-brannvakttarn-i-oslomarka/

Kilder:

• Arbeiderbladet 27. 07.1968 (artikkel av Jan Johansson)
• Bølerposten, menighetsblad for Bøler, august 1998
• Kjentmannsmerkeheftet, 1996 – 1998.
• Trond Burud: Opplevd og hørt i Rausjø, 1992
• Ella Berg: Svarthol i Østmarka, en oppvekst man husker, 2007
• Even Saugstad: Østmarka fra A til Å, Frie Fuglers Forlag, 2012. > MER
• Sør i Aker, Søndre Aker Historielags årbok 2008. Artikkel av Lise Henriksen > MER