Dra meg baklengs inn i Østmarka

De fleste av oss drar østover for å komme inn i Østmarka. Men noen må dra vestover til Østmarka.

Østmarka er navnsatt av Oslofolk, ingen tvil om det. En bonde fra Rælingen eller Enebakk ville aldri kalt skogsområdet vest for der han bodde for Østmarka. Av den grunn er vel mange beboere i Akershuskommunene rundt hovedstaden litt tilbakeholdende med å bruke navnene Oslofolk har satt på marka – etter himmelretningen fra der de selv bor, fra sin egen navle.

Først Nordmarka
Man kan spørre seg: Var partinavnet «Høyre» avhengig av «Venstre»? Og var Nordmarka avhengig av Østmarka, Sørmarka og Vestmarka?

Nei, navnene kom ikke på likt, i alle fall ikke i marka. I politikken ble både Venstre og Høyre dannet i 1884 – Venstre noen måneder før Høyre.

Nordmarka var et godt etablert navn, lenge før Østmarka-navnet ble tatt i bruk. Nordmarka-navnet er første gang brukt på et kart fra 1757, mens Østmarka-navnet først dukket opp som begrep tidlig på 1900-tallet.

Skau så skogen for bare trær
Gymnastikklærer på Vålerengen skole, kaptein Johannes Skau (1858 – 1941), er mannen som blir betegnet som Østmarkas oppdager og den første som brukte dette navnet om skogsområdet øst for byen.

I Aftenposten brukes navnet Østmarka første gang 22. januar 1915 i forbindelse med en artikkel om at Skiforeningen ønsker å sette ut skikjelker i Marka for å transportere ut skadde etter eventuelle uhell i løypene. Om Sarabråten skrives det i avisa: «… et af centrene for det herlige og forholdsvis nyopdagede skiterreng, som populært kaldes «Østmarken».»

En måned etter er lærer Skau på tur med sine elever inn til Sarabråten, og med på turen er den kjente fotografen Anders Wilse og en journalist. Det blir en stor reportasje i Socialdemokraten, og Østmarkanavnet er nok en gang befestet. Tittelen lyder «Østmarken for østkantens skiløpere» og Skau beskrives her som Østmarkas oppdager.

I avisartikkelen, som det også blir brukt utdrag fra i Skiforeningens årbok seinere i 1915, heter det blant annet:
«Lærer Johs. Skau, foregangsmanden for skolebarnas skiturer, går ikke over bækken efter vand. Han søker helt naturlig op i sin østmark for at bruke sine ski og finde den adspredelse et hvert menneske trænger og må ha. Han er det mørke fastlands opdager.»

Skau går i bresjen for å låne ut skiutstyr til skolebarn som mangler slikt. Han jobber også for bedre kart og skilting i Østmarka, og ønsker at Sarabråten skal bevares og brukes som serveringssted. En skikkelig Østmarkapatriot!

Det første kartet som bruker Østmarka-betegnelsen kom i 1927. Et søk i Aftenpostens digitale arkiv viser nå en kraftig økning på treff i Østmarken og Østmarka, og både Turistforeningen, Skiforeningen og Oslomarkas Friluftsråd tar navnet i bruk.

Losbymarka, Krokholmarka, Rælingskogen
I starten var nok Østmarka i hovedsak benevnelse på den by-nære delen av marka, den som lå inn mot Oppsal, Bøler og Nordstrand som den gangen lå i Aker kommune. De mer fjerntliggende delene av Østmarka ble – og blir til dels fortsatt – betegnet med andre navn. Delen i nord, i Lørenskog, den som hørte til Losby gods, ble gjerne kalt for Losbymarka. Helt i øst, mot Øyeren, ble marka gjerne betegnet med Rælingsmarka eller Rælingskogen/Rælingskauen, mens den sørlige delen av dagens Østmarka ble kalt Enebakkskogene. Den delen av Østmarka som ligger i Ski kommune blir fortsatt ofte betegnet som Krokholmarka. Rausjømarka brukes fortsatt om delen av Østmarka som ligger rundt Rausjøen, Mosjøen og Børtervann, den tidligere privateide skogen i Enebakk som Oslo kommune kjøpte i 1965.

Da kommunen (den gangen Aker kommune) kjøpte Thomas Heftyes skog ved Sarabråten, var betegnelsen Nøklevannskogen. Skogområdet strakk seg fra dagens drabantbyer i Oslo øst og inn til Elvåga.

Vestmarka og Krokskogen
Vestmarka-navnet ser ut til å ha vært brukt litt lenger enn Østmarka. Navnet ble lansert i Turistforeningens årbok allerede i 1896, og det var matematiker og barnebokforfatter Elling Holst (1849–1915), bosatt på Høvik, som kom med navneforslaget. Men det kan se ut til at det tok noe tid før det kom i allmenn bruk, første gang det finnes på trykk er i en avis, er i en annonse i Aftenposten i 1913.

Krokskogen-navnet er det eldste av navnene på delene av Oslo-marka. Navnet ble nevnt av Magnus Lagabøter i 1276 da han reiste fra Oslo, om «Kroka skog» og videre til Hadeland. Navnet kommer sannsynligvis fra gården Krok som lå ved Kroksund nær Sundvollen. Denne vestlige delen av Oslo-marka har vært brukt mye som setringsområde for bønder på Ringerike. Og siden dette skogsområdet lå øst for der de holdt til, brukte de gjerne betegnelsen Østmarka om området.

Sørmarka
Sørmarka er en langt nyere betegnelse. I det lille heftet «Oslomarka», utgitt av Oslomarka friluftsråd i 1937, er både Nor-, Øst- og Vestmarka brukt på et oversiktskart, men ikke Sørmarka. Først i forbindelse med etableringen av LO-skolen i 1939, ble navnet Sørmarka tatt i bruk både om skolen og etterhvert om hele skogsområdet som omfatter både Svartskog, Nøstvetmarka, Holstadmarka, Skimarka og Gaupesteinmarka – ofte også Grønliåsen.

Lillomarka
Forfatteren Eivind Heide sikret seg da han ga ut bok om Lillomarka i 1981. I tillegg til dette markanavnet som de fleste av oss kjenner godt, la han til i tittelen: «Skøyenmarka, Nittedalsmarka, Grefsenmarka og Grorudmarka». I den nyere utgaven av boka som kom i 1993 hadde han begrenset seg til å bruke «Lillomarka og Nittedalsmarka» som tittel på boka.

Dette skogsområdet, som avgrenses av riksvei 4 og jernbanelinja mot Gjøvik og går opp mot Nittedal i nord, har blitt navnsatt av brukere rundt marka og dermed fått de ulike betegnelsene. I lokalavisa Varingen i Nittedal gikk debatten over betegnelsen på denne marka, og Nittedølene mente (selvfølgelig) at Nittedalsmarka var et naturlig navn, særlig siden en så stor del av skogsområdet ligger i Nittedal kommune. Det var i 1931 Lillomark-navnet ble nevnt for første gang i Skiforeningens årbok. Betegnelsen Grefsenmarka var likevel den mest brukte fram til etter krigen.

Navnediskusjon også i fjellheimen
At byfolk setter navn på sine friluftsområder, skjer også i fjellheimen. Jotunheimen er en for lengst innarbeidet betegnelse, og navnet fikk fjellområdet av Aasmund Olavsson Vinje midt på 1800-tallet. Før det var betegnelsen Jotunfjeldene brukt av pionerer innen klatring og fjellvandring. Jotunheimen-navnet ble befestet og bekreftet av Turistforeningen som Vinje var med på å stifte sammen med Thomas Heftye (mannen på Sarabråten!).

I 2005 arrangerte DNT Oslo og Omegn (!) en navnekonkurranse for hva man skulle betegne fjellområdet man tidligere hadde kalt for Gausdal Vestfjell for. Valget falt på Huldreheimen, et valg som ble dårlig mottatt av lokalbefolkningen. Det DNT-skapte navnet var i bruk fram til for noen år siden, da man gikk over til å kalle dette fjellområdet mellom Jotunheimen og Gudbrandsdalen for Langsua.

Dra meg baklengs…
Tittelen på dagens artikkelen er – som sikkert mange har gjettet – inspirert av Solan Gundersens kraftsalve, blant annet kjent fra «Flåklypa Grand Prix»-filmen; «Dra meg baklengs inn i fuglekassa». Denne munnrappe og smårampete skjæra fra Kjell Aukrusts univers har en link til Østmarka; Han var sagbruksarbeider på Rustadsaga.

Mer om det i neste ukes blogg! > HER

FAKTA:
Østmarka ligger i fem kommuner:
Oslo kommune (42 000 da)
Nordre Follo kommune (11 000 da)
Rælingen kommune (43 000 da)
Enebakk kommune (99 000 da)
Lørenskog kommune (49 000 da)

KILDER:

• Oslomarka fra A til Å, Universitetsforlaget 1985 (Christophersen/Svensson)
• Even Saugstad: Østmarka fra A til Å (Frie Fuglers Forlag, 2012) > MER
• Skiforeningens årbok, artikkelforfatter P. Chr. Andersen, 1915
• Aftenposten 15.05.1913
• Aftenposten, 22.02.1915
• Socialdemokraten, 20.02.1915
• Oslo-Marka, Bind I, Blix forlag, 1939.
  • Hole historielags nettsider
• www/lokalhistoriewiki.no