Lys til jul i Rausjøgrenda

Jula for 49 år siden må ha vært spesiell for folket i Rausjøgrenda sør i Østmarka. Lille julaften 1969 fikk de elektrisk lys! Strøm og telefon var langt fra noen selvfølge på de bebodde plassene i marka.

Aftenposten hadde nyheten om strøm til Rausjøgrenda som forsidesak i sin julaftenutgave for 49 år siden. Der kunne avisa fortelle at de 8 – 9 fastboende i grenda nå kunne droppe parafinlamper og vedfyring og som de fleste andre beboere i Enebakk skru på bryteren for lys og varme.

Den gangen var det 8 – 9 fastboende i grenda som ligger mellom Bysetermåsan og Børtervann, det var fastboende på Dammen, Nersaga, Bråtan og Mellomsaga. Med unntak av Bråtan, er det fortsatt beboere på disse plassene, men antallet er redusert til fem.

Elverksjefen i Enebakk var selv tilstede da strømmen ble slått på lille julaften 1969, og sier til Aftenposten at det var en gledens dag! Han forteller at de måtte sette inn ekstra krefter og overtid fyor å få alt ferdig til jul, men denne julegaven skulle Rausjøfolket ha!

Ikke lys men telefon på Sarabråten
Sarabråten hadde fastboende fram til 1963, men stedet fikk aldri innlagt strøm. Telefon hadde de derimot. Mariholtet, tre kilometer lenger inn, hadde verken strøm eller telefon, så når det var behov for lege eller andre problemer der inne ved Elvåga, måtte de ta turen til Sarabråten for å ringe etter hjelp. Sju år etter at siste familie var flyttet ut fra Sarabråten, kom det strøm og lys til stedet – men ikke for å gi lys og varme i Kuskeboligen som da fortsatt sto der, men for å gi lys i lysløypa til skiløperne som var på kveldstur til Mariholtet.

Siste sted med fastboende i Akershus som fikk strøm, var Brunkollen i Bærumsmarka. Først i 1983 ble strømledninger trukket til serveringsstedet som da kunne pensjonere det gamle aggregatet som fram til da hadde holdt brusen kald og kakaoen varm. 18. januar 1983 fikk de se lyset!

Sein strøm også i Lillomarka
De søkte om å få telefon på Sørskogen i Lillomarka før krigen, men fikk avslag  – de hadde jo telefon på naboplassen Sinober. De kunne gå dit hvis de måtte ringe. Men så ble eieren av stedet, Alf Sørskogen, kjent med en overingeniør ved Oslo Telefonanlegg og det ordnet seg med telefon i 1945. Han fikk tak i 5000 meter ståltråd som han festet fra tre til tre og kontakten med omverdenen var oppnådd! De fikk tildelt telefonnummeret 73 Slattum, men måtte seinere bytte til 74 Slattum. For en veivokter hadde fått telefon og det ville ikke ta seg ut at en skarve tømmerkjører på Sørskogen hadde lavere nummer enn veivokteren.

I 1947 søkte de om å få strøm til Sørskogen, men fikk avslag – de hadde jo telefon, det fikk da være måte på overflod på det lille småbruket. Veien til stedet som stadig har servering sto ferdig i 1956. Strøm kom først i 1967.

NYTT:
Tidlig ute med telefon i marka var derimot ingeniørboligen ved Store Daltjuven i Nordmarka. I 1901 startet Akerselvens Brugseierforening sprengning av tunnel som skulle overføre vann fra Gjerdingen og Store Daltjuven ned i Store Sandungen og videre i Akerselvas nedbørsfelt. En stor brakkeleir for arbeidere og en administrasjonsbolig ble satt opp på odden i Store Daltjuven. Også familiene til formenn og ingeniører ble bosatt her oppe på anleggsområdet som var i drift i mange år. Så stor aktivitet var det her at det le anlagt egen skole. Strøm kom fra eget kraftverk og telefonlinje ble strukket fra bygda, det vil sannsynligvis si Harestua/Stryken-området. Med dette da nymotens apparatet kunne det holdes kontakt mellom Brugseierforeningen og formennene på stedet. Det sies at formennene skiftet til finbukse før de tok telefonen.

NESTE UKES BLOGG holder vi oss i Rausjøgrenda og forteller om juletrefestene der. Og tar også turen over til Heftyevillaen på Frognerseteren hvor det også var juletrefester. Og her fikk de besøk av selveste Peter Chr. Asbjørnsen, eventyrsamleren! Neste torsdag, nytt blogginnlegg. Følg med!

(© Even Saugstad/www.østafor.no)

FAKTA:
Rausjøgrenda
I den isolerte grenda sør i Østmarka, i Enebakk kommune, var skogsdrift og tømmer viktig for bosetningen. Langs elva mellom Rausjøen og Børtervann lå det flere sagbruk og her ble tømmer gjort om til plank og bord og transportert inn langs vinterveien Plankeveien til Christiania.
Grenda er nå nesten helt avfolket, men i tidligere tider bodde over hundre mennesker her, og det dobbelte i sesongen for tømmerhogst. Det var skole i grenda (lagt ned i 1951) og også eget poståpneri. Området eies nå av Oslo kommune men var fram til 1964 eid av firmaet And. H. Kiær som hadde sagbruk i Fredrikstad. Tømmeret ble da fløtet ned Børtervann og videre ned Glomma.
Enebakk kommune eier den nedlagte skolen, Mellomsaga er i privat eie, ellers er alle bygningene eid av Oslo Kommune. Øvresaga sentralt i grenda er nå ubetjent turisthytte. Det samme er Bøvelstad nord i Børtervann. Det er bomvei (kjøretillatelse nødvendig) fra Bysetermåsan til Rausjø og Børtervann.

Sjekk ut DNTs info om Øvresaga. HER (opens in a new tab)»>>HER

Les bloggen om Bjørnar Hansen som bodde på Nersaga. >HER

Les bloggen om Bjørnar Hansen som bodde på Nersaga. >HER

• Kilder:
• Helge Haakenstad: «Skogfolkets rike», Skog og varde, 2012
• Sverre Grimstad: Nordmarka og Hakadal, Dreyers Forlag, 2011
• Even Saugstad: «Østmarka fra A til Å», Frie Fuglers Forlag, 2012
• Aftenposten, 24. desember 1969.