Hva er det jeg liker ved det å gå på tur? Å sette det ene beinet foran det andre?
For noen år siden hadde en Aftenposten-journalist funnet ut at folk som sto alpint egentlig ikke bedrev sporten sin så mye. Etter vinterferien hadde journalisten sett på hvor mye tid som egentlig ble brukt på å kjøre ned bakken. I løpet av en uke var det ikke mange timer. Jeg humret og nikket mens jeg leste avisartikkelen hvor journalisten startet med å trekke fra reisedagene til og fra hytta eller hotellet. Så var det minus for den lange tida slalåmfolket bruket i heiskøen, så tida i heisen opp til der bakken startet. Tid for lunsj ble også trukket fra, likeledes tidlig avslutning for å rekke en tur på «after ski» før middag og kveld i hytta. Antall timer som virkelig ble brukt på å stå ned bakken i løpet av en uke var ikke mange. Knapt nok to-sifret.
Jeg har aldri vært noen alpinist, bare så vidt forsøkt meg på telemark (det ble mer buskerud…). Så når jeg leste dette om folket som dyrker alpine øvelser tenkte jeg at der fikk de høre sannheten! Der fikk slalåm-snobbene passet sitt påskrevet! Det var noe annet med oss som bedrev skikkelige aktiviteter i ferien, vi som drev med noe ordentlig!
Hytte-til-hytte-konseptet har jeg dyrket i mange år. En rekke vinterferieuker, romjulsdager, sommerferier og langhelger på råtten snø i mai har blitt brukt i Jotunheimen, Rondane og på Hardangervidda. En tur- og ferieform jeg virkelig liker; på tur mellom Turistforeningens betjente eller ubetjente hytter. Et enkelt hytteliv som innimellom avløses av det luksuriøse livet på de store betjente hyttene med treretters middag, myke stoler og gode senger. Dette setter jeg virkelig pris på, og jeg kan si at dette er min hobby akkurat som andre foretrekker å stå i en slalåmbakke i sin ferie. Fnys!
Men etter å ha lest Aftenposten-artikkelen om tida alpinfolket egentlig brukte på sin aktivitet, begynte jeg å tenke… Hva bruker jeg egentlig tida på når jeg er på fottur eller skitur i skogen eller på fjellet?
En dag på hytte-til-hytte-tur starter med en god frokost. Etter at sekken er pakka, rutevalg og skismøring er diskutert med de andre som har bodd på hytta, er det ut på tur. På første del av dagen er det gjerne et par stopp med litt sjokolade, kjeks og termosdrikke. Og så en lang og god lunsj. Er været godt og vi har funnet oss en lun li, kan pausen gjerne komme opp i både en og to timer. Neste økt blir også brutt av et par pauser før kveldens hytte er nådd. Av med ski og sekk, inn på rom eller sovesal, en dusj og kanskje en liten blund før middag. Så etter maten litt kortspill og prat med de andre hyttegjestene. Hvor har dagens tur gått? Hvor skal neste dags tur gå?
(Artikkelen fortsetter under annonsen.)
Etter fjellturen kan jeg få spørsmålet om hva jeg har gjort i ferien. Jeg svarer selvfølgelig: Gått fra hytte til hytte. Men hvor mye av denne uka har jeg egentlig brukt på å gå fra hytte til hytte? Hvor mye av tida har jeg brukt på å sette det ene beinet foran det andre med det mål å komme meg over vidda til neste hytte? Kanskje litt mer enn det alpinfolket har brukt på å stå ned bakken, men ikke så veldig mye mer. Og dette med å gå – er det virkelig det som er det viktigste med turen? Er det det jeg setter pris på? Ja, det også – men veldig mye mer. Faktisk alt det andre, inkludert både dusjkø og togturen til fjells. Og de gode måltidene – enten du har laget det selv eller fått det servert. Og de gode samtalene. Og å treffe nye mennesker. Og naturopplevelsene, utsikten, utfordringene i terrenget og været, stillheten, den skarpe og reine lufta, dyr og mennesker du ser, hyttevertskapet, mestringsfølelsen.
Sånn er det sikkert blant alpinistene også. Heiskøen, lunsj-hamburgeren, after-ski-opplegget – alt må med for å få en fin opplevelse. Vi må ha hele pakka.
God tur og god påskeferie – uansett hvor og hvordan den tilbringes!
REFLEKSJON
Det kommer ikke til å bli en vane, men i ca hver 8. blogg har jeg planlagt å dele mine tanker om tur og friluftsliv med dere. Selvfølgelig i Østafor-bloggens ånd med et skjevt smil i munnviken og et glimt i øyet. Refleksjonene har ikke alltid så mye med Østmarka å gjøre, men jeg håper likevel du vil få en god leseopplevelse og noe å tenke på.
© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren
I NESTE UKES BLOGG kan du teste dine kunnskaper om Østmarka i en liten påskequiz. Til da kan du jo tygge på spørsmålet: Hvor renner Svartoren til slutt ut i havet? Og hva heter den nyeste DNT-hytta i Østmarka? Neste torsdag, ny blogg!
Gikk du glipp av forrige ukes blogg? Den var om kryptiske skilt i Østmarka. Sjekk ut: HER!
Bildet øverst i dagens blogg er fra Hardangervidda på vei mot DNT-hytta Litlos.
Veldig bra refleksjoner. Skjevt smil og glimt i øyet er viktig. Fra hytte til hytte og det rundt omkring var viktig i mange år.
Busstoppen på skogsbilveien på Flateby som ble vist i forrige «Østafor byen» ble satt opp på 80 tallet, ikke for å få bussen inn på den lille skogsveien, men heller et morsomt påfunn av han som bygde veien, entreprenør Anthon Gjestang fra Flateby. Det har fortsatt ikke vært noen buss der!
Takk for forklaring, Johan! (Jeg flytter kommentaren din til under «Kryptiske skilt»-innlegget)