Jens Saugstad var en bladmann. Han døde bare 33 år gammel men rakk å starte avis både på Lillehammer og i Lillestrøm. Kongsvingeravisa Glåmdalen hadde han også en finger med i utgivelsen av. Hans kone fikk erfare etter ektemannens død at det å blande kjærlighet og business ikke alltid er så lurt.
Jens Saugstad (1862 – 1895) var født på Ringsaker, de første årene av livet bodde han på gården Saugstad Østre. Men det var flere generasjoner siden familien hadde stått som eiere av gården, og i folketellingen for 1865 var faren Johannes ført opp som maler, og familien bodde i en sidebygning på gården. Da Jens bare var et par år gammel flyttet familien til Gjøvik hvor hans mor, Anne Marie Jensdatter, kom fra. Her var faren fotograf, en stilling og tittel som på 1870-tallet var ny og ukjent.
Utdannet som boktrykker
Allerede i en alder av 13 år, to år før han ble konfirmert, var Jens i gang med utdannelsen som boktrykker. Han gikk i lære hos boktrykker Fredrik Olsen Lange på Gjøvik som eide og drev Gjøvik Blad. Etter læretida flyttet han til Kristiania og jobbet hos Grøndahl – et firma som seinere utviklet seg til å bli store innen både trykk og forlagsvirksomhet. Jens var her noen år før han i 1884 flyttet til Lillehammer og startet avisa Mjøsposten.
Hva som var foranledningen til at han i så ung alder, han var bare 22 år, valgte å flytte til en ny by og starte en ny avis, er ikke godt å si. Han hadde tydeligvis både startkapitalen og pågangsmotet. Det kan se ut til at Jens Saugstad var både utgiver (eier), trykker og redaktør for avisa. Han ble imidlertid ikke i Mjøsbyen og Mjøsposten i mer enn snaue to år. Da ble avisa solgt til Lillehammer Tilskuer. Det falt ganske sikkert mange av abonnentene tungt for brystet at deres avis, som var en Venstre-avis, gikk inn i Lillehammer Tilskuer som var en Høyre-avis. En av konkurrentene harselerte med dette og hadde en liten notis som blant annet sa at den tidligere eieren Saugstad drakk kjøpskål betalt av abonnentene som mistet sitt partis avis.
Ny avis, nye muligheter
Så bar det sørover med Jens Saugstad. 10. april 1886 kom første nummer av avisa Akershus ut på Lillestrøm med Jens Saugstad som utgiver.
Det var gårdbruker på Jølsen i Fet, Anders Jørgensen Veum som oppfordret Saugstad til å starte avis og trykkeri på stedet. Veum var venstremann og tidligere stortingsrepresentant. Stortingsmann Karender Olsen Dieseth ble ansatt som redaktør. Han representerte Venstre på Stortinget. Med seg i redaksjonen fikk de flere framtredende venstrefolk, men felles for disse, inkludert redaktør Dieseth, var at de ikke bodde i Lillestrøm og hadde svært liten kjennskap til stedet. Det var ikke mange aviser i Akershus amt på den tida, og folk i Romeriksområdet mente deres distrikt var alt for lite omtalt i pressen og at det derfor var stort behov for en ny avis. At det var venstrepolitikere som sto bak avisa, og de ønsket et organ som kunne tale deres sak, var ganske sikkert også viktig. Partiet Venstre (og også Høyre) ble stiftet i 1884 og Venstres viktigste sak var ønsket om unionsoppløsning med Sverige. Språkreformen var også viktig for Venstre og Venstre-avisene. Nå skulle det danske språket bort!
Veum ga Saugstad et forskudd på 3000 kroner til innkjøp av maskiner og typografisk utstyr. Det kom også økonomisk støtte til avisutgivelsen fra bedriftseier Nils Claus Ihlen. Han var eier av Strømmens Værksted som faren hadde startet. Det var Venstres amtsforening som sto bak utgivelsen, og undertittelen var Liberalt Blad for Akershus Amt.
I bladets første nummer het det blant annet: «Det har vært et lenge følt savn at vi ikke i likhet med landets øvrige amt har hatt en fyldigere lokalpresse. … Det er dette savnet Akershus særlig vil søke at avhjelpe…». Redaktøren skriver videre i dette første nummer at de ikke ønsker å fortrenge Kristiania-aviser som allerede leses i distriktene, men gjennom en mer lokalrettet avis vil de kunne nå også familier som «før ikke har interesseret sig for avislæsning». Hovedstadsavisene forsøkte å dekke nyheter fra hele landet, mens den lokale Akershus ville holde seg i amtet, altså fylket. Målet for avisa var ganske sikkert å vokse og dekke hele Akershus amt, men den ble aldri noe mer enn en Romeriksavis. Men de erfarte nok at det var en mer enn stort nok nedslagsfelt.
Avisa startet med to utgaver i uka, tirsdag og fredag. På høstparten året avisa ble startet, økte utgivelsesfrekvensen til tre dager i uka; onsdag fredag og søndag. Avisa besto av fire sider i storformat.
En kort periode i 1889 kom avisa ut daglig og kunne på forsida omtale seg som: «Konservativt dagblad for Akershus amt». Men denne hyppige utgivelsen varte bare noen måneder, så var det tilbake til tre ganger i uka, men med større format enn tidligere. Tirsdag, torsdag og lørdag ble de nye utgivelsesdagene, noe som holdt seg i mange år framover. Prisen på avisa varierte mellom 75 øre og én krone kvartalet.
Fra Venstre til Høyre
Avisa Akershus gikk ikke så bra som initiativtakerne hadde håpet. Den hadde kun fått 400 – 500 abonnenter og kun halvparten av dem hadde betalt abonnementsavgiften. Allerede første året avisa var i drift oppsto det økonomisk uenighet mellom utgiveren Saugstad og Venstre. Det var blant annet uklart hvem som skulle betale redaktørens lønn; Saugstad eller Venstres amtsforening. Uenighetene endte i at Saugstad måtte ta opp lån for å dekke redaktørens lønnskrav. Seinere trakk Venstre seg ut av avisdriften.
Høyre så nå muligheten til å få sitt talerør i Romeriksbygdene og overtok redaksjonen. De gikk inn med kapital og ble medeiere i avisa. Anton Brask Rustad ble ansatt som redaktør, men heller ikke det gikk så greit. Nå ble det uoverensstemmelser mellom redaktør Rustad og det langt mer konservative styret i avisa. Den konservative fløyen i partiet som var representert i styret mente blant annet at de nylig gjennomførte endringene i stemmeretten måtte revurderes slik at den ble innskrenket. Dette var lite populært i industribygda Lillestrøm og redaktøren skjønte at det ville gi en dårlig uttelling både for oppslutningen om Høyre og for avisa. Da styret fikk satt på trykk noen artikler som redaktøren ikke hadde godkjent, endte det med at redaktøren gikk av. Partiet trakk seg også ut av prosjektet. På ny sto Saugstad som eneeier og utgiver, og sto selv økonomisk ansvarlig for utgivelsen.
Avisa fortsatte som en borgerlig avis. I. Skaar ble redaktør i en periode fram til 1889. Da tok Saugstad over også den jobben og hadde hele styringa med avisa. Det ble nå oppsving i lønnsomheten; annonseinntektene ble høyere og antall abonnenter ble flere. Det var bedre økonomiske tider i landet, noe som gjorde at avisa også gikk bedre. Avisa fikk også økonomisk støtte fra de lokale sagbrukseierne.
Stiftet familie
Det var ikke bare ny avis Jens Saugstad stiftet i 1886. Han stiftet også familie. 28. desember giftet han seg med Berte (skrives også ofte Berthe eller Berta) Olsdatter (1865 – 1957). Hun var oppvokst på gården Kolstad på Ringsaker, ikke langt fra der Jens var født. Bertes foreldre var Ole Larsen og Karen Olsdatter.
Jens og Berte fikk i 1887 sønnen Johannes (1887 – 1941) og to år seinere Ole (1889 – 1991), eller Ola som han vanligvis ble kalt. Datteren Berta, oppkalt etter sin mor, ble født i 1895. Bladmannen var også aktiv i lokalmiljøet. Jens Saugstad var med i en teatergruppe som satt opp sine enke stykker på Bruksskolen under ledelse av fru dyrlege Jacobsen.
Trykkeri, avisredaksjon og bolig var de første årene i Bratlies gård i utkanten av Lillestrøm. Avisa og trykkeriet var en kort periode i det som kaltes Foseids gård før de på slutten av 1880-tallet flyttet til kjøpmann C. E. Kaspersens gård. I 1891, folketellingen, bor familien Saugstad hos Hans Holt på Torvmosen/Torvkompagniet i Lillestrøm.
I 1892 flyttet avisa og trykkeriet fra kjøpmann C. E. Kaspersens gård til et mer sentralt beliggende lokale; gården på hjørnet av Storgaten og Torvgaten. Ny flytting etter kort tid, (pga hotell som ble etablert der avisa holdt til) ny adresse var hjørnet av Voldgaten og Brandvoldsgaten som ble kjøpt og eid av Saugstad. Etter få år flyttet avisa og trykkeriet litt lenger opp i Brandvoldsgaten. Her lå et litt mindre hus som Saugstad allerede en tid hadde leid til bolig. Nå kjøpte han huset og flyttet avisredaksjonen dit.
Trykker Glåmdalen
Jens overtalte i 1890 sin svigerfar Ole Larsen Kolstad (1838 – 1919) til å overta avisa Glåmdalen på Kongsvinger som var startet fem år tidligere. Den 52 år gamle gårdbrukeren fra Ringsaker flyttet til Kongsvinger og ble aviseier. Jens hadde en helt klar baktanke med anbefalingen – han ønsket å trykke Glåmdalen i sitt trykkeri. Det ble flere år med godt og nyttig samarbeid. Flere sider var også felles for de to avisene. Det er en drøy times togtur, 80 km, mellom Lillestrøm og Kongsvinger. Om avissidene ble sendt som ferdig blysats fra redaksjonen i Kongsvinger til trykkeriet i Lillestrøm, eller om det bare var manuskript som skulle settes som ble sendt, vites ikke. Men det må uansett ha vært en god transportjobb av stoff vestover fra Kongsvinger og ferdige aviser østover fra Lillestrøm. Kolstad drev avisa i 13 år og det kan se ut som om han var både eier og redaktør i den perioden. I folketellingen for Kongsvinger for 1900 er han oppført som boktrykker, men han hadde sannsynligvis aldri denne funksjonen eller utdannelsen.
Jens Saugstads trykkeri hadde også andre trykkerioppdrag lokalt og trykte en kort periode avisa Morgengryet (1886) som kom ut i Kristiania.
I jubileumsutgaven av Akershus som kom ut 25 år etter, skrives det følgende om grunnleggeren: «Saugstad var en mann med mange kunnskaper og rike evner. Han var varmt interessert i og hadde et åpent blikk for tidens spørsmål. Ved sin personlige elskverdighet og likefremme vesen, vant han seg mange venner.»
Jens Saugstad var også en periode valgt inn som formann i Lillestrøm Sparebanks forstanderskap.
Avistrykkeriet hadde til enhver tid en eller flere lærlinger i trykkefaget. I 1888 startet Christopher. H. Hanssen som læregutt i Akershus, 14 år gammel. Han var en meget oppvakt gutt, og lenge før han startet sin yrkeskariere her, var han facsinert av avisdriften og ikke minst trykkerimaskinen. I nekrologen over Hanssen fortelles det at han som lærling også måtte bidra med stoff til avisa for å få sidene fylt opp. Han skrev blant anet notiser og artikler om Lillestrøm-folk som fylte runde år. Da redaktør Saugstad fikk se avisene med den unge skribenten og lærlingens tekster spurte han hvem som hadde skrevet dette? «Det er nok meg det», svarte lærlingen. «Det var da noe til gutt du er», var redaktørens kommentar. Hanssen ble etter hvert en nestor i grafisk fag, men bedrev stadig journalistisk virksomhet med blant annet små, historiske tilbakeblikk i avisa Akershus.
Første læregutt i redaksjonen var Hans Bratlie som seinere ble typograf i Aftenposten. Johan Høgvold gikk også i læra i Saugstads trykkeri. Han startet seinere eget trykkeri i Oslo.
Romeriksavisene
Da Akershus ble startet på Lillestrøm hadde de ikke mange konkurrenter. Faktisk ingen. Men etterfølgerne var mange. Akershus holdt stand som høyreavis, mens Venstre og etter hvert Arbeiderpartiet forsøkte seg stadig med nye aviser på Romerike. Venstreavisa Akershusposten kom ut i perioden 1890 til 1892. Venstre sto også bak avisa Valget som ble gitt ut et drøyt år i 1894/1895. Den tidligere nedlagte Akershusposten kom ut igjen fra 1902 til 1920. Indlandsposten kom ut med sin første avis i 1897. Denne venstreavisa hadde base på Kongsvinger, men dekket hele distriktet ned mot Romerike og var ofte krass i kritikken av Akershus og dens redaksjon. Romerikes blad kom ut fra 1902, fra starten under navnet Akershusingen. Avisa ble etter hvert slått sammen med Akershus Arbeiderblad og er i dag eneste avis på Lillestrøm. Andre aviser på Romerike i første halvdel av 1900-tallet var Indre Akershus Blad (Bjørkelangen, 1908 – 1919), Lillestrømposten (1921 – 1931), Romeriksposten (1931 – 1942) og Lillestrøm Blad (1934 – 1948).
Akershus-budstikken begynte å komme ut som venstreblad i 1896. Boktrykkeren som i praksis fungerte som redaktør, Martin Ingebregtsen, gikk for å ha en krass penn og avisa hadde et dårlig rykte når det gjaldt presseetikk. Men ikke desto mindre ble avisa populær! Redaktøren æreskjelte både offentlige personer og sambygdinger, og kom stadig med sleivete utspill og injurierende uttalelser. Dette var Akershus’ største konkurrent omkring århundreskiftet. Avisa kom ut fram til 1902.
En tragedie
Jens Saugstad ble syk. Han fikk tuberkulose og døde like før jul 1895. Han ble bare 33 år gammel.
Sannsynligvis hadde Jens mens han levde fått ansatt folk til å hjelpe til med både trykking og det redaksjonelle arbeidet i avisa. Som tuberkulosepasient var han ganske sikkert satt ut av spill en god stund før han døde.
Berte Saugstad overtok nå driften av avisa. Med tre små barn; sønnene på åtte og seks år, og dattera som bare var baby, kan det neppe vært noen lett jobb. I huset de bodde i var det også trykkeri og avisredaksjon i tillegg til rom som ansatte i avisa bodde i.
Berte hadde i sin tid trent seg opp til å bli en dyktig håndsetter. Avisene på den tida ble satt for hånd, det vil si at en og en bokstav ble plukket opp fra en settekasse, plassert i en vinkel og etter at avsnittet (eller spalta) var full ble den satt ned i en ramme, et magasin, som seinere skulle brukes til å trykke selve avissida. Det sies at settere på den tida ble noen racere til å lese speilvendt – korrektur ble jo lest på blysatsen som lå speilvendt i magasinene. Denne jobben mestret enken, uvisst er det hvor mye hun utførte av dette arbeidet mellom andre gjøremål.
Berte hadde også flere funksjoner i trykkeriet både under ektemannens sykdom og etter hans død. Hun var blant annet påleggerske, det vil si den som manuelt legger nye ark inn i trykkmaskinen for hvert avtrykk. Her gjaldt det å være rask, nøyaktig og å passe fingrene! Enkefrua bisto også med adressering av avisene.
En kvinnelig bedriftseier var langt fra noen selvfølge for drøyt hundre år siden. Fram til 1845 var det ulovlig for kvinner å ha egne eiendeler, egen inntekt eller styre egne verdier. Kvinnene var da umyndige og måtte ha en ektemann, far eller bror som forvaltet deres eiendeler. Da Berte Saugstad ble enke, hadde en ny lov trådt i kraft 32 år tidligere som ga ugifte kvinner og enker rett til å forvalte sine egne verdier. Gifte kvinner fikk ikke denne retten før i 1888.
… og nok en tragedie
Stavangermannen Jonas Ole Worre (1876 – 1930) kom etter hvert inn i redaksjonsarbeidet. Det var verken bra for enkefrua eller avisdriften. Worre hadde tidligere arbeidet i den konkurrerende avisa, Akershus-Budstikken. Nå tok han med seg denne avisas rufsete rykte inn i Akershus-redaksjonen. Avisredaksjonen ble ytterligere styrket med enda en redaktør. Overrettsaksfører Andreas Vestbo fikk ansvaret for den politiske delen av avisarbeidet, mens Worre var redaktør for det upolitiske stoffet. I en avis på fire sider, med over halvparten av sidene dekket med annonser, og utgivelse tre ganger i uka høres dette ut til å være en overdimensjonert drift. Vestbo sluttet imidlertid i avisa etter få år og fra mai 1900 styrte Worre videre aleine.
I 1899 giftet enkefru Saugstad seg med sin redaktør Worre. Et turbulent samliv var igang, og ganske sikkert av den grunn valgte Berte å sende sin yngste sønn Ola til hans besteforeldre på Kongsvinger. Også eldstesønnen bodde deler av oppveksten på Kongsvinger og tok blant annet middelskoleeksamen der 16 år gammel i 1903.
(Det er litt ukart om Worre allerede var ansatt som redaktør da de to giftet seg, eller om han kom inn i avisa i kraft av ektemann til eieren.)
Ærekrenkelse og lav pressemoral
Worre brukte sin makt som redaktør og medarbeider i lokalavisa til å komme med beskyldninger og påstander om sine sambygdinger. Ved flere anledninger gikk det så langt at Worre ble stilt for retten tiltalt for ærekrenkelser.
I februar 1900 sto Jonas Worre for retten sammen med Ingebretsen som han tidligere drev Akershus-Budstikken sammen med. De to var tiltalt for å sette på trykk ærekrenkende uttalelser om den lokale legen, doktor Carl August Bjurstedt. I avisa hadde Worre skrevet at den lokale legen drev med juks og burde tiltales for bedrageri.
Innen saken var kommet opp for retten var de to havnet som redaktører i hver sin avis, og under rettssaken forsøkte de to å velte skylden over på hverandre. Men begge ble dømt og en konkurrerende avis skrev «… begge var skyldige, og de skal for sin forbrytelse vandre til fengslet hvor uti de skal forbli i 40 dager og 40 netter». De to representerte henholdsvis en venstre- og en høyreavis og konkurrerende presse harselerte over det faktum at Lillestrøm nå ble uten redaktører, men at det i alle fall var rettferdig at begge de to store partiene ble rammet. Da Worre seinere på året søkte om å få utsatt siste del av straffen, harselerte konkurrenten Indlandsposten over det. Under overskriften «Også en Juleferie» skrev de 14. november 1900: «Redaktøren av fru Saugstads avis på Lillestrøm, herr Jonas Worre, ansøker kongen om at få vente med avsoningen av sine tilgodehavende 7 dages vand og brød til i slutten av desember.»
Seinere samme år var igjen redaktør Worre ute med upassende beskrivelser av sine sambygdinger. Nå var det sorenskriver Carl Falch Wasserfall som i følge andre aviser hadde blitt injurierende omtalt. For dette ble redaktøren dømt til 20 dagers fengsel og 30 kroner i saksomkostninger.
Worre ble også dømt til å rykke inn hele domsavsigelsen i sitt blad – ikke ulikt det vi i dag ser Pressens faglige utvalg pålegger sine aviser hvis de blir dømt for å bryte retningslinjer for god presseskikk. Således kunne leserne av avisa Akershus i juni 1900 på forsiden se den tidligere uttalelsen om legen kjennes død og maktesløs: «Den i bladet Akershus innholdte notis kjennes død og maktesløs at være, således at der ikke kommer klageren til skade på hans gode navn og rygte».
En voldtektsbeskyldning med fullt navn på overgriperen satte også Worre på trykk. Også konkurrenten Akershus-Budstikken omtalte den påståtte voldtektssaken og begge redaktørene ble året etter stilt for retten for overtrampet. I denne saken kan det imidlertid se ut til at de to redaktørene fikk medhold i at beskyldningene var riktige og at mannen som følte seg ærekrenket ikke hadde noen grunn til det.
I perioder da Jonas Worre satt i fengsel, gikk stesønnen Johannes med mat til ham i fengselet. Skedsmo distriktsfengsel lå da i det bygget som seinere ble kjent som Kasjotten Hotell ved Strømmen. På Lokalhistoriewiki-siden om fengselet står det at maten til de innsatte var svært enkel og ble laget på kjøkkenet til vaktmesteren, så at Worre fikk ekstra mat var sikket kjærkomment. Noe merkelig må det likevel være for den 13 år gamle Johannes å gå med mat til stefaren som umulig kan ha vært særlig godt likt.
Johannes Saugstad var også avisbud for Akershus og syklet rundt til abonnentene i nærområdet på sin Crescent-sykkel.
Konemishandling
Det nygifte avisparet fikk datteren Ingrid Karoline 4. juni 1900. Hun døde bare åtte måneder gammel, 28. februar 1901. Dødsårsaken er ukjent. Det blir også sagt at datteren tidlig ble adoptert bort til en venninne av Berte, men i dødsannonsen står Berte og Jonas som jentas foreldre, så denne delen av historien er noe uklar.
Sommeren 1901 står negative begivenheter i kø for aviseierfruen. Worres aggressive framstøt beskrives slik i avisa noen uker etterpå:
«… Denne stillingen har han hele tiden misbrukt, idet han omtrent til hver tid, til overmål, har nydt spirituosa og i denne tilstand og utvist brutalitet mot sin hustru både i skjeldsord og handlinger der lenge vil søke sitt sidestykke.
For ca 14 dager siden, som han som vanlig hadde hensatt seg i berusningstilstand, turte hun ikke voge seg ind å legge sig på sin sengeplass, av frykt for overfall om ikke noget værre, men gikk efter at hun så lyset slukt, inn i entreen og lagde sig på det harde gulv med et skjørt under hodet.
Denne komfort skulle hun imidlertid ikke lenge nyte godt av. J. W. hadde oppdaget henne og fant vistnok at dette sovested var altfor godt for den kvinne der hadde løftet han opp av smusset, og ved hvis støtte han nu kunne ha inntatt en hederlig plass i samfunnet.
Etter å ha vært oppe på soveværelset og tatt på sig mer klær kom han atter ned, hvorpå hun av frykt for mishandling satte på sprang bortigjennem hagen. Efter en tids jakt fikk han fatt i henne og slepte henne ved hånden henimot gaten. Og der, mens hans bror der var kommet tilstede, sprang avsted for at hente folk, vistnok tildelte henne nogle slag som muligens ikke såes av nogen, men som efter hvad der synes at fremgå skal være hørt av en kone i nabolaget. Da den efter broderens anskrik ankomne Carl Ruud kom tilstede, sto han over henne i en truende stilling med løftet hånd, hvorefter han, etter at have utslynget en hel del ærekrenkende inviniationer mot henne, gikk inn og stengte døren så hun midt på natten måtte søke hen til nabohuset for at få tak over hodet. Klage over legemsfornærmelse og utvist brutalitet ble straks avsendt og resulterede i at et forundersøkelsesforhør avholdtes fredag i forrige uke, noe over 8 dager efter.» (Akershus, 22. august 1901)
Sannsynligvis på grunn av denne episoden ønsker Berte å skilles fra Worre. Men redaktør Worre ønsket ikke å separeres fra sin aviseier og dermed også fra sin arbeidsplass.
Konflikt for åpen scene
Vi kan følge det pågående dramaet gjennom avisspaltene både i Akershus og konkurrerende aviser. I Indlandsposten for 16. august 1901 står blant annet: «Akershus’ redaktør, Jonas Worre, som nu en tid har vært gift med utgiver av bladet, enkefru Saugstad, har slått sig rebelsk. Worre har åpenbart følt sig kry av sin høye stilling, thi nu skal han ha jaget sin bedre halvdel og sine stebørn på gaten. Samtidig som han i sin kones avis lot bekjentgjøre, at hun ikke måtte gives kreditt av noen. Så averterer han til salgs deres innbo og løsøre før separasjon kunne komme istand.»
Berte Saugstad ble altså kastet ut av sin egen bolig og stengt ute fra avisa hun eide, og kunne i egen avis lese annonse for salg av parets eiendeler. Annonsen lød:
«Auktion. Torsdag den 15de August bliver efter forlangende af redaktør Jonas Worre auktion afholdt i hans hus i Brandvoldgaden over diverse nye og verdifulde møbler, lamper, tæpper, sølvtøi m. m.»
I samme utgave av Akershus rykket redaktør Worre inn kunngjøring med denne teksten: «Bekjendtgjørelse. Gjeld, som min hustru stifter i “Akershus”s, i mitt eller i eget navn, bliver ikke betalt af mig, medmindre hun kan forevise skriftlig bevis for mitt samtykke. Jeg gjør også opmerksom på at hun ingen rett har til at foretage pengeinkrævninger i bladets navn. Bladet “Akershus”s forpligtes kun af undertegnede. Lillestrøm, 8de august 1901, Jonas Worre.» (Akershus, 10. august)
Videre blir det i pressen beskrevet hvordan først enkefru Saugstad ved hjelp av lensmann og sakfører får kastet ut Worre og skiftet låser. Så tar Worre seg nok en gang til rette og ved hjelp av en smed får brutt opp låsene og driver avisa videre som om ingen ting har skjedd. Etter få dager kan leserne se en ny annonse på avisas forside. Her kunngjøres det: «Regninger vedkommende «Akershus» der presenteres ved Jonas Worre, bedes nektet betalt, da han ikke lenger er i besittelse av bladet.» (Akershus, 20. august). Worre er tydeligvis igjen kastet ut, og den rettmessige eieren får på nytt kontroll over avisa.
Avisa Gudbrandsdølen (som kommer ut på Lillehammer) har også fulgt saken og avslutter en av sine artikler: «Worres saga i «Akershus» er dermed fulstændig avsluttet. I sitt raseri herover har han imidlertid undsagt (truet) sin kone med livet, hvorefter han til gjengjæld av henne er forlangt arrestert.» Avisdramaet på Lillestrøm har blitt en riksnyhet, og også Morgenbladet (Kristiania) og Kongsberg tidende omtalte Worres ulike utspill.
Riksadvokaten kunne i september samme høst kunngjøre at det ikke ville bli gjort noe fra det offentliges side etter anmeldelsen av Worre for legemsbeskadigelse, trusler og innbrudd. Nå var det Berte Saugstads far, Ole Kolstad, som hadde levert inn anmeldelse på vegne av sin datter.
I mars 1902 ble Worre igjen stilt for retten – denne gang for sitt forsøk på å selge eiendeler som hans stebarn hadde rett til. Dette resulterte i mulkt på 40 kroner til statskassen. For brudd på skifterettens segl (på dørene) fikk han åtte dagers fengsel på vann og brød og 50 kroner i saksomkostninger (omtalt i Akershus 10. mars 1902). Worre hadde sin tidligere medredaktør Vestbo som forsvarer.
De to Lillestrømsavisene Akershus og Akershus-Budstikken drev stadig med skittkasting mot hverandre. Etter at Worre var avsatt som redaktør i Akershus, fortsatte konkurrenten å rakke ned på han og avisa. 26. september 1901 får Worre spalteplass i sin tidligere avis og skriver: «Akershus-Budstikken giver daglig nye prøver på smukk og eleveret journalistikk. Det er især undertegnedes familieliv og disposisjoner som i den senere tid har dannet gjenstanden for bladets opmerksomhet. Naturligvis – kan man vel sige – kommer også under disse emners behandling bladets sandhetskjærlighet tilstrekkelig effektfuldt frem. Jeg har ikke tenkt å avlægge boktrykker Ingebretsen noget regnskap for hva der er passeret mellem min hustru og mig i mitt hjem og de følger dette har hatt. Det er enkelte ting som takt og ære forbyder en mann at skrive i aviserne om. Men jeg venter jo riktignok ikke at boktrykker Ingebretsen deler dette princip. Engang for alle vil jeg gjøre opmærksom på at noget ordskifte – i avis eller på annen måte – med herr Ingebretsen, innlater jeg meg ikke mer på. Jonas Worre.»
Også overretsaksfører Benjamin Vogt tar til pennen etter Budstikkens tydeligvis krasse omtale av Worre. Han har hatt ansvaret for salg og oppgjør etter det nå separerte paret Berte og Jonas og bedyrer at det har gått riktig for seg. Vogt får støtte av Berte Saugstads sakfører, Chr. Stang.
Jonas Worre gikk personlig konkurs i november 1901.
Worre var stadig på krigsstien i lokalmiljøet. Sommeren 1902 innklaget han en landhandler i Lillestrøm for ågervirksomhet og ulovlig pantelånsvirksomhet. Den tidligere redaktøren valgte imidlertid å ikke møte opp i rettsmøtet verken første eller andre gang han ble innkalt, med det resultat at han ble ilagt bot på ti kroner for sin oppførsel.
Avisa blir solgt
Siste gang Worre er ført opp i Akershus som redaktør, er 15. august 1901. Så kommer noen utgaver hvor verken redaktør eller utgiver er oppgitt. Fra 24. september er Magnus Arnesen oppført som utgiver. I neste utgave av avisa, som kom ut to dager seinere, har Arnesen fått kompaniskap med Aksel Aars som er titulert som avisas redaktør.
Magnus Arnesen var boktrykker og ble den nye eieren av Akershus. Han kjøpte avisa av boet etter Worre og fru Saugstad.
Arnesen informerer i første utgave han gir ut at han skal gjøre alt for at avisa skal bli et virkelig godt lokalblad som folk i Lillestrøm, Skedsmo og tilstøtende distrikter kan ha både hygge og nytte av. Han skriver videre: «De noget uregelmæssige redaktionsforhold som i den senere tid har heftet ved bladet, vil fra nu av opphøre, idet den nye eier med det allerførste vil engagere en kyndig redaktør.»
Arnesen sto som utgiver og eier av Akershus til 1915. I denne perioden var det en rekke redaktører innom, og ofte var det meget unge skribenter som ivaretok dette vervet. Redaktørene hadde ofte liten lokal forankring og de la seg ved flere anlednnger ut med både høyreledelsen i Skedsmo og Lillestrøm konservative Arbeiderforening, ble det skrevet i boka Lillestrøms historie, I (1978).
Omkring 1917 gikk Akershus bort fra å bruke gotisk skrift i sitt redaksjonelle stoff. Annonsene var da helt siden avisas første utgave skrevet med det vi i dag regner som vanlige, trykte bokstaver. Avishodet, headingen på avisa, var en kort periode omkring 1888 skrevet med vanlig skrift, men før og etter ble gotisk skrift brukt, noe det er tradisjon for i norske aviser (som vi blant annet har sett i Aftenposten opp gjennom hele utgivelseshistorien).
Fargetrykk var noe nytt og lite brukt tidlig på 1900-tallet. Likevel trykket Akershus sin 17. mai-utgave i 1900 i blått og rødt. Med tanke på at dette var fem år før unionsoppløsningen, kan dette sikkert sees som et innlegg i unionsdebatten. Konkurrenten Akershus Social-Demokrat trykket forsiden på sin 1. mai-utgave i 1916 kun i rødt.
Bertes videre skjebne
Avisredaksjonen og trykkeriet hadde holdt til i Brandvoldsgaten fra omkring 1893. Dette var et hus Jens og Berte eide, og her bodde Berte sammen med Worre i deres korte og turbulente ekteskap. Da avisa ble solgt i 1901 flyttet Berte og barna til Kristiania. Først bodde hun hos sine foreldre i Ullevålsveien og seinere bosatte hun seg i Sofiesgate 8 hvor hun bodde livet ut.
Hun ble nå annonseselger for andre aviser i distriktet rundt hovedstaden, blant annet Akershus Amtstidende som kom (og kommer) ut i Frogn. Som tidligere eier av Akershus syntes hun det var vanskelig å være annonseselger for den avisa, men hun lot seg etter hvert overtale. På slutten av 1920-tallet var det gode tider i Norge og hun hadde en god og sikker inntekt fra annonsesalget.
Under overskriften «Våre damer i Akershus», ble Berte Saugstad presentert i jubileumsutgaven av Akershus i 1936. Her blir hun blant annet hedret for at hun drev avisa videre med stø hånd etter at ektemannen døde. «Når bladet nu har blitt et halvt sekel gammelt, så bør fru Saugstad ha en kompliment fordi hun førte avisen frem gjennom disse år og ikke ga opp det hele.»
Bertes tre barn var nå blitt ganske voksne, men bodde tydeligvis fortsatt i perioder hos moren i Kristiania. I folketellingen for 1910 finner vi sønnene Johannes og Ola samt datteren Berta der. Jens er oppført med yrke typograf og Ola er postassistent. Berte selv står i tellingen oppført som anonceagent.
Berte og hennes leilighet i Kristiania/Oslo ble et samlende sted for familien. Hver lille julaften var flere slektninger på besøk, og på bursdagen hennes i juni var det også familieselskap. Her ble det alltid servert eggedosis!
Jobben som annonsesamler hadde hun til hun var over 80 år. 9. mars 1957 døde hun, 91 år gammel. Gjennom et langt og turbulent liv hadde hun opplevd mannens sykdom og død allerede i 1895. Hun mistet datteren hun fikk med Worre allerede som baby, hennes eldste sønn døde av kreft som 54-åring og datteren Berta døde under bombingen av oljeraffineriet på Vallø ved Tønsberg i 1945.
I Bertes begravelse tok den tidligere Akershus-lærlingen, Christopher Hansen, kontakt med de etterlatte. Han skrøt av avdøde og fortalte at hun var en drivende flink forretningskvinne og arbeidsgiver. Mannen som 60 år tidligere hadde vørt typograflærling hos Saugstad, hadde bare godord å komme med om den tidligere aviseieren.
Akershus holdt stand
Fra 1915 ble Akershus eid av et aksjeselskap. Redaktører kom og gikk, men avisa var hele tiden regnet som en stabil, konservativ avis. De var imidlertid tydeligvis litt romslige i sitt politiske syn, og i 1918 hadde avisa undertittelen «Organ for Høire og Frisinnede Venstre».
Otto Monsen (1887 – 1979) var en aktiv pressemann (og idrettsutøver!) og var redaktør i Akershus fra 1933 til 1957 og var således den lengstsittende redaktøren. Han var høyrepolitiker og aktiv i kommunepolitikken, satt blant annet i bystyret. Monsen var også kjent fra Norsk Rikskringkasting, samt fra revyscenen.
Akershus fikk en lang levetid. Tross i trang start og turbulente tider omkring århundreskiftet, var avisa en trofast følgesvenn for romerikinger i over 80 år. Også under krigen kom avisa ut, men i årene 1943 – 1945 kom den ut som en fellesutgivelse med Akershus Arbeiderblad under navnet Nedre Romerike.
Akershus i rødt, hvitt og blått, 17. mai 1900. (i midten)
Konkurrenten, Akershus Social-Demokrat, trykket forsida på avisa i rødt 1. mai 1916.
Opplagstallet sank kraftig etter krigen. I 1920 var opplaget 3000, i 1932 var det 2500 og i 1959 var det sunket til 1467. Avisa var på vei til å bli lagt ned i 1964, da kom den ut bare to ganger i uka med fire sider. Svenn Poald Helskog kom inn som ny redaktør, men tross i hans iherdige innsats var stadig økonomien dårlig og opplagstallet lavt. Siste nummer kom lørdag den 23. desember 1966. Forsiden på denne utgaven var omkranset av en svart sørgeramme og redaktørens forsideratikkel startet: «Det er en trist meddelelse jeg bringer “Akershus“‘ lesere i dag.» Han oppsummerer her hvordan han og hans lille stab i de to siste årene har forsøkt å holde liv i høyreorganet på Lillestrøm, men at avisa likevel må legges ned – det økonomiske grunnlaget er for svakt. Siste utgave av bladet kom ut samme år som avisa kunne markere sitt 80-årsjubiuleum. Reaktør Helskog hadde lenge et håp om å kunne gi ut et jubileumsnummer på tampen av jubileumsåret, men så ble det nedleggelse i stede. Den siste tiden ble avisa trykt i Lillestrøm Blads Trykkeri.
Og hvor ble det av injuriemakeren og konemishandleren Jonas Worre? Jo, i 1909 finner vi ham som redaktør i Arbeidernes Avis på Notodden. Han døde i Oslo i september 1920. En fetter av den tidligere redaktøren var det eneste navnet under dødsannonsen.
Tre generasjoner i grafisk
Ikke bare omtalte avisgründer Jens Saugstad (1862 – 1895) hadde utdannelse innen grafiske fag. Også barn og oldebarn gikk samme yrkesvei.
Johannes Saugstad (1887 – 1941), Jens og Bertes eldste sønn, utdannet seg som typograf og hadde sin læretid i et trykkeri i Kristiania. Etter fullført fagutdannelse emigrerte han til USA i 1911. Her jobbet han i et norsk/amerikansk trykkeri i Minnesota. I 1922 flyttet Johannes tilbake til Norge hvor han startet Saugstads Maskinsetteri. Setteriet holdt til nederst i Karl Johans gate og hadde et godt renommé med en stabil kundekrets. Johannes Saugstad døde allerede i 1941. Enka Agnete tok over driften av setteriet med ansatt fagpersonale. Det ble solgt først i 1966 og den nye eieren valgte å beholde navnet Saugstad Maskinsetteris Etterfølger. Bedriften ble nedlagt i 1999.
To generasjoner seinere tok jeg, Even Saugstad, også utdannelse som typograf – som min farfar. Jeg besøkte flere ganger som barn maskinsetteriet farfar startet. Fagbrev som typograf fikk jeg i 1988 og jobbet i fem år i Duplotrykk. Etter det har jeg i hovedsak jobbet med informasjon og journalistikk, og fra 2000 drevet Frie Fuglers Forlag hvor jeg har gitt ut 14 bøker, de fleste innen temaene friluftsliv og lokalhistorie. Sjekk ut www.frie-fugler.no.
Redaktører i Akershus
Karender Olsen Dieseth (1886 – )
Anton Brask Rustad
J. Skaar (fra ca juli 1888 til mars 1889)
Jens Saugstad (fra ca 1889 til sin død i 1895)
Overrettssaksfører Andreas Vestbø (politisk avd, 1900)
Jonas Worre (upolitisk avdeling, fra 1900 til 1901)
Aksel Aars (fra 1901)
M. Mikkelsen (1905 – 1907)
Magnus Arnesen (1907 – 1908)
Aksel Aars (1908 – 1910)
O. Chr. Owe (1910 – 1913)
Bernhard H. Kjelstrup (1913 – 1916)
Halvor Storm (1916)
Ove Arnsteinsson (1916 – 1918)
Alf Otto (1918 – midlertidig)
Audun Hierman (?)
Olaf Brynn (1919 – 1926)
Haakon Tveten (1926 – 1933)
Otto Monsen (1933 – 1957)
Ernst Halmer (1957 – 1959)
Leif Nordgaard (1959 – 1963)
Finn Syversen (1963 – 1965)
Svenn Roald Helskog (1965 – 1966)
KILDER:
Harald Hals: Lillestrøms historie, bind 1. Skedsmo kommune, 1978
Otto Monsen: Romerikspressen gjennom tidene, 1824-1970. Artikkel i Arbeiderbevegelsens historielag i Akershus’ årbok 1997. (Også gjengitt i årboka «Romerikstun» 1970)
Lars Ovlien: Nær og nyttig, Glåmdalen 1885 – 2010. Mediehuset Glåmdalen, 2010.
Tom Arbo Høeg: Norske aviser 1763 – 1969. Universitetsforlaget 1973.
Romerikes blad, 2. september 2002 (artikkel av Kjell Aasum)
Div. utgaver av Akershus og andre aviser på www.nb.no (Nasjonalbibliotekets nettsider)
www.lokalhistoriewiki.no
www.wikipedia.no
www.digitalarkivet.no
Muntlig: Fredrik Saugstad