I sommer traff jeg en kar med sykkel ved sørenden av Mosjøen. Han lurte på om det var langt igjen til Kjerringhøgda. På spørsmålet om han hadde kart, svarte han med å fiske opp en mobiltelefon med noe dårlig dekning og viste fram et google-kart han forsøkte å sykle etter.
Nesten oftere enn eieren selv, Thomas Heftye, var kammerherre Jens Gran å se på bildene i de mange fotoalbumene fra Sarabråten. Men hva gjorde egentlig en Kammerherre, bortsett fra å omgås gode venner i selskapelig lag?
I åsen bak Skullerudstua, i en liten hytte, holdt eneboeren Olaf Olsen til fram til 1952. Han var preparant (utstopper) og Sverre M. Fjelstads læremester.
De må kunne tåle denne karakteristikken; Sigurd Senje og kona Cathrine. Om få dager settes det historiske spillet om Sarabråten nok en gang opp. Sigurd skrev skuespillet i 1976 og de hadde begge roller i oppsetningen de første årene.
Rausjø skole (bildet) var en skikkelig gammeldags grendeskole. Her hadde barn i den sørlige delen av Østmarka sin nær-skole fram til 1951. Men så veldig nært var det likevel ikke for elevene som bodde på de mest fjertliggende husmannsplassene med mange kilometer skolevei. Les del 2 av artikkelen om skoleveien for Østmarkabarna.
I disse dager starter mange på sin skolehverdag. Mange også for første gang. For barna som bodde på de mest fjerntliggende plassene i Østmarka for hundre år siden, var det en ganske annen skolevei enn dagens barn opplever. I tillegg til lang skolevei, var det også mange som manglet sko…
Skogbrann var krise for skogeiere og andre opp gjennom 1900-tallet. Slik det også er i dag. Tre branntårn skulle verne Østmarka mot brannkatastrofen.
Aukust-figuren Solan Gundersen hadde tittelen sagbruksarbeider. Arbeidsplassen var Rustadsaga.
Du har sikkert gått forbi teksten på fjellveggen like ved Sarabråten som geleidet folk på rett vei mot idrettslagets Speeds hytte. Men den er ikke lett å se.
De fleste av oss drar østover for å komme inn i Østmarka. Men noen må dra vestover til Østmarka.