I mai i år er det 100 år siden Østmarksetra sto ferdig. Men før bygget ble reist på Ulsrudåsen i 1926 var det mye som skulle diskuteres. Enigheten var stor om at østkanten måtte få sitt utfartssted, slik vestkanten hadde Frognerseteren. Men her sluttet også enigheten. Hvor skulle sportsstua ligge? Og skulle de bygge et nytt hus eller flytte Heftyes villa fra Sarabråten?
Østensjø Historielag har fått tilgang på en stor samling dokumenter som kaster nytt lys over historien som ga oss Østmarksetra. Det som skjedde før den store, laftede tømmerbygningen på åsen ovenfor Ulsrudvann sto ferdig våren 1926, er mye mer kronglete enn man kan ane når men i dag ser Østmarksetra hvile i kveldssola i enden av veien opp fra Beverlia ved Ytre Ringvei. Starten på Østmarksetras historie henger godt sammen med avslutningen på Sarabråtens historie – i alle fall avviklingen av den store villaen på Sarabråten.
Forhistorien – dragestilvillaen på Sarabråten
Fra 1892 var telegrafdirektør Thomas T. Heftye eier av Sarabråten. Dragestilvillaen som han hadde fått bygget i 1897 som erstatning for farens mindre sperrestue, sto som et landemerke i tidens romantiske stil. Han hadde dette som helårsbolig for seg og sin familie i noen år, men fra 1906 bodde Heftye i Kristiania. Telegrafdirektørens forpakter sørget for servering til sultne og tørste turfolk.
I 1911 solgte Heftye både skog og hus til Aker kommune – Nøklevann var blitt drikkevannskilde for kommunen og man var engstelige for at aktiviteten på og ved Sarabråten kunne forurense vannet. I tillegg hadde nok den arbeidsomme og engasjerte Thomas J. Heftye innsett at det ikke var så lett å ha bolig langt inne i Østmarka samtidig som han var aktiv i politikken og hadde arbeidsplass i Christiania. Så salget av Sarabråten var nok ikke et så stort tap for Heftyene som mange vil ha det til i ettertid.
Også etter at kommunen hadde overtatt plassen øst for Nøklevann var stedet et viktig samlingssted for tur- og sportsaktiviteter. Særlig vinterstid var det et yrende liv rundt den tidligere så fasjonable bygningen – her var det hoppkonkurranser i bakkene ned mot Nøklevann og skolebarn og andre fikk prøvd sine langrennsferdigheter på turer som kanskje startet helt nede på Vålerenga. Heftyes tidligere forpakter var nå ansatt som skogsarbeider og oppsynsmann for drikkevannet, men sørget stadig for den enkle serveringen fra sin bolig som var den såkalte Kuskeboligen, det to-etasjers huset med svalgang som brant ned i 1971. Den store, ærverdige dragestilvillaen som Heftye hadde fått oppført ute på pynten mot Nøklevann i 1897, sto nå avstengt.
Fortsatt servering på Sarabråten?
Mange hadde nok håpet at nettopp denne store bygningen skulle komme til nytte for allmenheten – enten der den sto, eller flyttet til et annet sted i eller nær Marka. Forslagene til bruksområder og plassering var mange; noen ønsket at huset skulle romme en fornem restaurant, gjerne beliggende nettopp der den allerede lå (forslaget kom fra «Selskaberne for Bækkelagets, Nordstrands, Ljans og Bryns vel»). Andre mente huset ville egne seg som barne- og ungdomshjem eller bygdemuseum. Et annet forslag som kom på bordet var å bruke huset som folkets gave til det nye kongeparet – gaven som endte opp som kongsseteren i Voksenkollen.
En av de som var ivrige i debatten om hva som skulle skje med Sarabråten-huset, var kaptein Johs. Skau, gymnastikklærer ved Vålerengen skole. Han ville at bygningen skulle fungere som et møtested for sports- og friluftsungdom med enkel og rimelig servering. Og aller helst ønsket han at huset fikk stå der det allerede sto. Han hadde konferert med det han betegnet som «kyndige folk» som mente at et slikt sted ikke ville bringe med seg noen forurensningsfare.
Dragestilvillaen rives og lagres
Heftyes dragestilhus ble likevel revet – tatt ned stokk for stokk – sannsynligvis i 1918. Allerede i 1913 var huset kjøpt av en gårdbruker fra Kongsberg med tanke på flytting dit, men denne handelen ble omgjort. Rivingen i 1918 kan det se ut til at var i regi av Aker kommune som eide både gård og grunn. Materialene ble lagret delvis i den store låven/stallen som fortsatt sto på stedet, og delvis i båthuset nede ved Nøklevann i påvente av at noen ønsket å kjøpe et 350 kvadratmeter stort tømmerhus som puslespill.
Lærer Skau ga seg imidlertid ikke i sin iver over gjenbruk av Sarabråten-huset. Han fikk med seg to andre marka- og friluftsentusiaster, fabrikkeier Wilhelm Blystad og kjøpmann I. Fr. Christiansen, og de kjøpte materialene for 30.000 kroner. Tanken var at de på denne måten fikk reddet huset, og håpet var at Kristiania kommune sammen med Aker kommune ville kjøpe det tilbake for samme prisen og føre det opp igjen som et serveringssted.
Så startet diskusjonen. Hvor skal «det nye Sarabråten» ligge? Og er det noen sjanser for at huset kan føres opp igjen der det tidligere sto?
De tre som allerede hadde kjøpt Sarabråten-tømmeret, fikk med seg ytterligere to herrer og etablerte Østmarkskomitéen. De sendte blant annet brev til Idrætsutvalget i Kristiania kommune som startet slik:
«Som det vil være det ærede Idrætsudvalg bekjendt, er der av interesserede mænd dannet en komite, der vil søke at faa istand et utfartssted for østkantens befolkning i Østmarken. Der er for byens nord og vestkant sørget godt for utfartssteder i Nordmarken. For befolkningen i byens østkant falder derimot veien tungvint og lang tvers igjennem byen til Nordmarken.»
Serveringsstedet «Skøyensæteren»?
I tillegg til lokale idrettslag, ville komiteen spille på lag med skolene. Særlig lærer Skau mente det var viktig å tilrettelegge det nye stedet for skolebarn. Han hadde etter hvert kommet til at en vel så god beliggenhet som Sarabråten, var Skøyenåsen – eller egentlig åsen mot Skøyenputten, og Skau hadde gjort muntlig avtale med eieren av Søndre Skøyen om kjøp av tomt her.
Skau mente man her ville få en perfekt beliggenhet for en sportshytte, med fin utsikt mot hovedstaden og fjorden, og muligheter for svømmetrening i Skøyenputten på sommerstid og skøytetrening på vinterstid.
«Der vil ”Skøiensæteren” bli likesaa skattet av befolkningen fra Kristiania østkant og Østre Aker, som Nordmarkens Frognersæter er av byens vestend», het det i et brev til Kristiania bystyre fra Skau og noen lokale idrettslag.
Skaus kumpaner i Østmarkakomiteen, og også etter hvert flere innen idrettsmiljøet, mente imidlertid at Skøyenputt-alternativet ikke var bra nok. Beliggenheten var sikkert fin for skoleturer, men ikke for litt eldre ski- og turungdom. Flere ivret for en beliggenhet ved Nøklevann og var engstelige for at en plassering ved Skøyenputten om noen år ville innhentes av den gryende villabebyggelsen langs den da planlagte trikketraséen til Oppsal. «Huset må settes opp i Østmarkens glimrende terræng og ikke ved indgangen til Østmarken», skrev de.
De skriver videre:
«Man må tænke sig nogen år frem i tiden og hvilken utvikling disse år vil kunne bringe. Hvad finder man da ut? Jo trikken kommer med det aller første til Oppsal, hvorved naturlig bebyggelsen vil følge efter. Dette er jo den gamle erfaring, og da både Søndre og Nordre Skøyen samt Hellerud ganske sikkert vil utparcelleres, og bebyggelsen vil da efterhvert strække sig helt indover til Skøienputten i en avstand av ca. 300 meter herfra.»
Under et åpent diskusjonsmøte i Idrættens Hus 16. januar 1922 var det stor enighet om å trekke det nye samlingsstedet lenger inn i marka. Skaus forslag om Skøyenputten fikk bare tre stemmer av de om lag hundre tilstedeværende.
Ulsrudåsen lanseres
Aker og Kristiania var stadig to kommune, men man innså at et større samarbeid på mange felter var nødvendig og mange så vel for seg allerede på 1920-tallet en framtidig sammenslutning (en sammenslutning som kom i 1948). Aker omsluttet Kristiania totalt og bygrensa gikk da på Etterstad og nedenfor Ekeberg-skråningen. Men politikere og administrasjonen i de to kommunene skjønte at et utfartssted i eller ved Østmarka ville komme innbyggerne i begge kommunene til gode, så alt lå an til et samarbeid og et spleiselag. Det endte opp med at Aker kommune avga tomt og at den økonomiske delingen ble 3/5 på Kristiania og 2/5 på Aker. Aker kommune sørget også for en del av arbeidsinnsatsen samt rimelig tømmer fra egen skog. I 1922 ble det etablert en planleggings- og byggekomité (arbeidsutvalg) med ekspedisjonssjef og senere bureauchef Otto Jul Kristofersen som leder.
(Artikkelen fortsetter under annonsen)
Komiteen satt nå opp tre alternative plasseringer for det nye utfartsstedet; Skøyenputten, Sarabråten og Ulsrudåsen. Valget falt etter hvert på åsen nord for Ulsrudvann – dette var et rimeligere alternativ enn ved Skøyenputten og man kom ikke i konflikt med drikkevannsrestriksjonene rundt Nøklevann.
Bygge nytt eller flytte Sarabråten-huset?
Stedet var nå bestemt, men hvordan skulle man bygge? Planen hadde hele tiden vært å bruke de gamle materialene fra Heftye-villaen på Sarabråten, men det ble kanskje bedre å bygge helt nytt? Kanskje også rimeligere?
Den kommunale felleskomiteen hyret inn arkitekt Thv. Astrup for å vurdere de ulike løsningene. Arkitekten er i utgangspunktet tro mot idéen om å bruke det gamle huset fra Sarabråten og lager en detaljert oppstilling over utgiftene ved de forskjellige alternativene. Ved bruk av Sarabråten-huset må en del funksjoner plasseres i kjelleren og/eller i uthus for å få plass. Astrup beklager seg også over at det ikke finnes noen detaljerte tegninger av den gamle villaen, kun et par etasjeplaner. Noen oppmåling av bygningen før den ble revet ble ikke gjort.
Nybyggalternativet er tenkt delvis i vinkel, også dette i to etasjer, men noe større enn Sarabråtenhuset. Inngangen forklarer arkitekten at skal være i vinkelen mot sør, og at man derfra vil komme inn i sportscafeen til høyre og inngang til spisesal med servering av varm mat til venstre. De to lokalene vil være henholdsvis 150 og 125 kvadratmeter store. Andre etasje i nybygget er tenkt brukt til mindre sluttede selskaper og til bolig for driveren.
Arkitekten vurderer de to alternativene opp mot hverandre både i forhold til økonomien og til praktisk bruk. Det vises tydelig at Astrup er skeptisk til størrelsen på den eksisterende Heftye-villaen i sin meget grundige sammenligning. Gulvflate tilgjengelig for publikum vil i nybygget utgjøre 436 kvadratmeter mens det i det eventuelt gjenoppførte Sarabråten-huset vil være 300 kvadratmeter. Arkitekten har også ført inn størrelsene fra Frognerseteren til sammenligning. Her er det drøyt 500 kvadratmeter til kundene. Omkostningene har også arkitekten satt opp mot hverandre, og beregnet prisen for å flytte og gjenoppføre Heftye-villaen til 226.000 kroner, mens han mener nybygget vil koste 194.000 kroner. Altså billigere å bygge nytt!
Arkitekten skriver: «Når man hertil erindrer at hele kjælderen i begge tilfeller blir helt ny og at en rekke andre poster […] blir de samme for begge alternativer medens enkelte poster, som blikkenslagerarbeider og maling blir adskillig større ved ombygningsalterativet, […] ligger heri forklaringen til det muligens overraskende resultat at en nybygning på 400 m2 bebygget flate blir billigere end en flytting av Heftyevillaen med 317m2 bebygget flate.»
Tømmeret fra Sarabråten selges til kommunen
Ildsjel Skau og hans to venner eide fortsatt materialene fra det gamle huset og de skriver at Astrups beregningene virker merkelige, og trekker hans vurdering i tvil. Skau og co hadde nok helt sikkert nostalgiske tanker rundt Sarabråten-huset, men hadde nok også utlegget på 30.000 kroner i tankene da de argumenterte for flytting framfor nybygg.
Et annet moment som brått dukket opp var at Nøklevann nå skulle demmes ytterligere opp slik at Heftyes båthus hvor mye av materialene var lagret kom til å bli stående under vann! Det hastet med å flytte tømmeret. Nok en hendelse som spilte inn var at den store stallen på Sarabråten brant ned i 1924 og dører og vinduer som var lagret der gikk med i brannen.
Det endte imidlertid med at kommunen kjøpte de materialene som var igjen slik at trioen fikk sitt oppgjør. Noe av tømmeret ble brukt i en sidebygning, den såkalte tjenerboligen, på Østmarksetra. Det er dette frittstående huset dagens eiere nå har som sin bolig.
Det som fortsatt var igjen av det gamle tømmeret, og stadig lagret på Sarabråten, ble forsøkt kjøpt av Oslo Skiklub for en billig penge. Skiklubben hadde tidligere lånt husvære av Heftye på Sarabråten, men planla nå bygging av egen hytte. Kommunens folk sa imidlertid nei til denne handelen, så hvor de siste materialene fra Sarabråten tok veien, er uvisst. Oslo Skiklub fikk i 1930 uansett bygget sin hytte ved Høyås mellom Ødegården og Gullsmeden. Hytta sto fram til ca 1950.
Byggestart
Før det er avklart hvilket av de to alternativene som skal velges, begynte Ingeniørvesenet i Aker kommune med veien opp til Ulsrudåsen. Tidlig i 1924 ble det første spadetaket tatt i oppføringen av det man nå hadde bestemt at skal hete Østmarksæteren. Og avgjørelsen var tatt; man gikk for nybygg etter Astrups forslag.
Mange viktige spørsmål og avgjørelser var nå gjort. Blant annet ble det valgt borrevann framfor et én kilometer langt rør fra Solbergvann (oppdemming av Katteputten og å pumpe vann fra Ulsrudvann var også alternativ). Klokkaspørsmålet ble løst med et renseanlegg som da ble betegnet som meget moderne. I dag er restauranten koblet til offentlig vann og kloakk.
Anbudsrunder med håndverkere og underleverandører ble gjennomført. Avtale om levering av førsteklasses furutømmer ble gjort med Aker kommunes skogsforvalter Ole Messelt. Murere, grunnarbeidere, rørleggere, blikkenslagere, malere, tømrere, elektrikere rykket inn i tur og orden. Alt under ledelse av arkitekt Astrup og kommunens oppsynsmann og byggeleder Christian Fossum som også selv besørget byggingen av tjenerboligen.
Byggekomiteen hadde også vært på befaring på Frognerseteren og på Skjennungstua som var tatt i bruk 12 år tidligere. Restauranttekniske spørsmål ble drøftet med Karl A. Samuelsen som hadde overtatt driften av Frognerseteren i 1921 (og fortsatte i jobben i hele 51 år). Han skriver: «Jeg finder det hele prosject storartet, og indredningen tidsmæssig, dog skal jeg kun faa lov at komme med nogen bemerkninger».
Nordmarks-restaurantøren mener blant annet at serveringsdisken mot terrassen bør lages lengre siden det ganske sikkert vil være behov for minst sju kelnere på jobb samtidig. Han legger også vekt på å lage store nok lagerrom i kjelleren siden dette skal romme både vin, øl og mineralvann. Han mener også man burde skille serveringen til kundene i kaféen og kundene i spisesalen/restauranten. Samuelsen savnet også vedskjul, stall, grisehus (!) og hønsehus på de tilsendte tegningene.
Åpningsfest
På tampen av vintersesongen 1926 meldte byggekomiteen at huset var ferdig og 4. mai ble det holdt stor innvielsesfest på Østmarksetra.
Byggekomiteens formann, Otto Jul Kristofersen, holdt tale og priset blant annet Oslo Skiklub og Johan Skau som viktige pådrivere i arbeidet for å få et serveringssted i Østmarka. Formannen nevnte også i sin tale stridighetene rundt plasseringen av «setra», og dilemmaet nybygg eller resirkulering av Sarabråten-bygget og konkluderte med at det hadde blitt en meget god løsning. Han takket også – selvfølgelig – arkitekt Astrup for vel utført jobb: «Hans vakre planer, hans kunstneriske syn og hans aldri sviktende interesse skylder vi at Østmarksæteren er som den er.»
Taleren fremhevet også byggeleder Fossums gode jobb, blant annet med byggingen av tjenerboligen av gammelt Sarabråten-tømmer. Han sa: «Der finnes således her også et materielt bindeledd mellem det gamle Sarabråten og Østmarksæteren».
Totalprisen for serveringsstedet ble på 374.000 kroner. Omregnet i dagens kroneverdi tilsvarer det ca. 11 millioner.
Sport og dans
Så var det å ta stedet i bruk. Fra annonser og avisartikler går det tydelig fram at det nye serveringsstedet var svært populært. Her stakk turfolket innom for en kopp kaffe og et rundstykke, her hadde idrettslagene sine arrangementer og base for løp og konkurranser, og ikke minst fant de som ønsket litt mer luksus stedets ypperlige middagsrestaurant vel verdt et besøk. Med dans flere kvelder i uka, ofte til levende musikk, trakk også stedet til seg langt flere enn de som var opptatt av sport og friluftsliv.
Oslo Skiklub hadde i flere år arrangert det etterhvert så store Sarabråtrennet – hopprennet i bakken ned mot Nøklevann. Nå var hopprennet flyttet til en bakke litt lenger inn i Marka og konkurransen var utvidet med kombinert løp, det vil si også langrenn. Disse langrennsløpene startet gjerne fra Østmarksetra. Også Vålerengen idrettsforening, Bjart og de andre idrettslagene i området var ivrige brukere av Østmarksetra. Stedet hadde en egen avdeling for langrennsløpere med dusj, legerom og smørerom. «Østmarksæteren har jo som bekjent helt moderne og førsteklasses langrennslokaler, […] og restaurantens hyggelige peisestuer avgir jo også ypperlige oppholds- og hvilerum for løperne», het det i Aftenposten februar 1927.
Fortsatt velkommen
Selv om stedet i dag i hovedsak retter seg mot sluttede selskaper, konferanser og minnesamvær, er det fullt mulig for familier og mindre grupper å bestille lunsj eller middag på den historiske restauranten. Fra 1981 har det vært Jan og Wenche Engblom som har eid og drevet stedet.
(Artikkelen har tidligere stått i Østensjø Historielags årbok 2017)
© Østafor byen og vedtsfor Øyeren / Even Saugstad
——
En historisk skatt til historielaget
Østensjø Historielag har fått tilgang på en stor samling dokumenter fra arbeidet i forkant av etableringen av Østmarksetra. I mars i år ringte Erik Høivang fra Lørenskog og spurte om historielaget var interessert i et arkiv han hadde overtatt og som hadde tilhørt advokat Homann i Kristiania. Dette arkivet består av dokumenter som vi antar Homann har arkivert for den byggekomiteen som kommunene Aker og Oslo opprettet i 1922.
Det dreier seg i alt om godt over hundre dokumenter – brev og andre papirer fra Aker og Kristiania/Oslo kommune, ulike innspill fra private og organisasjoner, samt arkitekttegninger og tilbud fra underleverandører. Alle dokumenter er nå digitalisert.
.
.
Noen årstall:
1918: Heftyes store tømmervilla på Sarabråten tas ned og lagres
1919: Skau, Blystad og Kristiansen kjøper tømmeret med tanke på nyoppføring annet sted i Østmarka
1920: Østmarkkomiteen dannes for å få fortgang i spørsmålet om serveringssted i Østmarka. Trioen som allerede har kjøpt Sarabråtenhuset får med seg Trygve Huse og Henrich Back fra lokale idrettsforeninger i komiteen
1922: Ulsrudåsen blir valgt som beliggenhet for det nye serveringsstedet etter lengre diskusjoner. En planleggings- og byggekomité nedsettes med blant annet Blystad og Skau som medlemmer, sammen med godseier Løvenskiold. Komiteen ledes av ekspedisjonschef Otto Jul Kristoffersen. Det nye navnet, Østmarksæteren, blir bestemt.
1923: Det avgjøres at det skal bygges nytt, ikke flytte det gamle huset fra Sarabråten
1924: Byggearbeidene starter
1926: Bygget er ferdig og det holdes stor åpningsfest 4. mai
1927: Huset blir kraftig skadet i brann, men står klar til gjenåpning allerede året etter
1944: Den tyske okkupasjonsmakten rekvirerer Østmarksetra og anlegger en stor bunkers under restauranten
1946: Rolf Engblom med familie flytter inn og overtar som restauratør og driver
1970-tallet: Østmarksetra endrer driftsform fra restaurant og sportsstue til sted for selskaper og lukkede arrangementer
1981: Engblom-familien kjøper stedet av Oslo kommune
2013: Bunkersen under Østmarksetra, som har vært disponert av Sivilforsvaret siden krigen, mures igjen slik at den blir helt utilgjengelig
2018: Wisting-episode spilles inn i bunkersen. TV-serien er etter to av Jørn Lier Horsts bøker.
GIKK DU BLIPP AV forrige blogginnlegg? Det handlet om husdyrhold i Østmarka. Du finner det >HER
TIDLIGERE BLOGGINNLEGG relatert til dagens:
– Østmarksetra 95 år >HER
– Sa han skulle på skitur, overnattet på Østmarksetra, 24 personer på leteaksjon. > HER
– Stabur fra Sarabråten, gjenfunnet på Kongsberg >HER
– Johs. Skau, Østmarkas oppdager >HER
EKSTERNE LINKER: Østmarksetra >HER
Østensjø historielag. Artikkel om Østmarksetra fra 2012 >HER
NESTE INNLEGG i Østaforbloggen har tittelen «Gull og skjlønne skoger». Følg med!
KILDER:
Aftenposten 5. mai 1926
Morgenbladet 6. mai, 1926
Aftenposten, februar 1927
Østmarka fra A til Å, Frie Fuglers Forlag, 2022
Muntlige: Knut Helge Midtbø, Østensjø Historielag