Høsten 1965 sto den 14 meter høye betongdemningen som deler Nord-Elvåga i to ferdig. I dag er vi vant til denne demningen som slynger seg i en bue fra vest til øst over det lange og smale vannet. Da demningen var ny ble den unektelig sett på som et stort naturinngrep.
Selv om demningen kunne være skjemmende, hadde den mange positive effekter. Fra krigens dager var hele vannet regulert til drikkevann med dertil hørende forbud og restriksjoner. Nå ble det brått tillatt med bading og rasting ved det nye, nordlige vannet. Og kanskje viktigst av alt; Mariholtet fikk nytt liv!
Historisk
Allerede omkring 1900 var Elvågavassdraget vurdert som drikkevannskilde for hovedstaden (eller kanskje egentlig bare Aker kommune som da omkranset Oslo/Kristiania). Men det var først under annen verdenskrig Elvåga ble regulert til drikkevann. Grunnen til at vannet brått fikk drikkevannsstatus, var at Aker kommune hadde problemer med å føre fram drikkevann fra Langlivassdraget i Nordmarka som før krigen var planlagt som drikkevannskilde for kommunen.
Det ble bygget en demning på ca. tre meter i nordenden av Elvåga i 1941, en demning som ble kraftig endret og utvidet i 2023/2024. Vannet ble de første årene pumpet opp på åsen vest for Elvåga for så å renne ned i Nøklevann som allerede var drikkevann. Vannet ble pumpet fra bredden av Elvåga omtrent ved Gullsmeden. På den enkle måten ble det mulig å ta ut langt større mengder vann via Nøklevann.
Så ble det sprengt en tunnel gjennom fjellet mellom de to vannene. I neste omgang ble vannet ved hjelp av rør og nye tunneler ledet til et stort høydebasseng/renseanlegg i Skullerudåsen som sto ferdig i 1957. Dette anlegget har blitt endret, utvidet og forbedret helt fram til nåtid og gir drikkevann til sørlige Oslo og deler av Nordre Follo.
Friluftsfolket ble skadelidende
Rasting i vannkanten, leirslagning i liene ned mot vannet ble forbudt og fisking, bading og padling på vannet var heller ikke tillatt. Det eneste som fortsatt var mulig for friluftsfolket, var å gå på ski over vannet i den islagte perioden. Hytter og småbruk ved vannet ble revet. Toresplassen, Ihlenhytta (Sundhytta) og Danchehytta på østsiden av Nord-Elvåga ble revet på 1950-tallet. Likeledes ble Nord- og Sør-Skytten ved Sør-Elvåga revet. Den populære markastua Gullsmeden ble revet i 1953. Nærmere Mariholtet ble både Speedhytta, Brynspeidernes hytte og Dalbak revet.
Nøklevann var 50 år tidligere blitt drikkevann med de begrensningene det hadde for friluftslivet. Tidligere var det servering på både Sarabråten, Lutdalen og Katisa. Oslo øst ventet storstilt utbygging og innflytting av tusener av nye beboere på 1950-tallet, men turmålene og varmestuene i marka var det lite av. Mange instanser jobbet nå for å rette på dette.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bruplaner på 1920-tallet
Friluftsfolket savnet både bademulighetene og markastuene som hadde ligget langs Elvåga. Men allerede lenge før det ble drikkevann, bød det lange vannet på problemer – det var en barriere mot de store skogsområdene lenger øst. Turfolket som ville over til Lørenskog-sida av vannet måtte enten gå om Nuggerud i nord eller over Skyttenbrua mellom Sør- og Nord-Elvåga. I 1928 ble det foreslått en original løsning på dette; det bygges bru over sundet ved Mariholtet! Her var vannet på det smaleste, og man mente en hengebru på 30 meter ville løse problemet. Finansieringen var også delvis ordnet gjennom støtte fra Akersbanene, trikkeselskapet som trafikkerte strekningen Etterstad – Oppsal. Selskapet var allerede kjent for å støtte friluftsaktiviteter i Østmarka for å få flere reisende. Akersbanene hadde blant annet gitt penger til oppgradering av badefasilitetene ved Ulsrudvann og støttet også Friluftsklubben i deres arbeid med å skilte og merke stiene i Østmarka. Aftenposten skrev i august 1928 at brua lett kan settes opp i løpet av høsten hvis bare alle formaliteter settes i orden. Men noe bru så ikke ut til noen gang å bli realisert. Men samme sted brua var planlagt ble det 35 år seinere bygget demning.
Mariholtet måtte rives
Kommunen kjøpte opp de privateide områdene på begge sider av vannet for å skjerme vannet mot forurensning. Mariholtet var et privateid mønsterbruk hvor ekteparet Therese og Ole Stang med datteren Olaug hadde bodd siden 1936. Her hadde de, som forgjengeren Alfred Olsen Bjerke (kalt Mariholt’n), servering til turfolket. Da kommunen overtok i 1948 fikk familien fortsatt bo her, men nå som forpaktere. Servering og dyrehold måtte opphøre.
I november 1953 ble det vedtatt i Oslo formannskap at demningen som delte Nord-Elvåga i to skulle bygges. Det så nå ut til at de enkle bolighusene ved det gamle Mariholtet kunne reddes og serveringstilbudet tas opp igjen. Likevel flyttet familien Stang fra Mariholtet i 1956. Husene ble nå revet med unntak av gamlestua som lå lengst sør. Det er den røde hytta som stadig står ved Mariholtet.
Så kom stor-demningen
I 1962 – 1965 ble demningen ved Mariholtet bygd. Nord- og Sør-Elvåga ble da hevet henholdsvis ni og fire meter og ble nå ett vann. Med det samme ny-dammen var en realitet, kunne serveringen på Mariholtet gjenopptas. Det var Oppsal IF som nå fikk ansvaret for dette i den lille røde bygningen, gamle-Mariholtet. Det lokale idrettslaget sørget for enkel drift her fra 1965 til nye Mariholtet sto klart i 1971.
Det var Oslo kommune som fikk bygget det nye serveringsstedet, et lenge savnet tilbud i den sentrale delen av Østmarka. Her ble det stor kafé med egen bolig for bestyrerfamilien. Ikke bare muliggjorde den nye demningen et aktivt friluftsliv i og ved nordlige del av Elvåga, demningen ble også et viktig bindeledd øst-vest gjennom Østmarka. I dag gleder mange seg over den muligheten både på sommerstid med sykkel og på vinterstid på ski.
Da demningen var ny kunne nok synet på den være litt sammensatt. Knut A. Nielsen, kjent som Knuppers, skrev dette i en artikkel i A-magasinet hvor han fulgte Oslos grense pr. sykkel og fot:
«Elvåga er ikke lenger seg selv lik. Den er demmet opp mangfoldige meter og har gitt hjertesår til mang en Østmarkvenn.» Knuppers beklager seg videre over Gullsmeden og de mange andre småstuene som har blitt borte og veien som er anlagt fra demningen til Deledalen.
FAKTA:
Elvåga
Vannet er Østmarkas nest største når både Sør-, Nord- og Fri-Elvåga regnes med. Det renner mot nord, via Ellingsrudelva, men ender etter hvert i Glomma og Fredrikstad. Samlet lengde for vannet er 6,8 km.
Vannene har et samlet areal på 1,67 km2 og ligger 195 moh. Det danner grense mellom Oslo og Lørenskog kommune.
Navnet kommer trolig av el i betydning kald byge eller vind, og våg i betydningen vik. «Elivågar» i Edda antas å være Elvåga og var ifølge Hymeskvadet og Vaftrudnismål to kalde innsjøer på grensen mellom jotnenes og menneskenes land.
FAKTA:
Elvåga – år for år
1800-tallet: Demning helt i nord for å regulere vann til sagbruk og annen aktivitet i Ellingsrudelva
1928: Det planlegges å bygge bru over Elvåga ca ved Mariholtet
1941: Elvåga reguleres til drikkevann for Aker med 3 meter dam i nordenden. Vann tas ut via pumpe og bekk til Nøklevann
1946: Tunnel mellom Elvåga og Nøklevann bygges
1946: Aker kommune eksproprierer land på begge sider av innsjøen for å unngå forurensning.
1948: Kommunen overtar Mariholtet og de tidligere eierne/beboerne blir nå forpaktere. De flytter i 1956 og husene rives like etter
1950-tallet: Hus og hytter langs vannet rives
1953: Demningsplanene vedtas
1957: Drikkevannet ledes nå i tunnel direkte til Skullerud vannrenseanlegg
1960: Vei anlegges langs Elvåga fra Nuggerud til Mariholtet
1962: Bygging av demningen starter
1965: Demningen ferdigstilles
1965: Oppsal IF driver servering fra «Gamle-Mariholtet»
1971: «Nye» Mariholtet åpner
KILDER:
Kjell Hauger/Frithjof Funder: Livet langs Elvåga/Ellingsrudvassdraget. Lørenskog elveforum, 2024
Nytt fra Østmarka, Østmarkas Venner, nr 2/2005. Intervju med datteren på Mariholtet, Olaug Stang Ariansen.
Arbeiderbladet, 13. november 1953
Aftenposten 7. august 1928
Aftenposten 5. november 1956
A-magasinet, artikkel av Knut A. Nilsen, 26. august 1967
© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren
GIKK DU GLIPP AV forrige blogginnlegg? Om Speiderstøtta ved Hauktjern og dens historie kan du lese >HER
NESTE BLOGGINNLEGG handler om Østmarkas undergang(er). Ble du nysgjerrig? Sjekk ut bloggen om en ukes tid!
TIDLIGERE BLOGGINNLEGG med relatert innhold:
– Speedhytta >HER
EKSTERNE LINKER:
– Nytt fra Østmarka (Østmarkas Venners blad) med intervju med Olaug Stang, dattera på Mariholtet >HER
Det tok tid å få fylt opp vannmagasinet i Elvåga etter at demningen var laget i 1965, noe disse to flyfotoene bekrefter (Foto fra 1881.no)
