To driftige kafévertinner

Begge ble legendariske turistvertinner i hver sin ende av Buskerud fylke. Signe Bure drev Bureheim på Krokskogen, Ragnhild Ederklepp drev Rosehell i Uvdal øverst i Numedal. Overraskende mye er likt ved deres liv.

Hvorfor skriver jeg om Signe og Ragnhild i en Østmarkablogg? Ja, jeg skal innrømme at vi nå beveger oss et stykke unna Østmarka. Men i boka «Folk og røvere i Oslomarka» som jeg skrev i fjor, hadde jeg et kapittel om Krokskogens dronning, Signe Bure. Da jeg gravde meg ned i den driftige kvinnens liv og virke ble jeg mer og mer interesser i og imponert over denne dama som jeg aldri traff, selv om jeg flere ganger var på tur nær ved hennes bolig og kafé mens hun levde. Og når jeg skrev om hennes historie, så jeg flere og flere likheter med en dame jeg kjente mye bedre, min mors tante. Hun var alltid i vår familie bare betegnet som «Tante Ragnhild», og vi besøkte henne nesten hver påske og ofte om sommeren i forbindelse med turer til familiens hytte i Uvdal.  Dette var på 60- og 70-tallet.

De to damene var født med få dagers mellomrom, begge var interessert i matlaging og service til turistene og de ble bedriftseiere og styrte etter hvert sine egne kaféer og overnattingssteder. 

Fra starten
SIGNE ble født 27/12-1902 på Klette i Nordre Land. Men allerede tidlig i barndommen flyttet familien til gården Øvre Bure i Norderhov sør for Hønefoss. Dyrestell og gårdsdrift var noe Signe trivdes med, men i en søskenflokk på åtte var det selvfølgelig eldste gutt som skulle ta over gården. 

RAGNHILD ble født ti dager etter Signe, 7/1-1903 på gården Syverud i Uvdal. Det var åtte søsken her også, og Ragnhild var nr. seks i flokken. 

Seter med overnatting
SIGNE: Gården Signe kom fra hadde seter på Krokskogen, Øvre Vakerseter, øst for Heggelivannene. Her setret også flere av de andre gårdene i Nordre Land. Signe var budeie med ansvaret for en stor dyreflokk. Men vel så mye som dyra, var seterjenta opptatt av turfolket som kom innom for en matbit og kanskje overnatting. På 1930- og 1940-tallet var dette et yndet turområde for Oslofolk, og en rekke småbruk, tidligere husmannsplasser og setrer tilbød overnatting i enkle former. På Øvre Vakerseter kunne Signe tilby rømme og andre meieriprodukter fra egne kuer i tillegg til hjemmebakt flatbrød og ertesuppe, noe som skulle bli hennes varemerke. Overnatting var det også en rå med, og i det vesle seterhuset kunne hun innlosjere opp til 19 vandrende turfolk. Her innså den driftige budeia at det var penger å tjene. Helt fram til sommeren 1947 var Signe å finne som budeie og vertinne på Vakerseter. Da var det slutt på seterdrift og Signe ble betegnet som Krokskogens siste budeie. 

RAGNHILD: Syverudgården som Ragnhild kom fra hadde seter inne på fjellet i retning mot Dagali. På Vasstulan som setra het, mente Ragnhild det kunne være mulig å ta imot turister i påsken. Oslofolk var alltid lystne på å komme seg til fjells i påsken og selv om det var enkel standard og strabasiøst å komme fram, var ikke det noe problem. Påsken 1925 var første året Ragnhild åpnet for turister på Vasstulan (eller Gamle Vasstulan som det kalles i dag). Da hadde en gruppe på 12 fra skiklubben Heming i Oslo bestilt opphold. Dette var før Numedalsbanen var bygget (den kom i 1927 og ble nedlagt i 1988), så gjestene kom med tog til Geilo og gikk på ski derfra. Turen var såpass lang at de måtte overnatte underveis. Etter tre år med påskedrift, åpnet Ragnhild også for sommergjester. Her dreiv Ragnhild i 12 – 13 år. 

Til Oslo
SIGNE flyttet tidlig til Oslo og tok hotellfagutdannelse. Hun fikk praksis på både Hotell Continental, Savoi Hotel og restaurant Kongen, men om sommeren var det budeie-jobben på Krokskogen som ble foretrukket. Men ønsket om å bygge og drive sitt eget var der hele tida. 

RAGNHILD dro til Oslo i 1937. Her tok hun handelsskole og jobbet i ulike butikker og spisesteder, blant annet som kokke på Aulakjelleren. Krigen satte en stopper for jobbingen i Oslo, så nå skulle drømmen om et eget sted på sine hjemtrakter realiseres.

Selvbyggere
SIGNE: I 1949 kjøpte Signe tomt like sør for Kleivstua, en tomt som etter noen år ble noe utvidet og var på hele 10 mål. Penger hadde hun lagt seg opp fra jobbene i Oslo og driften på Vakerseter. Den romslige, to-etasjes hytta ble laftet opp, og i 1950 kunne Signe åpne dørene til Bureheim. Her tilbød hun overnatting til 16 personer fordelt på fire rom. Dagsturisten fikk kjøpt hjemmebakte godsaker, i tillegg til brus og sjokolade. Signe var 48 år da hun åpnet Bureheim.

RAGNHILD: Like før krigen kjøpte Ragnhild en tomt tett ved farsgården langs riksveien i Uvdal fra en slektning. Planen var først bare å få bygd ei hytte der, men planene ble utvidet. I 1941 sto huset klart og her skulle Ragnhild både bo og drive servering. Navnet på stedet ble Rosehell, og i tillegg til servering av mat og drikke, leide hun ut 2 – 3 rom i noen sidebygninger. Mat var en utfordring de første årene mens krigen raste. Da hjalp det å ha gode kontakter i landbruket og å være kreativ. Noen storfornøyde sykkelturister skrev etter besøket til sin lokalavis, Indre Akershus blad, hvor det blant annet het:
«Kommet ned kunne vi hvile oss ut på et fortryllende morsomt gjestgiveri med det forlokkende navn Rosehell hvilested, der hadde dagens meny oppslått på verandaen. Vi åpnet middagen med en cocktail av fruktvin og rosiner, fortsatte med blandet kjøttrett bestående av hermetiske dyre- og kalvekjøtt, grønnsaker og en sammenrullet skive ekte Nummedal geitost på toppen, og avsluttet med multekompott og krisekrem. Det smakte udmerket i de vakre omgivelsene og det strålende været, et besøk som i høy grad frister til gjentagelse.»

Ragnhild giftet seg i 1943 med Peder Ederklepp. 

Presseomtale
De to driftige damene var stadig omtalt i avisene, ikke bare lokalt men også i riksdekkende aviser. Drammens Tidende/Buskerud blad (DT/BB) dekket hele fylket, så i denne avisa var det større artikler om dem begge. De to møttes ganske sikkert aldri. Og de kjente heller neppe til hverandre. 

Begge var ivrige avisleser, så det KAN tenkes at Signe Bure 3. februar 1978 bladde gjennom DT/BB og stoppet opp ved artikkelen med tittelen «Mange tunge tak – men moro var det lell» om sin kollega i andre enden av fylket. Og det KAN også tenkes at Ragnhild bladde opp i DT/BB 6. september 1969 hvor hun kunne lese om sin kollega på Krokskogen i artikkelen med tittelen «Mørk utkant i storkommunen». 

Nedganstider
1950-tallet var høysesong for kortreist ferie. Da kunne sykkelferie i norske dalfører eller fottur i Oslomarka lokke både ungdommer og familier. Både Rosehell og Bureheim hadde godt besøk i disse tidene før folk fikk sine egne hytter og bilen ble allemannseie. Så ble det mer stille – og de to kafévertinnene ble eldre. 

SIGNE: Utover på 60-tallet ble det roligere i Krokskogen, og det kunne gå uker og måneder uten overnattingsgjester på Bureheim. I 1976 kuttet hun ut tilbudet om overnatting. Da var Signe blitt 74 år og mente at dagsbesøk fikk holde. Kaféserveringen drev hun til 1980. Da var det slutt på det også.

RAGNHILD: Også på Rosehell ble det slutt på kafétilbudet i 1980. Da hadde Ragnhild de siste årene kun tatt imot noen få familier til overnatting. Disse hadde vært stamgjester gjennom mange år. Daglig middagsservering hadde hun også kuttet ut noen år før det var helt stopp i driften. 

Mot slutten
I likhet med Signe på Krokskogen, ble også Ragnhild boende i hjemmet hun hadde bygd opp og bodd i gjennom mange tiår, også etter at det var slutt på å ta imot gjester. 

SIGNE bodde de siste årene av livet på Hole sykehjem. Signe døde i 1994, hun ble 92 år.

RAGNHILD var mye på besøk hos sin datter Ingebjørg i Danmark og bodde også der de siste årene av livet. Hun døde i 1986, 83 år gammel.  

Bureheim har fått nye eiere som bruker huset som feriested. Rosehell står også stadig og brukes som feriested av Ragnhilds datter og barnebarn. 

KILDER:
– Drammens Tidende/Buskerud blad 6. september 1969
– Drammens Tidende/Buskerud blad 1. april 1980
– Drammens Tidende/Buskerud blad 3 februar 1978
– Drammens Tidende/Buskerud blad 4. januar 1983
– Indre Akershus Blad, 29. august. Artikkel av Sorenskriver Peter A. Diesen
– Even Saugstad: «Folk og røvere i Oslomarka». Frie Fuglers Forlag, 2023

© Østafor byen og vestafor Øyeren/Even Saugstad

GIKK DU GLIPP AV forrige blogginnlegg? Det handlet om gapahuker i Østmarka og kan leses >HER

I NESTE UKES blogginnlegg skrur vi tida tilbake til 1930-tallet og blir med på tur med skogsbestyrer i Østmarka, Ole Messelt. Følg med!