På bærtur – før og nå

Bærsesongen er i full gang og tyttebæra i Østmarka bare roper på å bli plukket! Matauk fra marka var nok mer vanlig og viktig før enn nå. Men bærkongen over noen i Østmarka, Kåre Anisdal (bildet) er stadig å se med bøtte og bærplukker. 

«Forventningsfulle bærplukkere i kø foran Østbanen». Dette kunne filmavisa melde om 25. september 1944. Den fjerde krigshøsten med matrasjonering gjorde nok sitt til at bærplukking var en ekstra attraktiv aktivitet nettopp disse årene. Men også til langt opp på 1970-tallet var det mye vanligere enn i dag å treffe på folk med store bærbøtter i Østmarka på jakt etter både tyttebær, blåbær og multer. 

Selv om Oslomarka bugnet av bær, var det mange om beinet og mange foretrakk derfor å reise lenger for å sikre seg «eneretten» på blåbær- og tyttebærtuene. NSB satte flere år opp egne tyttebærtog til Sokna. 25 godsvogner var stilt til disposisjon i 1944 og her satt lengselsfulle bærplukkere på provisoriske benker på vei mot herlighetene.

Tyttebærpoliti og bærbusser
Under krigen (og også før) ble det håndhevet egne regler og lover for å forhindre at folk plukket kart. Og også for å reservere bærherlighetene til kommunens egne innbyggere. I Østlandets blad (Ski) ble det 5. august 1942 rykket inn en annonse med teksten: «All plukking av tyttebær innen kommunene Kråkstad og Ski er forbudt til og med 29. august. Fra og med 30. august til og med 2. september tillatt for innenbygdsboende. Fra og med 3. september tillatt også for andre.» Meldingen var undertegnet ordføreren. Samme ordning var innført året etter, og kontrollører og politi sjekket at reglene ble fulgt. I Løten på Hedemarken satte politiet inn styrkene mot folk som plukket kart, og da særlig moltekart, allerede i 1932.

Henry Solbergs busselskap i Ski satte opp en egen avgang, en såkalt «tyttebærbuss», kl. 06.30 fra torget i Ski og ut mot Østmarka første tillatte plukkedag i 1943. Men de ivrigste dro til skogs allerede dagen før og overnattet ute til søndagen da plukking var tillatt – så fikk de et godt forsprang på de øvrige plukkerne. Folk som tok Enebakkbussen fra Ankertorget høsten 1950 kunne melde om horder av bærplukkere som gikk av ved Sandbakken, Fjell og Sørmarka. 

Egne buss- og togavganger for morgenfugler som skulle plukke bær på søndagene ble satt opp flere steder i landet. Blant annet gikk det i 1952 busser fra Fredrikstad, Sarpsborg og Moss til Bjørkebekk nær svenskegrensa i Aremark. 

NTB kunne i september 1949 melde: «Det har vært stor innrykk av bærplukkere i Rømskog i Østfold. En buss fra Horten hadde en dag med seg 37 passasjerer som plukket 1600 liter.»

Tilskudd i kosten – og i lommeboka
Krig eller ikke krig; bærplukking ga et kjærkomment tilskudd både som mat og i klingende mynt. Ella Berg (1920 – 2018) vokste opp på plassen Svarthol ved Bindingsvann og fortalte i 2009 i et intervju i Enebakk Historielags blad Ign om hvordan hennes foreldre dro inn til Youngstorget på 1920- og 1930-tallet for å selge bær. Faren hadde lastebil, så det var en grei tur for dem. Verre var det for småkårsfolket i Rausjøgrenda litt lenger øst i marka. De gikk til fots helt inn til byen med bærbøttene hengende i en vass-sele, et åk over skuldra. Turen gikk da gjennom marka og ut av skogen ved Rustadsaga og videre til Youngstorget hvor bæra ble solgt, kunne Ella fortelle. Litt av en tur!

Arnulf Pedersen skriver i sine barndomsminner om hvordan både barn og voksne på plassen Rustad-Hullet plukket bær:
«Blåbær bar mor i bøttevis til Grønlands torg. Hun fikk 5 øre literen. Hun gikk fram og tilbake den gangen før bussen begynte å gå. Hun bar bøttene i vannsele og fikk da med seg fire bøtter, ca 35 liter bær. Det ble kr. 1,75 pr tur. Mor gjorde mange turer i bærtiden.»
Dette må ha vært på 1930-tallet og kanskje også etter krigen. Arnulf var født i 1913 og gjorde sine nedtegnelser i 1979. I dagens pengeverdi er 1,75 nå ca 70,- kroner. 

Åpen vei i bærsesongen?
Da veien til Børtervann ble overdratt fra Enebakk kommune til Oslo kommune (som ny skogeier) i 1965, ble det også avtalt at veien skulle bommes igjen ved Bysetermåsan. I 1978 ble det laget en avtale mellom Enebakk kommune og Oslo kommune om rettigheter og begrensninger på denne veien. I punkt 5 i denne avtalen het det: «Etter nærmere avtale mellom Enebakk kommune v/lensmannen og Oslo kommune v/skogsjefen, kan Rausjøveien åpnes for generell trafikk i inntil en uke hver høst i bærtiden.» 

Dette unntaket fra kjøreforbudet på den ca 4 km lange veistrekningen er det nok i dag mange som kunne tenke seg, både for å dra på bærtur og ikke minst på kanotur i store Børtervann. Men turfolket blir møtt av «innkjøring forbudt»-skilt på Bysetermåsan og en låst bom ved starten av Rausjøgrenda. Så punkt 5 i avtalen er det nok ingen som har gjort noe forsøk på å håndheve, verken fra Enebakk eller Oslo kommunes side.

Østmarkas bær-konge?
De som følger med på Østmarkasidene på Facebook, kan ikke unngå å ha lagt merke til Kåre Anisdal, og hans enorme mengder med bær som blir plukket hver høst.

– Jeg er vokst opp med matauk, forteller Kåre som i tillegg til bær sørger for å få både fisk og sopp i hus. Hans historiske bilder som han legger ut, viser gjerne mor med kjøkkenbordet fylt av gjedde eller annen fisk sønnen har fisket. Og kanskje kommentarer «Dette blir gjeddekaker». På sopp-fronten har han særlig nese for kantarell og fåresopp som bilder bekrefter at han også plukker store mengder av i Østmarka. 

– I år har det vært lite blåbær, sier han og forteller at han i gode år bærer i hus mellom seks og ti bøtter av den blåe godsaken. Tyttebæra har det derimot vært mer av denne sesongen og Kåre forteller at han blant annet har funnet mye i «gata» etter kraftlinja gjennom marka. 

– Folk har blitt late, mener Kåre som beklager seg over hvor mye bær som står uplukket. Selv sylter og safter Oppsal-mannen mengder av bær som han helt gratis har hentet få kilometer inn i Østmarka. Også tranebær plukker han og betegner den som en lite kjent ressurs fra marka. Bæra kan brukes omtrent som tyttebær, er litt spissere i smaken men passer godt til kjøttretter, sier Østmarkas ukronede bærkonge som har flere uker igjen av bærsesongen.

BÆR I ØSTMARKA

Blåbær kan du finne mengder av i Østmarka – og i hele landet forøvrig. Den finnes helst på sur, næringsfattig jord i skog og lyngheier. Østmarkas åsrygger med blanding av sol og skygge, fukt og tørke gir fine vekstforhold for bæra.  Sesong er fra midten av juli til august.

Tyttebær vokser på skrinne, jordfattige åser og rabber, ofte side om side med blåbæra. Men tyttebæra tåler med tørke og den er hardfør og tåler frost. Sesong er fra august til oktober. Wikipedia sier at det er estimert at det finnes mer enn 100 millioner tonn tyttebær i norske skoger årlig! Så løp og plukk!

Markjordbær er du heldig hvis du finner, for den er ikke så vanlig men til gjengjeld VELDIG god og ettertraktet. Den vokser gjerne i grøftekanter, i solrik skogbunn og langs kulturmark. Sesong er juli og august. Som sine dyrkede slektninger hagejordbæra, har markjordbærene svært kort lagringstid som bær. Tradisjonelt plukkes markjordbær ved å tre dem på et strå, noe som trolig er bakgrunnen for det engelske navnet strawberries (stråbær). 
På svensk heter bæret smultron, og det svenske uttrykket smultronställe illustrerer hvor ettertraktet bæret er. Dette begrepet bruker svenskene for å beskrive et sted som man trives svært godt – et sted som forbindes med glede og lykke. 

Villbringebær er kanskje ikke det folk forbinder med bærtur i Østmarka, men den finnes – noen år i store mengder. Bæra kan du finne i det som beskrives som forstyrret skog, det vil si steder der det har vært inngrep som kvisting av kantvegetasjon og veibygging. Den trives i lysninger i bar- og løvskog. Sjøl har jeg funnet mengder i området langs veien mellom Losby og Halssjøen. Sesong er fra midten av juli til august.

Multer konkurrerer med kantarellen om betegnelsen skogens gull. Nord-Norge forbindes kanskje mest med multer, men du finner også ofte mye multer på myrer i Oslomarka. Det er «fy» å plukke kart, vent til bærene er gul-oransje. Og det er også vanlig å holde sine hemmelige moltesteder for seg selv. Sesong er juli til september. Plukk nå, frys ned og spis med krem til jul!

Blokkebær eller skinntryte minner litt om blåbær, men er mer vassen og ikke så smakfull – men likevel et spiselig bær som for eksempel kan brukes til syltetøy, saft, gele eller i fruktsuppe. Bæra vokser på busker litt større enn blåbærlyng, og trives på litt næringsfattige myrer og i næringsfattig furuskog. Sesong er fra juli til september.

Tranebær (stortranebær) vokser på torvmyrer og du finner dem flere steder i Østmarka. Den har rosa blomster, og røde bær. Bærene brukes omtrent som tyttebær. Tranebær plukkes på seinhøsten og gjerne også etter frosten (og snøen!) har kommet. Du kan også plukke bærene på våren; bær som har overvintret under snøen. 

Krekling vokser i myrområder, høyfjell og i gran- og furuskog. Bæret er blåsvart og litt mindre enn blåbæret. Bæra er spiselig, men har et litt hardt skall eller skinn og gjør den mest egnet til f. eks. safting. Sesongen er normalt fra august og helt til snøen kommer. 

KILDER:
Østlandets blad 5. august 1942.
Ign, Enebakk historielag, nr 2/2009
Skogvesennytt nr. 3, 1978
Filmavisa fra 25. september 1944
Nationen 17.09.1949
Muntlige: Kåre Anisdal
Wikipedia

EKSTERNE LINKER:
Norges sopp- og nyttevekstforbund:
https://soppognyttevekster.no
Filmavisa fra 25. september 1944 (se første kutt):
https://tv.nrk.no/serie/filmavisen/sesong/194409/episode/FMAA44003844

TIDLIGERE BLOGGINNLEGG med samme tema:
Politikere på bærtur >HER

NESTE BLOGG handler om en 70-åring. En bygning som ble innviet høsten 1954 og fortsatt står og lever i beste velgående. Bilde av første byggetrinn avslører kanskje ikke hvilket hus i Østmarka vi snakker om? Følg med neste uke for rett svar!

GIKK DU GLIPP AV forrige blogg? Da skrev jeg om gamle fotografier med gamle kjente. Den kan du lese her!