Siste beboer i brakka på Sarabråten

Ole var i likhet med faren og broren tømmerhoggere for Oslo kommune. De tre Odølingene bodde hele arbeidsuka i en enkel brakke på Sarabråten. Ole flyttet derfra i 1960. 

– Jeg bodde på Sarabråten fram til 1960, fortalte Ole Stenberg (f. 1942) da jeg traff ham under Heftye-jubileet på Sarabråten høsten 2022. 
– I Kuskeboligen, spør jeg tvilende. Jeg hadde god oversikt over de siste beboerne i den bygningen. Og familien som bodde i kuskeboligen fram til 1963 het Fallet.
Ole svarte:
– Nei, jeg bodde i brakka som var satt opp inne i ruinen. Dette var et enkelt husvære som skulle fungere som overnattingssted for tømmerhoggere. Som en bolig for arbeidspendlere. Slike brakker var satt opp flere steder i Oslomarka, men utover 1950-tallet ble det mindre bruk for innkvartering nær arbeidsplassen. De som jobbet i skogen foretrakk heller å bo hjemme og reise hver dag til arbeidsstedet med bil, moped eller offentlig transport. 

Som far, så sønner
Faren til Ole, Klaus (1902 – 1988), startet å jobbe i Østmarka i 1947. Da flyttet han inn i tømmerhoggerkoia som sannsynligvis da nettopp var satt opp inne i kjellermurene etter Thomas T. Heftyes store dragestilvilla som ble revet i 1920. Stenberg senior hadde småbruk hjemme i Odalen, men hadde koia her som bolig gjennom sesongen, det vil si fra høst til vår. Om sommeren var han hjemme og drev småbruket. Oles far hadde hest som han brukte i skogen.

I 1958 ble Ole og den to år yngre broren Anders kollegaer med faren. De flyttet inn i koia på Sarabråten og begynte å jobbe for Skogvesenet i kommunen. Lillebror Anders var nettopp ferdig med 7. klasse, Ole var 16 – 17 år og nå hogg og kjørte de tømmer. 
– Å håndtere hesten i det kuperte terrenget kunne være en utfordring, men slikt var jeg vant med hjemmefra, forteller Ole og legger til at han har drevet med hest så lenge han kan huske. Tømmeret ble felt i området oppover mot Hauktjern og Kroktjern og dratt ned til tunet på Sarabråten. Her ble det hentet med lastebil. Sjåfør var Svendsen med hjelpemann Jens Kjølen, minnes Ole. Kjølen hadde tidligere bodd i Kuskeboligen med sin familie. 

Faren ble sammen med hesten etterhvert overflyttet til Rustadsaga hvor Skogvesenet hadde base. Her var det litt mer skikkelig innkvartering av arbeidsstokken, med innlagt vann og strøm. Det er den lange, røde bygningen nedenfor Rustadsaga (kaféen) som Bymiljøetaten nå har kontor i, som den gangen var stedet kommunens skogsarbeidere bodde. Klaus jobbet i skogen til han fylte 70.

Enkel plankebrakke
Ole beskriver koia på Sarabråten som et enkelt plankeskjul. Hytta besto av to rom; en forgang hvor klær og seletøy til hestene ble tørket, og et oppholdsrom med senger og spisebord. Når de kom hjem etter en lang arbeidsdag, var det å fyre opp i ovnen for å få varme i hytta og å lage mat. Det var verken innlagt strøm eller vann. Vann hentet de i en brønn bak Kuskeboligen. Det var seks senger i koia, men tiden Ole bodde her var det aldri mer en fire som delte hytta; faren, broren og en tømmerhogger fra Trysil. De dro vanligvis hjem til Odalen hver tredje helg, men én måtte alltid være igjen for å fôre hesten. 

Tømmerhoggerboligen var satt opp på historisk grunn. Hundre år før karene fra Odalen flyttet inn, tråkket fine damer i lange kjoler rundt på tunet sammen med velkledde, sigarrøkende herrer i skreddersydde jakker og flosshatt. To generasjoner Heftye hadde her hatt store selskaper, og koia var satt opp kanskje der Heftye jr. hadde sin vinkjeller. Ole og de andre tømmerhoggerne var veldig bevisste på stedets historie, forteller han i dag og syntes det var fasinerende med vannbassenget i lia mot Hauktjern, spaserveier og de tykke grunnmursrestene. På bilder kan det se ut som om deler av den gamle grunnmuren ble fjernet for å få satt opp hytta. 

På Oles tid på Sarabråten var ikke veien inn brøytet på vinterstid, verken fra Østmarksetra/Ulsrudvann, eller fra Rustadsaga. Over isen var det derimot brøytet, noe som var praktisk både når tømmer skulle kjøres ut og varer og utstyr inn. Ole forteller at matvarer ble bestilt pr. telefon i Kuskeboligen fra Jerpset på Oppsal. De kjørte varene til Bjerke ved Ulsrudvann og her hentet Ole, faren eller broren varene med hest. 

Speiderbautaen
Mens Oles far holdt til på Sarabråten, skulle minnesmerket over Christian Dons, Norsk Speidergutt-Forbunds stifter, reises ved Hauktjern. Den åtte tonn tunge granittsteinen som var formet som en speiderlilje kom med lastebil til Sarabråten. Herfra og opp de bratte 500 meterne i lia mot Hauktjern, ble Klaus Stenberg forespurt om ikke han og hesten Svarten kunne bidra. Men hesteeieren måtte medgi at det ble en for tung jobb selv for den sterke arbeidshesten. Monumentet ble dratt opp ved hjelp at taljer og vaiere på stokker som rullet, og Speiderbautaen ble offisielt innviet i juni 1955. Ole husker at vaieren etter denne jobben lå igjen i terrenget i mange år.

Gode naboer
Ikke mange meter fra den enkle tømmerhoggerkoia lå den mer staselige Kuskeboligen. Ole husker godt familien som bodde der; Helene og Karl Fallet med døtrene Wenche og Torunn. Helene var vokst opp i Kuskeboligen og ektefellen Karl var i likhet med Helenes far, ansatt i Skogvesenet. Karl bodde i koia i ruinene da han ble kjent med nabojenta i Kuskeboligen. Også Helenes søster, Gerda, fant seg ektefelle blant tømmerhoggerne i koia. Kort vei på frierføtter den gangen!

Kuskeboligen hadde med et kort avbrekk hatt fastboende helt siden Heftyes tid. Peter Kristiansen var Thomas Heftyes kusk og var mannen som ga bygningen navn. Han bodde fortsatt i huset da kommunen overtok etter Heftye i 1911. Da ble han skogsarbeider og oppsynsmann for drikkevannet og drev enkel servering i Kuskeboligen sammen med kona Johanne. Peter døde under en arbeidsulykke i 1918. Nye forpaktere kom og gikk og i 1943 flyttet Gudrun og Olaf Kjølen inn, foreldrene til Helene. Helene og Karl overtok huset i 1957 og bodde der til 1963. Så sto Kuskeboligen tom og ubebodd fram til den brant i 1971. 

Brannvakt
Ole Stenberg var ikke bare skogsarbeider, han måtte også ta sin tørn som brannvakt i branntårnet på Haukåsen. Særlig minnes han tørkesommeren 1959 da det var døgnkontinuerlig vakt i tårnet i lange perioder. Det enkle brannvakttårnet som sto der før dagens kuppel-tårn kom opp, hadde en liten hytte på toppen hvor brannvakta holdt til. Det var telefon i tårnet og Ole husker godt hvordan han flere ganger måtte ringe til brannstasjonen på Bryn for å rapportere om branntilløp. Den da 17 år gamle brannvakta hadde også kontakt med brannvaktene i de andre tårnene i Oslomarka og nedover mot Østfold for letter å kunne lokalisere hvor brannene var.
Ole hadde også jobb som vakt for vannverket noen sommeruker. Da skulle han påse at ingen slo leir eller på annen måte forurenset Elvåga-vassdraget som var kommunens drikkevann.

Ole Messelt var skogsbestyrer og Ole Stenbergs sjef. Messelt bodde på Bråten ved vestsiden av Nøklevann, og her var unge Stenberg innom for å hente lønningsposen hver fredag. Han tok da ofte med seg lønna for de andre i brakka og Karl i Kuskeboligen. Messelt var også ofte innom hos karene i brakka og også ofte oppom branntårnet. 

Fra skogsarbeider til pølsemaker
Etter de to årene som skogsarbeider for Oslo kommune, begynte Ole i pølsemakerlære hos Arne Olsen. Han hadde matbutikk i Bølerlia (seinere Sauro Super og nå Rema), og i forbindelse med butikken var det eget pølsemakeri. Da han fikk denne jobben på Bøler, fortsatte han og broren å bo i den enkle koia på Sarabråten. Også broren jobbet i Olsens butikk. Om vinteren gikk de på ski over isen, og om sommeren syklet de gjerne til Bjerke (ved ulsrudvann) og gikk over Tveteråsen som da ikke var utbygd og fram til arbeidsplassen. Tømmerhoggerbrakka var ikke lenger i bruk til sitt opprinnelige formål, og de to fikk bo her gratis. Sommeren 1960 var det slutt på koielivet i Østmarka. Brødrene fikk leie hybel hos Brøter på Ulsrud, hos en av døtrene som var vokst opp på Sørli. Tømmerhoggerbrakka ble revet kort tid etter. 

Ole gjorde ferdig sin utdannelse som pølsemaker, jobbet ytterligere noen år hos Arne Olsen før han begynte som pølsemaker hos Tomtemat på Tomter hvor han ble i hele sitt yrkesaktive liv. Han bor stadig på Tomter og har bare vært tilbake på Sarabråten noen få ganger etter han flyttet fra byen.

© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren

Bildet øverst i bloggen viser Oles bror, Anders, foran tømmerhoggerhytta. Dette og de fleste andre bildene i artikkelen er lånt ut av Ole Stenberg.

Tidligere bloggartikler med noe av samme tema:
– Jeg var Messelts husholderske på Bråten >HER
– Livet i et branntårn >HER

Gikk du glipp av forrige bloggartikkel? Da var vi på postjakt i Østmarka og du kan lese den >HER

FAKTA:
Stenberghytta
Tømmerhoggerhytta/-brakka som ble satt opp på Sarabråten, var sannsynligvis en såkalt Stenberghytte (Steinberghytte). Disse hyttene var satt opp av lafteplank og var prefabrikkerte slik at de lett kunne tas ned og settes opp igjen. Hyttene hadde sin tradisjon tilbake til tidlig på 1900-tallet, fra skiferindustrien i Alta. Materialene hadde liten dimensjon, veggene var sannsynligvis bare 2″ eller 3″, dvs 5 eller 7,5 cm tykke. Hyttene hadde ingen tilleggsisolasjon og var derfor ofte kalde. Som hytta på Sarabråten ble de gjerne påført utvendig panel etter de var satt opp (se forskjellen på de to bildene av hytta).
Også tåmmerhoggerhytta ved Torsmåsan nær Sandbakken var en slik Steinberghytte. Den ble oppført under krigen av Aker kommune og var i bruk som tømmerhoggerhytte til tidlig på 1960-tallet. Da hadde allerede speiderne fra 1. Bekkelaget hatt avtale om å bruke hytta i helgene en 10-års tid.

Andre blogginnlegg om Sarabråten:
Sarabråten på 30-tallet (film) >HER
Sarabråtens eier (Heftye jr.) døde for 100 år siden >HER
Rundt og rundt for Heftye I >HER
Rundt og rundt for Heftye II >HER
Se og hør på Sarabråten på Heftyes tid >HER
Stabbur fra Sarabråten gjenfunnet på Kongsberg >HER
Heftyefamiliens svarte får (om Johannes Heftye) >HER
Kammerherre og linselus (om Jens Gran, stamgjest på Sarabråten) >HER
Heder til Heftye >HER
Sarabråten på malerier >HER