Fjelstadstua åpnet for 50 år siden

… Og slalåmbakken ble innviet to år før! Vinteren 1972 var første sesongen Fjelstadbakken var i drift som moderne slalåmbakke. Men den ble tatt i bruk av ivrige alpinister allerede i 1947.

OBS: Se kommentarer fra brukerne nederst i innlegget!

Slalåmbakken i Østmarka fikk kun 19 år som bakke med skitrekk og flomlys. Kanskje ikke så rart siden den lå to bratte kilometer fra nærmeste parkeringsplass og buss-/T-baneholdeplass. 

I dag er det en gjengrodd bratt bakkeskråning, men det er fortsatt spor etter anlegget her; varmestua med tilgjengelige (men ganske slitne) toaletter står fortsatt. Likeledes den tidligere billettbua, en inngjerdet dam hvor det ble tatt vann til snøkanonene og et nettingbur på toppen som hadde en funksjon for toppen av heisen. 

Gamle planer
Slalåm, og særlig dameslalåm, var populært i Oslomarka fra før krigen. Vi kan lese om utforrenn/slalåmrenn i lia fra Haukåsen, via Hauktjern og ned forbi Sarabråten til Nøklevann allerede i 1933. En trasé fra Nedre Utsikten ved Hauktjern og ned til Nøklevann ønsket man i 1947 å utvide til en permanent bakke, men fikk nei siden den endte på Nøklevanns-isen og dette vannet var drikkevann. Ildsjelene så seg da ut nordlia fra Skullerudåsen som gikk ned mot den for lengst nedlagte plassen Fjelstad. Nordstrand IL satte i gang å rydde traséen, og selv om den nederste delen var veldig bratt, ble bakken mye brukt av de ivrige alpinistene. Kunstsnø, skitrekk og flombelysning var fremmedord for disse brukerne. 

Da Østmarkas første lysløype ble anlagt i 1958, hvor traséen gikk rett på østsiden av slalåmbakken, var det mange som mente at også Fjelstadbakken burde få lys. I et avisinnlegg fra februar 1959 heter det at brukerne av bakken følte seg snytt, og de mente langrennsfolkets lysløype gjerne kunne strekke noen kabler inn i bakken slik at de som ville kjøre slalåm på kvelden også fikk mulighet til det. 

Skiforeningen og andre ildsjeler hadde større planer med området allerede i 1956 – planer som ikke kom lenger enn til tegnebrettet. Det som ble kalt Fjelstaddalen idrettsarena ble lansert med både hopp, slalåm og langrennsarena. I tillegg var det lagt inn i planene utsiktsplatå, kafé og klubbhus med garderobe og dusjanlegg. Det var også planer om at alpinsenteret skulle ha forgreninger helt ned til der Skullerudstua seinere ble bygget.  

Skiforeningen bevilget 35 000 kroner til lysanlegg, men kommunen som skulle dekke resten av utgiftene sa det ble for dyrt.

I 1969 ble planene funnet fram igjen, og kommunen fant nå midler til å kunne realisere planene om slalåmbakke ved Fjelstad.

Åpnet av ordføreren 
16. februar 1972 sto bakken ferdig og ordfører Brynjulf Bull klippet snora til jubel og applaus fra en mengde frammøtte. «Jeg skulle jo egentlig ha kjørt ned bakken på slalåmski og brutt båndet på den måten», sa ordføreren i sin tale som nøyde seg med å gå inn til Fjelstad på langrennski og klippe båndet med saks. Skogvesenet (Oslo kommune) hadde hatt hovedansvaret for bakken som nå sto ferdig med lysmaster og skitrekk med skålheis samt i perioder innlånte snøkanoner. Fyllmasse var hentet fra sandtaket ved Ødegården og fylt på i nederste del av bakken slik at den ikke skulle være så bratt. Bakken hadde et fall på 68 høydemeter, og lengden var 290 meter. Ca 500.000 kroner var prisen for anlegget. Skogvesenet sørget for at preppemaskiner gjorde bakken perfekt. 

AS Anleggstransport bygget og driftet skiheisen og lysanlegget for egen regning fram til 1979 da Oslo kommune overtok. 

Driftet av Rustad IL 
Rustad IL med sin skigruppe kom tidlig med i arbeidet og etablerte en såkalt skipatrulje som betjene heis, billettsalg, snøkanoner og sørge for annet nødvendig tilsyn. Dette ble gjort av frivillige ungdommer som til gjengjeld fikk bruke bakken og heisen fritt. 

Skigruppa i Rustad IL ble delt i egen gruppe for langrenn og alpint, og lagets alpingruppe hadde sin storhetstid på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. I 1976 var dert 166 aktive i alpingruppa, året etter var antallet 220! Det ble holdt alpinkurs og kostymerenn i bakken. Og selvfølgelig en rekke klubb- og kretsmesterskap. 

Fjelstadbakken var også et yndet mål for de nærliggende skolenes skidager. Og mange uten tilknytning til Rustad IL var også flittige brukere av anlegget, og det går mange historier om hvordan folk fra Oppsal og Bøler staket seg inn til bakken, eller sleit seg fram med det tunge utstyret på ryggen. 

Under overskriften «Stor søkning til Fjellstadbakken» kunne Nordstrands blad 11. april (!) 1975 skrive: «Hva Tryvannskleiva er for Nordmarka er Fjellstadbakken for lengst blitt for Østmarka. Bakken ligger fremdeles fint preparert i nordhellingen, og har stor søkning av unge utforkjørere av begge kjønn, som foretrekker denne djerve form for skisport.»

Varierende snøforhold var et problem i hele bakkens levetid. Vinteren 1981 var dammen som skulle gi vann til snøkanonene tom. Lastebillass med snø ble hentet fra Haraløkka, og skisesongen ble reddet med godt samarbeid mellom Rustad IL og kommunen. Året etter var dammen utbedret og snøkanonene gikk for fullt tidlig i sesongen slik at bakken kunne åpnes allerede 11. desember. Heisen gikk på hverdager 17.00 til 22.00, og 11.00 til 18.00 i helgene, kan vi lese i Rustad ILs 25-års jubileumsberetning. 

Fjelstadstua
Fjelstadstua var varmestua ved slalåmbakken som sto klar også i desember 1973. Har var det kiosk drevet av Rustad IL og de mest flittige brukerne av bakken hadde skap i huset hvor utstyr kunne låses inn. For 1977-sesongen ble det meldt om at kiosken har vært oppe hver eneste kveld og helg og salget har gått strykende. Utvalget var gjerne vafler, kaffe, solbærtoddy, pølser, buljong og sjokolade. Kiosken ble i hovedsak drevet av ivrige foreldre.

I september 1975 var det storfint besøk i Fjelstadbakken. Da inspiserte Kong Olav det nye anlegget sammen med ordfører Brynjulf Bull og skogsjef Bjarne Mjaaland. I følge pressen ble delegasjonen servert kaffe og sukkerbiter. Dette var på den samme rundturen hvor også Kong Olav besøkte Hauktjern og Sarabråten. 

Etter et par vintre med dårlige snøforhold ble det uenighet mellom kommunen og idrettslaget, og det endte med at Skogvesenet overtok driften i 1984. 

Nedleggelse
Den bratte slalåmbakken var populær de første årene, men med en drøy kilometer gange på bratt vei fra nærmeste parkeringsplass, minsket interessen blant brukerne. Noen dårlige snøvintre gjorde ikke forholdene bedre. Fjelstadbakken ble nedlagt i 1990 og skitrekket fjernet. Skitrekket ble flyttet til bakken ved Trollvannstua. Alpingruppa i Rustad IL ble slått sammen med Ingierkollen Slalåmklubb i 1988. 

Bygningen, som tidligere var varmestue og serveringssted i forbindelse med alpinanlegget, eies av Oslo kommune. I 2016 overtok langrennsgruppa i Rustad IL som leietakere av huset og bruker det som base for trening både sommer og vinter. I bratthenget øst for den tidligere slalåmbakken har idrettslaget etablert en aktivitetspark, «Lille Fjellstad», med en rekke apparater og innretninger for trening på sommertid. 

Nederst i artikkelen finner du historier og kommentarer fra de som BRUKTE bakken!

© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren.

Nyttige linker:
Ingierkollen Rustad slalåmklubb >HER
Rustad IL > HER

Tidligere relaterte blogginnlegg:
• Sverre M. Fjelstad 90 år > HER
• Dameskirenn på 30-tallet > HER 
• Sarabråtrennet, Østkantens Holmenkollrenn > HER

Gikk du glipp av forrige blogginnlegg? Der var temaet Østmarkafolk setter navn på gater? Sjekk ut > HER

NESTE ØSTAFOR-BLOGG handler om «Dynamittenka» som hadde hytte ved Mosjøen. Følg med! > LES HER!

Fjellstad
Rett bak den gamle varmestuebygningen, finner vi tuftene etter plassen Fjelstad. Her vokste bestefaren til Sverre M. Fjelstad opp. Stedet var en periode selvstendig bruk, men har også vært husmannsplass under Rustad og Sarabråten. 
Her var det litt dyrket mark, plassfolket hadde noen dyr og i tillegg var Jens Andersen Fjelstad, oldefaren til Sverre M, skomaker. Plassen ble etablert omkring 1850 og husene her sto bare 50 år før stedet ble fraflyttet. (Tegning: Birgit Jakobsen)

KILDER:
Arbeiderbladet 3. februar 1959
Aftenposten 22. november 1973
Aftenposten 4. januar 1969
Det begynte med Frognerseterskogen, Oslo skogvesen, 1989. 
Rustad Idrettslag 50 år, 1967 -2017. Egil Andersen (redaktør)
Rustad IL 1967 – 1992. Barbro Tomter og Øivind Dahlen (red.)
Nordstrands blas 18. februar 1972
Aftenposten 17. februar 1972
Arbeidsrbladet 17. februar 1972

Kommentarer og minner fra Fjelstadbakken:
Jeg spurte på Facebook om noen hadde minner fra Fjelstadbakken, her er et utvalg av kommentarene som kom. (Det kom ialt inn over hundre kommentarer på innlegget!):

Tråkking av bakken før heisen kom
Jeg bodde på Bøler, helt inntil markagrensa, og husker hvordan vi fra midten på 60-tallet dro inn til Fjellstadbakken på høsten. Hadde med såkalt «speiderøks» å begynnte med å kviste ned småtrær i bakken. Når snøen etterhvert kom, så var det å stake seg over Nøklevann til der lysløypa kom ut på vannet og inn til Fjellstadbakken. Sekk med matpakke og varmt på termos var med. Det var ingen heis den gangen, så da ble det, sammen med flere som hadde tatt turen dit, å starte med tråkking opp bakken, for så å kjøre ned, for deretter å tråkke opp igjen. Etter noen timer med dette, og etter hvert ganske mange som kom til utover dagen, så ble bakken ganske brukbar, og var kanskje på sitt beste sånn akkurat når det begynte å bli mørkt. Det var jo heller ikke lys der den gangen, så det ble tråkking og kjøring så lenge det var forsvarlig.
De ivrigste av oss gikk da fra bakken og rett i den delen av lysløypa som gikk parallelt med Fjellstadbakken. Der var det jo fine forhold og til og med lys, så da ble det mye tråkking langt opp i bakken og kjøre ned. Lysløypa, var jo (i alle fall den gangen) en form for «enveiskjørt», så det ble en del kommentarer og henvendelser om det, da man kom i god hastighet nedover der på slalåmski.
De som tråkket på vei opp, var jo litt «vaktpost» på strategiske steder, for å varsle de som kom i «riktig retning» på turski og langrennsski. Utpå kvelden ble det da å stake seg på hjemveien. Og om det ikke kom mere snø, så var jo bakken nærmest perfekt preppet for kjøring neste dag… Sånn gikk mye av vinteren med, gode minner!
Arne Pedersen

– Den gjengen jobba for å drive sin idrett!
Da jeg som langrennsløper kjørte ned fra Fjellstadbakken og møtte alpinistene som gikk opp med det tunge utstyret revurdere jeg min holdning til alpinister. Lovet meg selv å aldri mer fleipe med at alpint var en idrett for de som kun ville bli slitene i anklene. Den gjengen jobba for å drive sin idrett!
Pål Tobiasson

Mor serverte kongen!
Mine søsken, Roger og Liv, var aktive i slalåmgruppa. Pappa Tore var en av de som kjørte tråkkemaskin der og mamma Tove fikk æren av å servere kongen da han kom på besøk. Hun syntes det var veldig gøy. Hun var hjemmeværende og fikk forespørsel bare noen timer før kongen kom om å stille opp. Hun hadde stormet inn på Bogerud tekstil og sagt hun måtte ha noen fine klær for kongen skulle komme. De ansatte trodde hun var helt sprø. Da kongen kom hadde hun tilbudt han kaffe. Mamma beklaget at hun bare hadde Nescafe. Livvakten (eller hva han var) sa at det drakk han ikke, hvorpå kong Olav sa at det gjorde han, tok den imot og drakk den.
Gro Engebretsen

Kongelig håndtrykk
Jeg var der når Kong Olav kom på besøk. Kongen var hyggelig å hilse på. Skulle ikke vaske høyrehånda etter dét. En fin opplevelse, for de av oss som «bodde» i denne bakken.
Roger Engebretsen

Bur rundt returpunkt
Jeg hadde sommerjobb i Oslo Skogvesen flere år på rad og jobbet blant annet i Fjelstad-bakken. Jeg er ganske sikker på at det var i 1981. En oppgave var å klippe gresset, en annen var at vi satte opp et bur på toppen rundt returpunktet for heisen. Heisen er demontert og fjernet, men buret står sånn noenlunde intakt på toppen fremdeles.
Lars-Erik Johannessen

Sjarm at det ikke var bilvei fram
Vi er ett ektepar i 50 årene som kjørte aktivt for Rustad IL Alpint og gikk hver eneste dag fra Nøklesvingen og Stallerudveien med ski, staver og støvler for å trene i Fjellstadbakken gjennom mange, mange år. Vi har mange gode minner, opplevelser og historier fra den tiden. Litt av sjarmen var at det ikke var bilvei, – du hadde aldri fått dagens unge til å gå 5 km en vei til trening hver dag. En fordel var at det så og si aldri var skader i bakken, da alle var godt oppvarmet før trening. 
Det ble bygget mange gode relasjoner mellom klubbmedlemmene på veien og på trening. En klubb med godt samhold og gode opplevelser. Utøvere, som trenere. 
Nina Sagen

På liggeunderlag ned bakken
Det beste minnet fra Fjelstadbakken er fra en rovertur hvor vi gikk inn i dalen innafor bakken og laget et kjempestort bål. Utpå kvelden sa noen at de kjente noen fra idrettslaget som overnattet ved bakken for å passe på snølagingen, – så vi tok med liggeunderlagene og gikk dit. De skrudde på heisen for oss, og vi tilbrakte et par timer med å «hare-hoppe» opp ved hjelp av heisen og ake ned på liggeunderlag.
Frode Hernes

Fra Langerudsvingen i 1965
Jeg, min bror Anders og hans veninnen Anja. Vi kjørte mye i bakken før det ble montert heis. Jeg kjøpte slalåmski og støvler hos nabo Eldar Hagen sport. Jeg fikk 735 kr i 1965, det holdt til det nest billigste skiene og støvlene han hadde. Blizard 205 lange med skrudde kanter og Koflak firespenners støvel med innvendig snøring. Vi gikk med skia på beina fra Langerudsvingen over Bogerudmyra og helt opp til bakken. Bakken tråkket vi ved nysnø før vi kunne kjøre. Da heisen kom var jeg blitt voksen. Våre hjemmehogde porter (rogneraier) ble skiftet ut med røde og blå plastporter. Det var en fin tid 7 km tur retur på slalåmski bygde karakter.
Lars Maanum

Med treski og olabukse i kretsrenn
Var aldri aktiv i alpingruppa, men sto på ski her alltid om vinteren. Husker jeg meldte meg på et kretsrenn på 70-tallet. Jeg hadde arvet noen røde Intersport treski med skrukanter, Kandahar bindinger og lærstøvler. Tror jeg arvet dem av Gunn Hammer fra Stallerudveien på Bogerud. Hadde olabukse og boblejakke fra Bogerud Nilsen (nå Bogerud tekstil) og hockeysveis. Kom på 3 plass, opp på pallen og fikk pokal. Var mange vestkantforeldre og aktive fra Ready, Heming o.l. med det feteste utstyret og nypreppa ski som slutta å le da!
Espen Holum

Norges første snøkanon
Var med i alpingruppa og kjørte flere renn der på starten av 80-tallet. Jobbet også i bakken et par sesonger, satt i heisbua, fikset skitrekk ved feil og kjørte en av Norges første snøkanoner på kveld/natt ( mye trøbbel med den husker jeg ). Veldig fin tid og oppvekst. Gikk på støvlene/sto på slalåmskiene der det gikk fra Bøler nesten hver dag den tiden.
Bent Erik Haakenstuen

Skoletur
Vi hadde to skidager her når jeg gikk på Bakås skole (Ellingsrud) på 80-tallet. Husker at vi gikk med slalåmski og slalåmstøvler fra Skullerudstua. Var supersliten når vi kom frem, men vi fikk noen turer allikevel.
Marius Bøhn

Didrik Marksten og Kjetil Andre Aamodt
Alpinisten Didrik Marksten fra Abildsø trente i bakken på 80-tallet. I 1992 vant han karrierens eneste verdenscupseier i St.Gervais. Da slo han legenden Alberto Tomba i disiplinen storslalåm.
Axel Restrup

…. Kjetil Andre Aamodt kjørte også en del renn der.
Morten A. Møskeland

På stompeski ned bakken
Jeg husker vi var der noen ganger med kompisgjengen, vi stod på «stompeski» og vanlige langrennski i Fjellstadbakken!
Jonny Berg

Fra Tveteråsen
Gikk på slalåmski fra Tveteråsen til Fjeldstadbakken for å kjøre på ski.
Bjørnar Thøgersen

Fottråkket bakken før trening
Jeg var Alpintrener der på 70-tallet for bl.a Kjetil André Aamodt, for NIF alpin i tillegg til Ingierkollen Rustad slalåmklubb. Løperne fikk flott oppvarming da de måtte gå til fots fra Rustad skole til Fjeldstadbakken. Noen ganger ved nysnø, måtte vi også fottråkke bakken før trening.
Knut Petter Brevig

Hjem med brekte ski
Hadde ski med selvskrudde kanter og Fyk-lakk. Etter et elegant hopp landet jeg i en dump. Brakk begge tuppene og begge bakskia. Turen hjem til Nøklesvingen på slalåmsko var tung. God trening bare å komme seg dit, men jeg elsket det.
Einar Kavli

Kjørte snøkanon om natta
Har mange bra minner ja. Er selv fra Bølerlia 8 og husker vi gikk inn dit før det var bakke og heis der. Jeg var med og renska bakken, og et par år etter var det almen bakke og skiheis. Maaange timer bak meg i skipatrulje og nattlig snøkanonkjøring. Veldig synd den ble lagt ned – men folk gidder vel ikke bruke beina mer. Trist.
Dag Haraldsen

Ned uten fall kun én gang
Det er godt å høre at bakken har blitt brukt – og kanskje til og med har vært en utfordring – for garvende alpinister! For mine minner fra bakken – fra før den ble åpnet – var at jeg synes den var dritskummel og alltid datt i den. Jeg kom bare hel ned uten å falle én gang
Anne Frøberg

Rustad-kjørerne ble lagt merke til!
Mange gode minner som dukker opp når man ser bildet. I et sosialt perspektiv ble Fjeldstadbakken et viktig tilbud for mange. Det var ingen selvfølge da man måtte gå inn med skia på skuldra og støvlene i sekken, det var nok med på å skape et unikt miljø og ikke minst varige minner. Klubben vokste fort og mange meldte seg på trening, noen for å ha det gøy, andre for å bli ivrige og dyktige konkurranse kjørere. Med Håvard Engell som hovedtrener og ekstremt ivrige trenere som tok trenerkurs og ble dyktige trenere så tok det ikke så lange tiden før vi ble lagt merke til i de etablerte klubbene rundt omkring, ikke bare på Østlandet men ellers i landet også da vi hadde løpere som stort sett måtte lære seg og klatre øverst på pallen. Det ville vært interessant og få hele historien fra idé til virkelighet da det ikke var noen kultur for alpint på østkanten, hvordan man klarte og få dette til vil være spennende lesning. Mange som bør nevnes for at Rustad Alpint og Fjeldstadbakken ble til en unik plass mot alle odds vil nå jeg hevde.
Vil avslutte med å fortelle at jeg fortsatt er aktiv både som trener samt at jeg fortsatt trener og kjører konkurranser, poenget er at jeg treffer stadig på flere jeg i sin tid trente, noen jobber innen alpint, andre har aktive barn. Det som går igjen er den entusiasmen de viser når de forteller om minner som forteller meg at hele prosjektet ble noe helt spesielt og unikt. Supert at dette får sin plass slik at minnene vil kunne leve videre og ikke minst så er det mange som fortjener ekstra ros og oppmerksomhet for stå-på-vilje og ellers det som måtte til for at svært mange fikk være med på en fantastisk reise.
Per Godtfredsen

Et sjeldent bra miljø!
Min ungdom hadde ikke vært det samme uten. Samholdet og dugnadsånden var unik. Jeg fikk gleden av å både være aktiv og trener. Litt tøffere samlinger enn med korps. Senere delta i tre VM i Telemark. Takk til dere som skapte et sjeldent bra idrettsmiljø.
Oscar Trond Halvorsen

Olabukse ble litt kaldt…
Var der i 19987-88 en gang. Husker at jeg ikke hadde skidress, så da brukte jeg det jeg hadde, selv om olabukse ble litt kaldt etterhvert….. Bakken var grei den, men vil tro at avstanden mellom bakken og parkering var en medvirkende årsak til nedleggelsen. Så vidt jeg husker parkerte vi på plassen ved Skraperudtjern. Forsåvidt ikke så veldig langt, men langt nok med slalåmski…
Per Andersen

Fra Nøklesvingen på Bøler
Vi var en liten gjeng, født 1970, som gikk med ski, staver og støvler fra Nøklesvingen gjennom skogen for å trene slalåm i Fjellstadbakken noen kvelder i uken i Rustad IL. Gode minner!
Mona Sorknes

Styrketrening på apparatplassen
Vi trente bakkedrag på barmark med langrennsgruppa til Nordstrand IF med styrketrening ved siden av bakken. «Apparatplassen» er utvidet nå med noen flere treningsøvelser nå, så jeg.
Nils Olaf Muri Thonvald

Staket hjem til Eterveien i bilfrie veier
Vinteren 73-74 var det oljerasjonering. Ingen bilkjøring var tillatt i helgene. Veiene ble ikke måkt eller strødd. Vi staket fra Eterveien til Fjellstadbakken og kjørte hele dagen, og staket hjem igjen.
Pål Trælvik

Spente på oss skia utenfor oppgangen
Noen av oss som bodde i Martin Linges vei på Bogerud, spente på oss slalåmskia utenfor oppgangen i blokka vi bodde i, skøyta og stava oss frem og tilbake. Det var tider det!
Lars F Andersen

Slekt fra Fjelstad!
Og Fjelstadbakken var bostedet til slekta mi. Er vel en stor dørhelle tilbake der som synes om sommeren. Så, ja, jeg heter Fjelstad, og det vokser vel en rosebusker det i nærheten av dørhella. Den har jeg en avlegger av, og rosa dufter godt.
Inger Fjelstad Edvardsen

Moro så lenge det varte
Jeg var medlem i Rustad alpingruppe som guttunge og husker godt den tunge turen fra parkeringsplassen og inn til bakken, men det var moro så lenge det varte.
Jørn Ramnæs

Obligatorisk skidag
Bakås skole kjørte den obligatoriske skidagen i Fjeldstadbakken på 80-tallet. Det var selvfølgelig stas. Ble noen runder der i løpet av en dag med hurtig heis og kort bakke. Den fortjener noen gode ord. Good times.
Ronny Fries Baltzersen

Fra Lambertseter. Rakk to turer
Vi, 1958-modell, gikk fra Bergkrystallen (Lambertseter) ned Griser’n opp på Morotoppen ned Damefallet så Skullerud og opp, puh rakk to turer. Resten av tiden med hoppski i Ekern og Bekkern. Små gleder den gangen. Eller kanskje ikke.
Knut Eyvind Aarud

Staket fra Haraløkka
Brukte den mye på slutten av 70-tallet. Staket oss fra Haraløkka via Rustadsaga til Fjeldstadbakken på slalåmski.
Torgeir Thorbjørnsen

Aamodt som mentor
Kjørte der i 1984-85 når jeg tok B-kurs i alpin med Finn Aamodt som mentor, og med Kjetil André (12 år) som hans assistent. Mye gåing fra Skullerudstua.
Hans-Petter Ljunggren

Utslitt når jeg kom fram
Det ble ikke mange turer, langt å gå på slalåmski fra Tveteråsen, var jo utslitt når jeg kom fram, men noen turer ble det. Tidlig 70-tall! Fint anlegg.
Gunn Lyseggen

Fra Abildsø
Oppvokst på Abildsø og gikk inn til Fjelstadbakken mange ganger, der hadde vi det mye gøy.
Berit Folmoe

Kort bremsemulighet, falt med vilje
Jeg hadde kombi-ski. Breie, tunge ski som kunne brukes til langrenn og slalåm. Tungt å drasse med opp bakken før heisen kom. Falt som regel i bånn av bakken med vilje ­ det var kort bremsemulighet. Etterhvert kom skiheis og cafe. Gode minner.
Kristine Kovačević Johansen

Telemarkrenn 
Nordstrand Telemarkklubb arrangerte renn i Fjellstadbakken i siste halvdel av 80-tallet. (Klubben ble stiftet i 1986).
Øystein Michael Falch

Skidag fra Nordstrand
Jeg gikk på Nordstrand barneskole på 80-tallet, og jeg husker at vi hadde de første skidagene i Fjellstadbakken. Alle gikk inn med utstyr fra Skullerud.
Pia Charlotte Egeland Frisvold

Engasjerte og dyktige trenere!
Fjelstadbakken ga mange av oss muligheten til å bli habile alpinister. Det gikk ikke en dag gjennom 70- og 80-tallet vi gikk turen 5-7 dager pr uke gjennom hele vintersesongen for å trene løypetrening og stå på ski her. Rustad Alpint ble en klubb å regne med nasjonalt og internasjonalt og fostret mange gode alpinister. Dette takket være engasjerte og dyktige trenere som Per Godtfredsen, Geirr O. Halvorsen, Håvard Engell, Vegard Engell, Ole Sjøberg m. fl. som bidro til å skape et engasjerende og fantastisk skimiljø. Dette på tross av beliggenhet og bakkens korte lengde.
Terje Opsahl

Mange gode alpinister herfra
Rustad IL leverte mange gode alpinister i de årene bakken var operativ, og etterhvert slo alpingruppa seg sammen med Rustad Ingierkollen som fortsatt lever i beste velgående. Utrolig at vi gadd å bære utstyret fra p-plassen ved Skullerud skole eller fra Skullerudstua. Akkurat det skulle jeg likt å se i dag…
Kjetil Wendelborg

BSK- og NIF-damene møttes til dyst på 1950-tallet
For 80 år siden var Fjelstadbakken en kjent og kjær utfordring for de fartsglade med løypeski og kandaharbindinger. På østsiden gikk den rødmerkede Olaløypa, kupert og bratt. Her møttes damegruppene til BSK og NIF til årlig utfordyst. På 50-taller var vi en gjeng som hver høst møttes for å rydde unna busker og kratt i Fjeldstadbakken og på sletta, store hauger ble brent for å gjøre bakken klar til vinterens sne. Ingen prepping, vi tråkket hele bakken med ski på bena. Og som over alt ellers i marka var vi avhengige av dagslyset. Kravene våre var små, gleden desto større.
Peder D Muri

Ned bakken på langrennski
Vi var mye på ski i Østmarka, tror vi vi sto ned bakken på langrennski. Det er lenge siden det.
Lise Brenne

På Åsnes treski i heisen
Vi må ikke glemme de to viktigste årsakene til at bakken ble nedlagt og de henger samment:
1) Mildere og mildere og mindre og mindre snø utover på 80-tallet og videre
2) Større krav til komfort, så gangavstanden ble «for stor»
Selv tok jeg av og til heisen opp når jeg som gikk lysløypa (også nedlagt grunnet snø-mangel) på Åsnes treski og ikke orket den tunge motbakken.
Halfdan Bleken

Opp og ned uten trekk
En bror og hans venner tråkket bakken, gikk opp og kjørte ned, lenge før det ble noe trekk der. Selv har jeg vært der mye, men mest uten snø.
Torun Thomassen

Spretten skigang på barmark
Langrennsgruppa i Lambertseter trente «spretten skigang» opp der om høsten på begynnelsen av 1970-tallet. Grusomt!
Norbye Anne-Katrine

Fra Bølerlia, rakk to turer
Var der fra slutten av 60-åra fram til midten av 70-åra. Ikke heis eller lys dengang. Rakk to turer i bakken før det ble mørkt. Etter det ble det Lille Fjeldstadbakken (lysløypa). Gikk på slalåmskia fra Bølerlia 10 til bakken.
Roar Østerdahl

Det var verdt slitet!
Det ble en del turer til Fjellstadbakken, traskende i tunge slalåmstøvler fra høyblokka i Bølerlia 8, og opp via Rustadsaga Sportsstue – videre opp til bakken. Det var verdt slitet for å stå noen timer i bakken. 
Mona Wilhelmsen

– Du verden så sprek man ble!
Jeg kjørte i Rustad IL i noen år, så det ble maaange turer på slalåmskiene fra Haraløkka og inn til Fjellstadbakken for å trene. Det var en fin tid og du verden å sprek man ble!
June Næstby

Stumpeski forbudt
Vi tok bakken ned på langrennski når vi hadde vært på skitur. Sto der på stumpeski til det ble forbudt. Livsfarlig lek det.
Jorunn Dahlström

På brede treski med hickory kanter
Gikk ditt fra Bølerlia 10 mange ganger. Hadde den gangen brede treski med hickory kanter. Festet wiren på bindingene på siden av skia i en hempe jeg hadde skrudd på for å holde støvlene nede når jeg kjørte slalåm. Brakk dessverre en ski i Tryvannskleiva. Senere ble det slalåmski men da var heisen borte.
Yngve Ulsrød

Nesten-ulykke med langrennski
Hadde aldri slalåmski, men mener å huske at jeg prøvde meg med langrennsski en gang, og med nød og neppe unngikk et ublidt møte med bygningen i bånn av bakken.
Lasse Helle Andreassen

TAKK
til alle dere som bidro med artige historier og egne opplevelser i Fjelstadbakken etter at jeg ba om det på Facebook!
Hilsen Even, blogg-redaktør