Dynamitt-enkas hytte

I 1947 bygde Arne og Else Wendel hytte ved Mosjøen i Østmarka. Fire år tidligere, under krigen, «døde» Arne, og Else gikk under navnet Dynamittenka. Nå eier jeg hytta.

«Er det du som har kjøpt hytta til Dynamittenka?»
Spørsmålet fikk jeg fra en hyttenabo da jeg i 1995 for første gang rodde over Mosjøen til mitt nye eldorado i Østmarka. Jeg hadde lenge vært på utkikk etter hytte i området, og var så heldig å få kjøpt en perle av en hytte tett ved vannkanten i hjertet av Østmarka. Jeg skjønte raskt at dette var en hytte med historie, en historie knyttet til de første eierne.

Det banker på døra
20 år etter jeg overtok hytta, banket det på døra. To damer sto på tunet utenfor og fortalte at de var barnebarna til gamle Wendel og sa ja takk til en omvisning på sitt barndoms sommerparadis. 

Noen måneder etter dette første besøket, var jentene invitert tilbake sammen med sin far, Terje, som var sønnen til Arne (1909 – 1977) og Else (født Johansen, 1914 – 1975). Nå hadde jeg virkelig sjansen til å få historien om de aktive foreldrene/besteforeldrene, en historie jeg allerede hadde fått bruddstykker av gjennom bøker og gamle aviser. Kallenavnet «Dynamittenka» skriker jo etter en forklaring!

Enka på Sinsen
Herr og fru Wendel var aktive i Milorg under krigen, men da Arne hadde deltatt i en sabotasje på havna i desember 1943 og ble etterlyst, måtte han flykte til Sverige. Else valgte å melde sin mann savnet, og slik gikk det til at hun ble betegnet som «enke». Paret bodde i en liten leilighet i Sinsenveien 14 med sønnen Terje som var født rett før krigen. Etter at mannen var gått i dekning i Sverige ble den unge kvinnen enslig mor og ingen ville mistenke henne for å bedrive ulovligheter. Så feil kunne tyskerne ta!

Elses leilighet ble nå brukt som hovedkvarter for Milorgs aksjonsgruppe D13 og også brukt som skjulested for folk som trengte å gå i dekning. Hun ble bedt om å lagre «stoff», det vil si ulike typer ammunisjon og våpen, dynamitt, fenghetter, svartkrutt, håndgranater og annen form for sprengstoff – et lager som i høyeste grad kvalifiserte til dødsstraff! Alle kott og skap var fulle, og langs veggene sto esker og kasser stablet opp. I leiligheten var det stoff nok til å sprenge hele Sinsen til himmels. Ikke rart at hun fikk tilnavnet «Dynamitt-enka». 

Sabotørene kom og gikk som de ville for å hente utstyr og de hadde også sin egen nøkkel til leiligheten. «Når det var ukjente som skulle hente stoff til sprengning, måtte jeg finne fram det de trengte… De laget da gjerne sprengladningene her i stua… Jeg var utdannet modist (en som lager hatter), så jeg er nokså netthendt, og det var morsomt å kunne hjelpe når det trengtes. Jeg har visst fått et fælt rykte på dette året, for her var en evig trafikk av gutter døgnet rundt, og jeg kjøpte utrolig meget øl til å være et enslig menneske» sa hun i et intervju etter krigen. I tilfelle hun skulle bli arrestert og torturert hadde hun alltid to giftpiller på seg, gjemt under hårspennen.

«Å besøke «enka på Sinsen» var alltid en glede», forteller Per Røed i sin bok Den ukjente sabotør. «Hennes strålende humør, optimisme og ureddhet hadde en meget positiv innvirkning på oss gutta. På nyåret 1945 fikk hun telefonbeskjed med den kryptiske meldingen «tante er meget syk og trenger besøk». Det var kode for at hun var i stor fare og måtte gå i dekning.»

500 kilo flyttes
20. februar 1945 raknet det. Mange av gruppen var enten drept, flyktet til Sverige eller lå i dekning. Hun fikk beskjed om å gå i dekning, men den lille gutten hennes hadde 40 i feber og kunne ikke tas ut. Hun bestemte seg da for å bli hvor hun var, men alle våpen, håndgranater og dynamitt måtte hun få bort. Alene flyttet hun alt fra femte etasje og ned i kjelleren, 15 vendinger med sekker på 30 kilo hver – i alt bortimot 500 kilo. Det tok henne 2 ½ time. At det bodde en nazist to etasjer under henne, og hun måtte liste seg på sokkelesten forbi døra hans, gjorde ikke jobben lettere eller mindre farefull. Sønnen kom på sykehus, og selv holdt hun seg i dekning i en måneds tid, men flyttet så tilbake til leiligheten. 
Hun bodde i leiligheten på Sinsen under resten av krigen – med en ladd pistol på nattbordet. 

Ektemannen Arne Wendel sluttet seg til den norske polititroppen i perioden han var i Sverige. Han jobbet både før og etter krigen som kelner. I sine yngre dager drev Arne aktivt med friidrett (løp) i klubben Odin. 

(Artikkelen fortsetter under annonsen)

Kjøper hyttetomt
Den lille familien så seg om etter et enkelt og fredelig sted å tilbringe ferie og fritid etter krigen, og valget falt på en to måls hyttetomt på østsiden av det store vannet Mosjøen sør i Østmarka. Skogeier And. H. Kiær hadde lagt ut nærmere hundre tomter for salg langs Mosjøen, Tonevann og Rausjøen. En enkel plankebu ble satt opp sommeren 1947. Her hadde familien tilhold mens hovedhytta ble planlagt og bygget.

Det var materialrestriksjoner etter krigen slik at plank og bord ikke skulle gå til fritidshytter, men kun til etterlengtede bolighus. Men har du kjøpt en flik av Østmarka skog har du også byggematerialer på egen tomt. Wendel gjorde en avtale med grunneieren og skogsbestyrer Framgarden om å kunne felle trær i området. Elses far var bøssemaker og en dyktig håndverker. Han hjalp til med å sette opp grunnmuren. Stein til grunnmuren ble funnet ulike steder i og utenfor tomta, og det var en tung jobb å få steinen på plass, minnes sønnen Terje som da var 15 – 16 år gammel. 

Familien hyret inn tømrere som sørget for laftejobben. Trær ble felt rundt hele sjøen og fløtet ned til hytta. Hest fikk de leid fra Rausjø som gjorde den tunge jobben med å dra stokkene opp fra vannet og inn på byggetomta. 

Fløtingen sto Wendel-familien selv for, husker sønnen til byggherren. En gang røyk en tømmerlense opp, og det ble fri flyt av byggevirke i vannet. Familien måtte ro rundt og samle stokker, og det var ikke fritt for at en og annen stokk som egentlig tilhørte skogeieren, kan ha forvillet seg inn i byggeprosjektet. Det sies at Kiærs bumerke kan sees på en av stokkene i hytta uten at verke barn eller barnebarn i dag klarer å vise hvor. I 1955 sto ny-hytta klar med to rom; kjøkken og stue. Flere rom var det ikke den gangen, og heller ikke i dag. Stua hadde peis, og kjøkkenet hadde ovn for oppvarming og matlaging samt en seng.

Gode ungdomsminner
Terje Wendel hadde ingen søsken men minnes at det alltid var mange jevngamle ungdommer på de mange hyttene rundt vannet. Bading og kanopadling var da som nå populære aktiviteter. Hytta var i bruk hele året, og i påsken minnes Terje at de ofte måtte legge stokker som en bro fra isen og inn på tørt land. Krepsing var noe alle hytteeierne drev med om høsten, og det kunne gjerne bli mellom 300 og 400 kreps på en helg.

Ingen hadde privatbil på den tida, så buss fra byen til Fjell var kommunikasjonen hytteeierne brukte. Herfra var det ca tre kilometer å gå på vei og sti før du var ved vannkanten. Arne Wendel jobbet som kelner på Røde Mølle og kom ut til hytta når han hadde noen ekstra fridager. Hver onsdag kom det varebil fra Stensrud Landhandel til Rausjøen. Hytteeierne leverte inn bestilling ene uka, og neste uke ble maten levert fra bilen. Melk fikk de på Nedre Vangen hvor det den gangen fortsatt var kuer. Nedre Vangen er stua som fortsatt står i bakken nedenfor skistua. Terje forteller at det ofte var han som hadde jobben med å ro over for å hente fersk melk i spann. Det var et godt lag med fløte på toppen som de brukte i kaffen, husker han.

Telarbu
Terje Wendel har mange gode minner fra lange somre og snøfulle vintre på hytta i Østmarka. Gode minner har også hans to døtre, Anita og Lise, men da de kom opp i tenåringsalder ble hytta mindre besøkt og på 1980-tallet ble den solgt. Den nye eieren solgte videre til undertegnede i 1995.

Hytta hadde navnet «Telarbu» som ble dannet av de første bokstavene i navnene til sønn, mor og far; Terje, Else og Arne. Etter at jeg kjøpte hytta tillot jeg meg å døpe den om til «Evensbu». De flott tillagde smijernsbokstavene i det gamle navnet, TELARBU, valgte jeg å stokke om og sette over døra til et av uthusene som nå er navnsatt med TREBULA. 

Hedret
Else Wendel, «Enka på Sinsen», har blitt omtalt i bøker, blader og aviser hvor hennes heltemodige innsats under krigen ble nøye beskrevet. På blokka i Sinsenveien hvor familien bodde, ble Oslo Byes Vels blå-skilt satt opp i 1995. Som en del av markeringen av 50-årsjubileet for krigens slutt, ble det satt opp en rekke slike skilt til minne om episoder og personer knyttet til annen verdenskrig. Gunnar «Kjakan» Sønsteby var med på å foreslå Wendels hus for en slik heder. 

I fjor ble det foreslått å oppkalle plassen tett ved der Wendel bodde for Else Wendels plass. Den åpne plassen dannes i krysset der Konghellegata, Olaf Schous vei og Sinsenveien møtes. Flere mener at den navnløse plassen fortjener Else Wendels navn. Og kanskje til frigjøringsjubileet i 2025 får kvinnen fra hytta i Østmarka sin heder med gateskilt på Sinsen. 

–

FAKTA:
Hyttene i Rausjømarka
Det er ca 90 hytter ved vassdraget Tonevann, Mosjøen, Rausjøen. De fleste er private, små hytter bygd på 1940- og 1950-tallet. Det er også tre speiderhytter ved vannene; Speiderbo (Bryn KFUK ved Rausjøen), Totemkoia (nå Bølerspeiderne, bygget av 10. Oslo Stovner ved Mosjøen) og Pølsebua (Manglerud speidergruppe ved Mosjøen). Tomtene ble skilt ut av firmaet And. H. Kiær & co som eide store skogområder i Sør-Norge og hadde sagbruk i Fredrikstad. De fløtet tømmer fra Rausjømarka til sagbruket. I tillegg til ved de tre nevnte vannene, ble det solgt tomter og bygd hytter ved Luttjern, Stuttjern, Ålmarktjern og Svartoren.
Kiær kjøpte skogen i 1907 og solgte den videre til Oslo kommune i 1965.

«Bjølsen Valsemølle» synger om Dynamitt-enka!
Gruppa «Bjølsen Valsemølle» med vokalist og frontfigur Trond Ingebretsen, kom i september 2024 ut med en sang om Else Wendel og hennes innsats under krigen. Ingebretsen hadde ved flere anledninger Dynamitt-enka som barnevakt og det er med denne bakgrunnen han synger om den tidligere hytteeieren ved Mosjøen.
Hør sangen «Dynamitt-enka og jeg» på You-Tube >HER

Tidligere blogginnlegg med tema krigen:
Illegale skirenn
Flyktningeruta – veien til sikkerheten
Den aller verste turen. 
Dristige menn og kvinner

Tidligere blogginnlegg fra Mosjøen-/Rausjøen-området:
VIF-tomta ved Tonevann
St. Hans på Tonekollen for 150 år siden
Vangen 60 år – åpnet i regnvær i februar 1961

Gikk du glipp av forrige bloggartikkel? Da var temaet Fjelstadbakken. Den finner du HER!

© Østafor byen og vestafor Øyeren/Even Saugstad

Kilde:
Trygve Kristensen: Marka og krigen. Eget forlag, 1993
Kvinner i norsk motstandsbevegelse, 1940 – 1945, Norsk hjemmefrontmuseum, 1991
Per Røed/Rolf Høiland: Den ukjente sabotør. Ernst G. Mortensens forlag, 1988. 
Elisabeth Sveri: Kvinner i norsk motstandskamp, Norsk hjemmefrontmuseum, 1991. 
Terje R. Diesen: MILORG-område 13130. Søndre Aker Historielags årbok 1986
Muntlige kilder: Terje, Lise og Anita Wendel
Vi menn nr. 26, 1961
Alle kvinner nr. 1, 1945
Takk til familien Wendel for lån av gamle bilder fra hytta.