Resteparty og overskuddsmateriell

«Østmarka fra A til Å» kom ut med ny utgave i høst. Men noen gullkorn ble det ikke plass til.

Dere som har lest noen av de tre utgavene av Østmarkaleksikonet, har sikkert registrert at en god del av oppslagsordene har små sitatbokser – sitater fra ulike kilder som gir tilleggsopplysninger ofte av kuriøs art. Ikke alle disse fikk plass i boka. Her presenteres sitatene som ikke kom med.

Variasjon og mangfold
AURTJERNET: I dag er skogen omkring Aurtjernet en liten, men viktig del av Østmarka naturreservat. Viktig fordi den har stor variasjon og mangfold av så vel skogtyper som dyrearter. Innenfor bare et par hundre dekar finner du alt fra gammel og tett granskog til luftig og lysåpen furuskog.
Sverre M. Fjelstad i boka «Østmarka naturreservat»

Bjartbakken sprengt til himmels
BJARTBAKKEN: Dette kunne bli et godt øvingsprosjekt for Heimevernet. Pionersjefen i Østmarka HV og baneformann på gamle Østensjøbanen, Henry Nilsen, satte i gang med bistand fra flere HV-karer. Dynamitten ble lagt rundt bærestolpene, ungeskokken jaget vekk, salven gikk, bakken blåste rett opp og datt rett ned igjen. Det ble mye billig ved for naboene den høsten.
Hans Aspenberg, geocaching.com/Rundt vannet, Østensjø Historielag

Gamle Martinsen
BJERKLAND: Gamle gode Martinsen var et eneste stort smil da han fikk se oss. … Han var en typisk småbruker og satt ikke akkurat for fett i det. Han nektet å drive svartebørs og sendte også minst mulig av de sakene han produserte til meieriene. Da gikk det jo bare til tyskerne allikevel, mente han. Han solgte melken til folk som virkelig trengte det. … Han gjemte unna korn og poteter og hjalp folk med det lille han kunne skaffe. Han hadde 6 kuer og 1 hest og det var bare han og kona som drev gården.         Max Manus i boka «Det vil helst gå godt», 1946

Ung bjørnejeger
BJØNNEMYR: Johan Fagerås har fortalt om en 14 års gutt, Thorvald på Lykja som i 1850-åra skjøt en bjørn på åte på Bjønnemyr i Losbymarka. Gutten skal tilfeldigvis ha kommet opp til jaktplassen og der var børsa innstilt og ladd, så Thorvald hadde bare å trekke av da han fikk se en bjørn på åtet
Boka «Rælingen», Asbjørn Dørumsgard,1955.

Husmannskontrakt
BREMSRUD: – Husfolkene må ikke give eller tillade nogen ophold i huset uden eierens vilje.
– Til brænde (ved) må kun bruges kvist og stubber, og ferske trær ikke nedhugges eller beskadiges uden husbondens samtykke.
– Høy, halm eller gjødsel må ikke sælges eller bortføres fra pladsen.
– Husmanden og hjemmeværende børn skal være forpligtet til… i egen person strax efter tilsigelse at forrette hvorsomhelst hvad arbeid han eller de bliver anviste.
Utdrag fra husmannskontrakten for Bremsrud, 1892.

Hjemlengsel til Bysetra
BYSETRA: Gunhild Maria Johansdatter (f. 1847) fra Bysetra giftet seg med Andreas Evensen og utvandret til Hawaii. De hadde med fem barn, men fire døde underveis. De fikk siden ei datter. Andreas var smed og ble til slutt fabrikkeier. I det siste brevet hjem fortalte Gunhild at hun drømte om at hun satt på berget ved Bysetra.
Birger Kirkeby, Bygdebok for Enebakk, bind III, 1991

Styrmann på Lerka
BØRTERVANN: I denne posituren, ved roret akter i Lerka og med hvit skjorte og hatt, er det mange som husker Asbjørn Oppegaard. Mange fikk fyre, men få fikk styre. 
Fra Enebakkavisa Vignett, av Leif Berstad

Tjuvkrepsing på 50-tallet
BØRTERVANN: Jeg husker det store skiltet som opplyste om krepseforbudet første gangen jeg var i Børtervanna. Jeg var 6 – 7 år og satt på tanken til onkels trehjulede Tempo motorsykkel. En av damsgutta rodde oss ut på holmen i Deliseterfjorden. Selvfølgelig skulle vi krepse, og pinner med kjøtt ble satt ut i vannkanten. Oppsynet som skulle se til at det ikke ble krepset ulovlig hadde påhengsmotor på båten, så det var ikke vanskelig å høre når han kom. Da var det bare å slukke lyktene og gjemme seg til han hadde passert.
Trond Burud, «Vandring i Østmarka naturreservat», 1997

Strøm fra Børter e-verk
BØRTERVANN: I 1914 var det ikke snakk om å varme opp boligene med strøm. Den gang var det bare lyspærene som trengte strøm. Kundene abonnerte på lyspærer og betalte strøm deretter.
Svend Oppegaard, Børter E-verk, til Østlandets blad, 2010.

Blinking på øyemål
BØRTER: Christian August på Børter hadde sådant mål når han blinket tømmer, at han strakte den ene armen rundt treet. Dersom han kunne se fingertuppene sine på den andre siden, var treet for lite. Han var lang i armene er det fortalt.
Ulf Oppegaard, «Igna», 1964

Fødsel i lys fra Børter e-verk
BØRTERVANN: I mange år var det vanlig at strømmen fra Børter kraftverk ble slått av ved 21-tiden om kvelden. Også ansatte og pasienter ved sykehjemmet måtte finne seg i det. Men når personalet på fødestua ventet en fødsel i løpet av natta, tok vakthavende jordmor kontakt med elverksjefen og ba ham om ikke å skru av strømmen.
Fra «Enebakk-historier 3», Magne Johansen

Ufattelig at noen turte å sette utfor
CUDRIOBAKKEN: Dette er en grein av Plankeveien som også er Karen Cudrios verk. At noen turte å sette utfor denne bakken med hest og slede med fullt plankelass, er nesten en gåte. Går du ned bakken vil du se hvordan veien er fylt opp mellom steinmurer i et forsøk på å gjøre bakken noe slakere. … Vi kan nesten si at det har vilt en Tornerosesøvn over Cudriobakken før vi Kjentmannsjegere begynte å besøke posten.
Kjentmannsmerkehåndboka for 2012 – 2014. 

Artikkelen fortsetter under annonsen!

Gulbrand på Dalbak
DALBAK: På Dalbak bodde en gammel skogvokter og eremitt sammen med bikkja Linda og en enslig ku. Hans stolthet var den eldgamle skogvokterlua med falmet gullband. Like stolt var han over børsa som han fyrte av en gang imellom når han syntes han hørte eller så noe mistenkelig.
Fra «Speed gjennom 50 år» av Helge Ormestad, 1968

Døde med støvlene på
DAMMEN: Rausjøgrenda er ikke den samme etter at Dammen-karene døde. Adolf ble 84 år, og Magnus ble 87. Begge døde med «støvlene på». Adolf hadde aldri vært hos doktor, som han selv sa: Det nærmeste jeg har vært doktor er kaffedoktor.
Bjørnar Hansen i boka «Bjørnar Hansen, skogens mann, minner og meninger»
Bildet øverst i bloggen viser Adolf (1897 – 1978) og Magnus (1895 – 1982) på kjøkkenet på Dammen-plassen. Bildet er lånt ut av Bjørnar Hansen.

Slit for tiåring
DAMMEN: Magnus Pettersen i Dammen måtte være med sin far på skogsarbeid fra han var 10 år gammel. Det var tvingende nødvendig for at familien skulle ha til det daglige brød. Han begynte med kaffekoking og kvisting før han fikk lov til å felle selv. Han tjente en krone dagen for hardt skogsarbeid fra tidlig morgen til sene kveld. Idyllen i Rausjø opplevde Magnus først da han ble pensjonist i 1965.
Trond Burud, «Opplevd og hørt i Rausjø», 1992

Mat, dram og snus!
DAMMEN: Bare vi har mat og en dram så klager ikke vi – og ikke å forglemme snusen. En pris snus må til, sier Adolf og sender ut et realt snus-spytt.
Terje Eklund i Østlandets blad 30. august 1975

Idyll og sjeldne trær
DJUPDALEN: På denne skjønne volden bør man ta en rast. Få steder i Oslo omegn kan fremvise et så fagert sted. Gjeiterudfjellet står rett i mot med sin typiske kegle, og løvliene danner den ytre ramme om idyllen. Overalt ser man store og sjeldne trær som godseier Boeck (Losby) i sin tid har plantet. Det er sibirske lerketrær, kanadisk furu og andre.
Fra beskrivelsen av Aftenpostens «Turpass»-tur, oktober 1936

Elvåga i Edda
Or Elivågom    
stokk eiterdropar       
og voks til det gjøtun vart;     
våre ætir alle  
sitt upphav hev der,   
de er slage altfor atale.
Vavtrudnesmål, Edda

Bur han i aust 
for Elivágar,    
hundvise Hyme,         
ved himilsenden.        
Hymeskvedet, Edda    

Fagerholt i 1850-årene
FAGERHOLT: På Fagerholt var det Amund Eriksen som residerte, og hos ham kunne man endog om sommeren få lånt robåter til å foreta lystturer på Lutvannet med, og om vinteren kjelker og skøyter for dem som ønsket det. Det var mange turister som besøkte gamle Amund den gang. Han var en avholdt mann. Og litt etter litt utviklet han seg til å bli en likeså dyktig vert som skogskar, for han var jo av konsul Thomas Heftye ansatt som fast turistfører. 
Norske Skiløpere, bind II. 1956.

Skrivestua ved Forfoten
FORFOTEN: I januar 1906 søkte hun tilflukt i ei hytte langt inne i skogen, ved Forfoten. Der kunne hun sitte uforstyrret og skrive, der kunne hun le og gråte om hverandre alt etter hvordan det gikk med menneskene i den boken som fikk navnet «Hollases Krønike».
Fra Kari Christensens bok om Ragnhild Jølsen; «Portrett på mørk treplate» (1989)

Kvinne i karfolkklær
GEITRUD: Rønnaug gjekk støtt i karfølkkleer og var i det hæile litt ta et mysterium for følk. Hedde hu levd i vår ti, hedde ’a ve kommi under legebehandling og vørttin mann, og live kunja fått arte seg ansless for’a. 
«Rovdyrjegere på Romerike», Øyvind Ribsskog, 1953

Jakthytte for fornemme herrer
GRØNLIA: Emil Michelet som drev Christiania Pudretfabrikk og broren, urmakermester Fr. Michelet, frekventerte de fornemste kretser i Christiania. D’herrer urmakermesterens vennekrets fant ut at Grønlia kunne være en utmerket jakthytte hvorfra de kunne bedrive sin eksklusive sport. De hadde saktens ikke behov for å drive matauk, men heller et sted hvor de fornemme herrer kunne dyrke den sosiale kontakten uforstyrret.
Jan Lillejordet, «Nytt fra Østmarka» nr 2/2005

Kor og hjembrent ved Ramstadsjøen          
HULDREHEIM: 14. april 1927: Stort besøk på Ramstadsjøen og diverse påsketurer i ordets flere betydninger. Heimebrenten florerer, og ekkoet gjenlyder av flere blannede mannskor. Tur over Skurvåsen og tjennene til Sætervannene og over Huldreheim for kaffehvil. Så i fin middag på Flateby. Hjemtur i måneskinn. Fred overalt undtagen ved leirbålene langs vannet, der konserteres det fremdeles.
Vidar Wexelsen (Per Kvist), P.T. Generaloverkokk, i gjesteboka på Huldreheim

Fra Bryn til Ramstadsjøen
HULDREHEIM: Anton Ingvald Smith og Bertrand Dybwad, ankom kl. 6 eftermiddag på ski fra Bryn st over Sarabraaten – Elvaaga – Halsjø – Laasby (kl. 3 ½) – Dybdal – Setervandene.
Fra gjesteboka på gamle Huldreheim

Alle kjenner Mor Katisa! 
KATISA: Alle kjender «Mor Katisa», denne vevre, nette lille kvinde, som er saa ret i ryggen og som er saa venlig og imøtekommende mot alle. Og som er en slik medvirkende aarsak til, at denne koselige stua deroppe i Grefsenaasen er saa attraaværdig…… Trods denne sin høie alder steller hun sine kjør og griser og høns og gjør altslags husarbeide og altid er hun i sprudlende humør, men saa har hun ogsaa en jernhelse.
Morgenposten, desember 1922 i forbindelse med hennes 70-årsdag

På barneføtter til branntårnet 
KJERRINGHØGDA: Om kvelden kunne vi ta turen til Kjerringhøgda hvor det var branntårn. Der var det spennende å komme og få være med opp i hytta på toppen. Det var onkel Anders Nedersaga som var vaktmann, og blid og kvikk. Vi fikk lov å se i kikkerten som var der, og han peila inn stedene bortover på det store kartet som lå under en glassplate på et bord, og han fortalte oss stedsnavnene. (ca. 1930) 
«Svarthol i Østmarka, en oppvekst man husker», Ella Berg

93 døgn skogbrannvakt
KJERRINGHØGDA: Arne Karlsrud fra Bru hadde ansvaret for bygging og tilsyn med det nye tårnet. Han forteller at en brakke ved foten av tårnet fungerte som hvilebrakke for brannvakta. Det var en seng oppe i tårnet også, men det var godt å komme ned for å slappe av. Karlsrud, som har 21 års tjeneste som tilsynsmann, husker en sommer de hadde 93 døgns kontinuerlig brannvakt. I 1947 brant det stadig, og et døgn var det hele fem utrykninger.
Opplevd og hørt i Rausjø, Trond Burud, 1992

Branntårnet
KJERRINGHØGDA: Sommeren 1925 bygges nytt branntårn på Kjerringhøgda. Det felles 67 stokker og brukes 30 stk. 4×4 tom og 120 stk. To-toms bord på ca. fire meter. I tillegg seks planker 3×7 tom til trapper. 74 glassruter til vinduene og tre til takluke. Videre monteres to telefonapparater og lynavleder. Det hugges nå tømmer til nye telefonstolper, 90 stolper fra tårnet til Fjell. Linjen til Rausjø repareres og gamle stolper demonteres. Det monteres 70 nye stolper til Rausjø i 1926.
Fra boka «Bygda Fjeld og Fjeld gård», Steinar Gundersen og Øysten Kristiansen

Prisbelønnet friluftsområde
KROKHOLMARKA: Krokholmarka er med sitt rike mangfold i natur og landskap et unikt friluftsområde for befolkningen i Follo og Oslo Syd. Gjennom skogbruk drevet etter flerbruksprinsipper og en skånsom, naturvennlig tilrettelegging, er naturkvalitetene tatt vare på og framhevet på en svært god måte. I Krokholmarka kan du bade, padle, sykle, fiske eller bare nyte et villmarksområde innen dagsturavstand. Tilretteleggelse og drift av Krokholmarka er et eksempel til etterfølgelse.
Fra juryens begrunnelse for å kåre Krokholmarka til årets friluftsområde i Oslo og Akershus 1995

Dansemoro så lampene svingte
LANGBRÅTEN: Klemetsrud Vel og Klemetsrud Arbeiderforening arrangerte i årene etter 1910 flere fester på Langbråten. Salens størrelse gjorde at det ble langt spenn på bjelkelagene, og under rytmisk polka eller en springar med mange par på gulvet, hendte det at hengelampen i første etasje gjorde faretruende hopp. Ved et par anledninger ble det nødvendig å sette opp en provisorisk støtte under taket midt i stuen under «Salen».
Gunnar Gjersrud og John Didriksen i heftet «Bjørn Bonde», 4/85

Juletrefest med Høytomtgutta
HØYTOMT: Juletrefestene på Rausjø skole var fine. Det var to unge menn fra Rausjø som spilte, de het Høytomtgutta. De var selvlærte, men de var flinke. En spilte fiolin, og den andre mandolin. Det skapte liv og stemning når de var med på julesangene og lekene.
Ella Berg i «Minner og dikt fra Svarthol»

Hederskar på Lia
LIA: …. så slipper vi inn på kjøkkenet, selv før gammel’n på plassen har fått i seg frokosten. En skikkelig hederskar fra de dype skoger, dette; Jakta med Haakon den sjuende rett etter krigen. «Hadde ikke peiling på jakt, gamlekongen, men kroken var hyggelig» sa husmannen. Godt liv dette, hardt men godt. Blank i aua blei’n når’n preika om gamledager.
Fra «Nattskiløping i Østmarka», Dikt & udikt, Dr. Clumpfot.

Veldedighet pr. sagblad
LOSBY: Om Andreas Lumholtz (eier av Losby 1799 – 1829) fortelles det at han i motsetning til mange andre rike sageiere hadde et visst sosialt sinnelag. Han var den eneste sageieren i sognet som fulgte sogneprestens forslag om å betale et visst årlig beløp pr. sagblad til bygdas fattige.
Fra heftet «Losbydalen», 1991          

Leiekontrakt fra 1955            
LOSBY: Da huset er oppført for å sikre Losby Bruk tilstrekkelig arbeidskraft til enhver tid, er det en forutsetning at leieren møter på arbeid på eierens eiendom etter tilsigelse og ikke tar arbeid utenom Bruket uten eierens tillatelse, likesom det er en forutsetning at det skaffes arbeide ved Bruket.
Fra en leiekontrakt mellom eier av Losby Bruk, Kathrine Boeck og Olaf Olsen, som leide en av de tidligere husmannsplassene.

Snill på den gamle måten
LOSBY: Fru Boeck var snill og human på den gamle måten. Hun strikke votter til plassbarna til jul, men hun likte dårlig hvis noen av tjenerne fant på å sykemelde seg. Da kunne hun bli meget snurt.
Sigurd Senje i boka «Østmarka» (1974)

Trolldomskunst
LUTVANGEN: Ola Vangen kunne mer enn sitt Fadervår og blev ofte spurt til råds eller tilkalt når det var syke dyr, for dyrlæge fantes ikke dengang….. En gutt fra Tømmerholen kom til Ola Vangen og skulle ha medisin til en dårlig ku. Han fikk litt av en deig som blev blandet med filspon av stål. Da han kom hjem, måtte han sette sig på dørstokken med ryggen mot stuen, banke på døren og uten å snakke rekke deigen til dem som var inne. Det påståes at hans behandling hjalp.
Ole T. Messelt, «Oslomarka», 1939

Dronningen blant markas innsjøer?
LUTVANN: ……. På stille dager er vannflaten speilblank og klar, kun avbrutt av fisken som vaker. For barn og ungdom som vokser opp i nærheten av Lutvann har innsjøen en helt spesiell betydning som rekreasjonsområde og for utvikling av deres identitet. På varme sommerdager samles tusenvis av mennesker i nordenden av Lutvann.     
………Hvis du ikke har vært ved Lutvann, er innsjøen absolutt verdt et besøk, med eller uten fiskestang. Du vil garantert bli overrasket over å kunne sitte på et svaberg eller i en kano, se ned i vannet og følge med planter og dyr på over 10 meters dyp! Reinere vann finnes kun på høyfjellet. En tur til vakre og unike Lutvann gir garantert helsebot og avkobling fra Oslo­grytas larm.
Helga Gunnarsdóttir, fra artikkel i «Nytt fra Østmarka», 3/99

Operasjon i lys fra lommelykt og parafinlampe
MARIHOLTET: Dr. Hauge på Bryn var vår huslege. En gang kom han på ski seint på kvelden. Far holdt på å kveles av en veldig stor halsbyll. Mor hadde tidligere på kvelden vært på Sarabråten og ringt etter ham. Hun hadde fått beskjed av legen om å hente is fra Elvåga. En liten operasjon ble utført i lampelys og med lommelykt. Det gikk bra det også. 
Olaug Stang Ariansen (datter på Mariholtet) i artikkel i «Nytt fra Østmarka», 2/2005

Et zoologisk museum 
KORPÅS-OLSEN: Huset var øiensynlig ikke beregnet paa gjester. Det var med rene ord en dukkestue. Men i denne dukkestue hadde indehaveren hatt tilhold i 10 aar, vinter som sommer. Huset hadde han selv satt op med egne hender fra grunden av. …. Eftersom jeg kunde forstaa hadde han vært oppe i litt av hvert i sine dage, før han omsider hadde besluttet aa trekke sig tilbake i ensomheten tilskogs.
       Hans hus var det rene rarietetskabinett eller la mig heller kalde det et zoologisk museum. Der fandtes ikke en krok, ikke en vegg som ikke var optatt av dyr eller noe av dyr, utstoppet eller under præparering: Flere elghoder, harer, ekorner, alleslags musearter som findes i dette land, høker, tiurer, aarhaner og et utal av større og mindre fugler. Desuten et utvalg av skeletter og kranier. Over sengestedet hadde han saaledes montert den komplette benrad av en tigerslange. Nei, det saa ikke ut til at manden hadde for vane aa kjede sig.
Paul Bukier i «Paa Asbjørnsens stier», 1937

Bequem reise
SARABRÅTEN: Bequemmest reiser man maaske ved at sende sine Heste forud til Bryn, og selv tage op med Kl. 9 Trainet. For Fodgjængere bemærkes at Touren fra Bryn tager 1 Time. Sidste Train gaaer fra Bryn Kl. 8.15 Aften.    
Der vil blive seet meget paa at de medbragte Heste kunne forudsættes at opføre sig vel, og at de i samme Grad ere low-spirited som Benytteren er high-spirited.
Fra innbydelse til mottakelse på Sarabråten i 1857

En perle av en vei
SARABRÅTVEIEN: Jeg har så ofte, når jeg har skrevet om gamle veier, hatt lyst til å bruke uttrykket «en perle av en vei». Her, ved den gamle Sarabråtveien er uttrykket i aller høyeste grad på sin plass. En mer inntagende veistump finnes ikke i Oslos nærmeste omegn. …. Der hvor veien krysser bekken fra Solberg-Langvannet, er den berømte veiknute. …. Før og efter knuten er veien lagt i de forunderligste svinger og små slynger. Det er som om veibyggeren har villet skrive sitt navn i den på en særlig snirklet måte.
H. O. Christophersen i boka «Eventyr i dagslys» (1962)

God bakke!
SARABRÅTBAKKEN: Det er et særdeles tiltalende Træk at Oslo Skiklub med saa smaa Midler har kunnet oparbeide en saavidt god Bakke. Sjælen i Arbeidet er Formanden, Trygve Huse, som med sit gode Humør og uopslitelige Energi har ledet Arbeidet.
Morgenposten, 28. januar 1919

Ulvehi hindrer beite
SISSELRUD: Sisselrud var husmannsplass under Vestegarden. I denne åsen var det ulvehi, står det i en matrikkel fra 1801. Der står det at «der kan ikke holdes taje (beite) på grunn av ulvene som holder hi i fieldet og river ihel fårene».
Lene Skovholt, Rælingen historielag

Prepping med traktor og harv
SKILØYPER: I de senere årene har Oslo kommune til enhver tid hatt vel 16 mil skiløyper under maskinell preparering – «slådding». Redskapen som benyttes er i hovedsak traktor med en etterhengt spesialbygd harv. Meget tyder på at vi i nær fremtid vil få se større spesialmaskiner i de bredeste og mest trafikkerte løypene, likeledes at kommunen vil kunne preparere løypene også på fremmed grunn.
Boka «På ski i Oslomarka», 1967

Lang skolevei
SKJELBREIA: Da Olaf Larsen fra Skjelbreia skulle til skolen på Rausjø, hadde han ti kilometer å gå gjennom skogen. Olaf gikk hjemmefra halv seks om morgenen, var på skolen ni og var hjemme igjen klokken sju om kvelden. Heldigvis var det ikke skole hver dag!
Henning Bergersen, tidligere leder i Enebakk historielag til Østlandets Blad.        

En bedaarende Plads
SKYTTEN: Disse Skogpladse har noget bedaarende vakkert over sig, og Skytten er en af de smukkeste, jeg har set. Pladshesten gik henne i Engen og daskede sig velbehagelig med Halen om Siderne, medens gamle Nils Skytten kom stavrende hen mod den. Nils Skytten var gammel – 84 Aar, og Gigten holdt svare Hus med hans Ben. Hans Hustru var 86, – hun kom netop fra Fjøset, hvor hun havde melket Koen. Hun kogte vor Kaffe og stellede om os, skjønt hun baade saa og hørte lidet. Denne 86 Aar gamle Kvinde gik barbenet den hele Dag i Hus og Fjøs og i det vaade Græs. Hvor stor Afstand der dog er mellem det hærdede Landsens Menneske og de forvænte Byfolk!
Johan Henrik Borrebæk, «Paa uvante stier», 1903

På landtur til Skøyenputten
SKØYENPUTTEN: Utstyrt med matpakke og flaske med saft og vann gikk vi på landtur til ”fjellet”, den lille fjellknausen ved bommen i Solbergliveien, til Skøyenparken, Kusletta, eller helt inn til Skøyenputten. Der var det liv og røre i 30-årene, høyt stupetårn og Gregersen på plass med svømmesælen. Det var mange unger i distriktet som lærte å svømme av ham. 
Østensjø Historielags nettsider, Ruth Benum

Gjensyn etter 69 år
SOLÅSEN: Veldig hyggelig å se igjen stedet. Mitt første besøk og overnatting sammen med søstrene Holm, var i 1938, seks år gammel. Var her sammen med min far, damene var min fars kusiner. Solåsen var deres sommersted og rekreasjonssted. Flittige damer, det kan dere se! Hyggelig at noen har tatt vare på stedet, med matkjeller og plass for husgeråd og redskaper. 
Rolf Berg, 5. mai 2007, i Solåsens gjestebok.

Alt vel på «Åsen» 
SOLÅSEN: … Søndag var jeg helt alene på «Åsen». Men denne søndagen blir i hvertfald frk Udnes med og kanskje fru Romsås og Alfhild også. Alt stod fint der oppe. Vilvinen vokser så det er snart lysthus der oppe. Og bringebærene begynner å bli røde. 
Postkort datert 30/7-1964, fra Ebba til sin bror

St. Hansfest med sild og poteter
ST. HANSÅS: En annen festdag for familien i Fjelstad var St. Hanskvelden. Da grov de opp årets første poteter som sammen med sild var tradisjonell jonsokkost, og kravlet opp på St. Hansåsen. Her møtte slektninger fra Våler i Lørenskog opp hvert år. Mødrene i grannelaget pakket nistekurven, fant fram den store kaffekjelen og ga seg i vei med stort og smått. Og så feiret de midtsommer med bål, musikk og historier til solen rant over Østmarksåsen.
Reidar Brevik, Søndre Aker Historielags årbok 1987

Wienerbrød til byfolket
TANGEN: På den tida jeg vokste opp var Geiterudtangen et populært tursted for Oslofolk. Hele familier kom dit og telta i helgene. Mor bakte wienerbrød. Det var oppgave for min søster Astrid og for meg å gå rundt med en velfylt kurv og selge wienerbrød til teltboerne.
Gunvor Øien (1922 – 2012), oppvokst på Nord-Tangen, i boka «Lørenskog-minner»

Morgenfugl til fots i snøen
TORGERSRUD: I disse traktene bodde det i begynnelsen av dette århundrede utrolig mange som hadde arbeid på teglverkene og annen industri i Alnadalen. Ingen husker Torgersrud bortsett fra de eldste på Bjørndal som kan fortelle om en gubbe som gikk i snøen mot byen hver morgen ved 5-tiden og tilbake ved 19-tiden. Han skal ha bodd på Torgersrud.
Knut Moberg, Skiforeningens Løypebok, 1981

Funkisbrakke eller Soria Moria slott
VANGEN: For ski-interesserte enebakkinger har Vangen blitt et slags moderne Soria Moria slott, som ligger der i det fjerne og lokker med varm kakao, nybakte boller og glade turfolk langs solveggen. Selve bygningen er ikke noe vakkert skue. Arkitektonisk tradisjonell som Ullevålseter eller Kikutstua kan den neppe hevdes å være, men vi enebakkinger har likevel blitt glade i denne funkisbrakka inne på skogen.
Henning Bergersen, Enebakk historielag/Enebakk avis 12.12.02

Tobakkssalg i kapellet
ØSTMARKSKAPELLET: Indremisjonen fikk i 1965 et brev fra en kvinne som klaget over at det ble solgt tobakk og sigaretter på kapellet. Det ble vist til at legemet var et tempel for Herren og pekt på enkelte skriftsteder som underbygget dette. Bjarne Lien svarte i et brev at man hadde drøftet saken meget alvorlig, men at man «ikke fant det riktig å kutte ut tobakkssalget etter som bevertningsstedet er av en så offisiell karakter og har vært tatt med som et ledd i utbyggingen av bevertningsstedene i Østmarka. Det ventes en slik service».
Fra «Østmarkskapellet 50 år» 2004

Skråtobakk for bedre syn
ØVRESAGA: Gamlemor (Anne Kristiansen) stakkar, er nesten blind, men kjenner meg straks på stemmen. Hun vil så gjerne få se igjen, og spør om jeg ikke vet råd. Gamlemor har hørt om en kjerring som fikk synet tilbake ved å røyke skråtobakk, og nå er hun også begynt å røyke, men virkningen uteblir, for hun blir så «huggugæern» i hele kroppen at hun ikke greier å røyke nok. 
Fra Carl Auberts møte med familien i Øvresaga gjengitt i boka «Fra fjell og skov og elv», 1942

© Frie Fuglers Forlag/Østafor byen og vestafor Øyeren / Even Saugstad

Gikk du glipp av forrige ukes blogg? Den handlet om en bade-diva fra Rundtjern som endte opp som fotomodell og motiv på Mors Flatbrød. Bloggartikkelen finner du >HER