Reidar Gulliksen var nær ved å ende sine dager etter å ha gått gjennom isen på Elvåga i desember 1944. Barnebarnet hans har funnet fram den håndskrevne beretningen om ulykken.
I vika inn mot Guldsmeden, plassen som den gang fortsatt var bebodd, var det en dramatisk hendelse like før jul 1944. Den da 49 år gamle Reidar Gulliksen (1895 – 1968) hadde tatt trikken til Oppsal stasjon og lagt turen inn til Mariholtet og sørover på Elvåga da ulykken skjedde. Han ble reddet etter over en time i isvannet. Slik beskrev han selv hendelsen:
I anledning herr Johan Wikstrøms djerve redningsdåd ved Elvåga i Østmarka, søndag 17. desember 1944, da han med fare for sitt eget liv reddet undertegnede fra drukning, kan jeg gi følgende beretning.
Jeg kom på ski fra Oppsal stasjon ved Østensjøbanen, og passerte over nordenden av Nøklevannet, der isen hadde vært farbar i ca. 3 uker. Videre opp til Mariholtet ved Elvåga der det gikk løype nedover vannet. Det var ca. 3 tommer sne på isen og jeg så flere skiløpere nedover vannet.
Jeg fulgte løypa til jeg kom til bukta som går inn mot plassen Guldsmeden. Føret var trått og jeg besluttet derfor å gå mot land og ta løypa opp til Guldsmeden. Jeg gikk på tvers av bukta, men hadde ikke gått over mange skilengder fra hovedløypa før isen plutselig brast og jeg lå i det iskalde vannet. Jeg fikk rent sjokk. Jeg ante jo absolutt ikke at isen var usikker her i bukta og hadde heller ikke tatt noen forholdsregler for det. Jeg hadde ryggsekk med en del saker i, og livremmen godt ispent, pluss en del halvstikk på remmene som var litt lange.
Jeg ropte om hjelp og trodde sikkert to karer jeg nettopp hadde passert skulle høre meg, men dessverre, vinden sto mot meg og de hørte meg ikke. Jeg skjønte da at jeg måtte ta det rolig og forsøke å hjelpe meg selv.
Efter meget strev fikk jeg av meg begge skiene, men ryggsekken var det umulig for meg å bli kvitt, grunnet livremmen som jeg ikke fikk spent opp. Isen brast ustanselig under mine forsøk på å komme opp, og jeg blev efter hvert mer og mer avkreftet. Da jeg hadde ligget en tid kom en dame og herre som var blitt oppmerksom på meg og han satte resolutt utover på ski for å hjelpe meg. Han kom imidlertid bare 50 m fra land da også han gikk gjennem. Nu kom det flere til efter hvert og efter henting av stige og taug fikk de omsider reddet ham.
Han hadde da ligget cirka en halv time i vannet og var temmelig forkommen. Hans navn var Hervig adr. Bredgt. 16, Oslo. Under redningsarbeidet gikk det enda en mann igjennom men han kom visst hurtig opp igjen. Nu begynte jeg å bli nokså medtatt og det så nokså håbløst ut for meg som lå så langt ute som ca. 200 m fra land.
Det var ikke godt for redningsmannskapene å vite hvordan man skulle komme meg til hjelp og for meg virket det rent håpløst. Jeg begynte å få forferdelig kuldefornemmelse og kunne ikke gjøre noe mer selv.
Da så jeg noen av karene fra land, gå ut over isen og runde innover mot meg. Et godt stykke fra meg stoppet de opp, jeg skjønte isen var dårlig og en fortsettelse livsfarlig.
Da med ett la Wikstrøm seg ned på maven og akte seg helt ut på iskanten til meg. Jeg kunne da gå med hvert øyeblikk, så medtatt var jeg. Wikstrøm fikk lagt et taug rundt meg, under armene, og sammen med de andre lenger bort på isen forsøkte de å dra meg opp. Ved første forsøk røk tauget, men Wikstrøm var snar til å skjøte og til slutt lyktedes dem å få dratt meg opp.
Det var i siste liten. Jeg hadde da ligget i 1 time og 5 minutter i vannet og mistet bevisstheten i samme øyeblikk jeg kom opp på isen. Efter en vanskelig ferd over isen og en slitsom transport opp til Gullsmeden kom jeg efter 2 timer til bevissthet igjen, takket være de gode redningsmenns utrettelig og oppofrende opplivningsarbeide.
Jeg blev så sammen med den andre reddede herre, Hervig, kjørt med hest og slede ned til Rustadsaga og videre i politiets patruljebil til vårt hjem. Hele tiden viste herr Wikstrøm en enestående hjelpsomhet.
Malerhaugen, Østre Aker 31/5-1945
Reidar Gulliksen
«Vakker redningsdåd»
Under overskriften «Vakker redningsdåd på Elvåga», omtalte Aftenposten to dager etter hendelsen, redningsdåden som en veldig prestasjon. Avisa beskrev redningsaksjonen slik: «… Det var litt uklart hvordan man best skulle klare redningen. En ung mann kastet av seg en del klær og dro utover på ski. Da han hadde cirka 25 meter igjen til mannen i vannet skjønte man på land at isen begynte å bli faretruende dårlig. Redningsmannen tok da skiene av seg og ålet seg på magen frem til mannen som praktisk talt var bevisstløs. Han holdt seg oppe ved at armen lå på iskanten.» Videre skrev Aftenposten: «To ganger røk tauet, men redningsmannen la for dagen en stor besindighet, og tauet ble begge ganger skjøtt sammen. Tilskuerne sto nå målløse av spenning. Verst var det når de så vannet begynte å gå opp over redningsmannen. Alle var nå sikre på at isen ville briste også under ham.» Notisen i Aftenposten ble avsluttet med fullt navn og adresse både til mannen som holdt på å forulykke og på redningsmannen.
Barnebarnet til Reidar Gulliksen, Knut Gulliksen (med mellomnavn Reidar etter bestefaren), forteller i dag at familien hadde mye kontakt med redningsmannen Johan og kona i mange år etter. Knut husker at også han som gutt var med på besøk til dem. Historien om bestefarens farefulle opplevelser på Elvåga-isen, og ikke minst redningsmannens heltemodige innsats, ble stadig gjenfortalt i familien.
I tillegg til detaljene om redningen som er gjengitt i Reidars nedtegnelser og i avisreferatet, kan barnebarnet fortelle at det ble gitt beskjed til plassen Gullsmeden om at de måtte varme opp ekstra i huset. Den utmattede og nedkjølte Reidar ble før videre transport, tatt i hus her og massert varm. Det ble fortalt at de som gjorde denne jobben sleit ut ullvottene de brukte under jobben med å få varmen tilbake og blodomløpet i gang igjen hos 49-åringen. I ettertid var det mange som undret seg over at pasienten ble kjørt hjem etter ulykken, ikke på sykehus.
– Bestefar var i meget god form, forteller Knut i dag. – Han var aktiv idrettsmann som drev med hopp og langrenn om vinteren og friidrett og særlig løp om sommeren. Familien bodde på Tøyen og flyttet etter hvert til Malerhaugen på Etterstad, og turer i Østmarka vinterstid var en selvfølge. Barnebarnet er sikker på at bestefaren overlevde over en time i isvannet takket være sin gode kondisjon.
Men verken gamle Reidar, sønnen Per Reidar eller sønnesønnen Knut Reidar tok alt for stor skrekk av episoden og var og er ivrige brukere av Østmarka, særlig etter familien bosatte seg på Rognerud ved Manglerud.
Carnegie-medalje til Wikstrøm
Redningsmannen Johan Wikstrøm ble i januar 1946 tildelt Carnegies heltefonds bronsemedalje sammen med 600 kroner, et beløp som i dagens kroneverdi tilsvarer 14.000 kroner. Dagbladet var blant avisene som omtalte tildelingen, og her kan vi blant annet lese at det var sju personer som dette året fikk denne hederen. Wikstrøm var den som fikk det høyeste kronebeløpet, de øvrige fikk mellom 200 og 500 kroner, noe som muligens avspeiler hvor farefull redningsdåden var. (Les Dagbladet-omtalen her)
Det er Knut som har funnet Farfar-Reidars egenhendige beskrivelse av hendelsen som ganske sikkert ble nedskrevet i forbindelse med søknaden om at redningsmannen skulle få Carnegies heltefonds heder for innsatsen.
FAKTA:
Carnegies heltefond
Fondet ble opprettet i Norge i 1911 som en norsk del av det internasjonale Carnegie Hero Fund. Målet med fondet er å hedre folk som gjør en heltemodig innsats for å redde andre, gjerne med fare for eget liv. Fondet ble grunnlagt av Andrew Carnegie, en skotsk emigrant til USA som slo seg opp innen stålindustrien. I Norge sorterer fondet under Nærings- og fiskeridepartementet og de siste 20 årene har det årlig blitt delt ut mellom 10 og 50 medaljer/diplomer.
Også tidligere i Østafor-bloggen har folk som har fått denne utmerkelsen blitt omtalt. I 1960 gikk en av Grønberg-brødrene gjennom isen på Åmotdammen og fire unggutter fra Strømmen gjorde en stor innsats for å forsøke å redde den 65 år gamle mannen. Men Georg Grønberg var ikke så heldig som Reidar Gulliksen – han omkom. Guttene som forsøkte å redde mannen fikk seinere tildelt Carnegies heltefonds medalje, og både ulykken og tildelingen ble behørig omtalt i pressen. Se bloggartikkelen > HER
KILDER:
Reidar Gulliksens nedtegnelser
Aftenposten 19.12.1944
Dagbladet 26.01.1946
Carnegies heltefonds nettsider
Muntlig: Knut Gulliksen
Eksterne linker:
Carnegies heltefond >HER
Tidligere blogginnlegg innen samme tema/område:
To tragedier på islagt vann > HER
Is-vett – viktig også i dag > HER
Hvor ble det av Gullsmeden? >HER
Gikk du glipp av forrige Østmarkablogg? Les om illegale skirenn under annen verdenskrig HER