VIF-tomt ved Tonevann

De fleste forbinder Vålerengens idrettsforening med fotball og ishockey. Men for 75 år siden var de også aktive på ski og kjøpte seg tomt ved Tonevann for å bygge klubbhytte. Tomta har idrettslaget fortsatt. 

I 1914, allerede året etter VIF ble stiftet, ble klubbens skiavdeling etablert. Særlig i hoppbakken markerte Vålereng-gutta seg. Den en gang så allsidige idrettsforeningen drev i tillegg med langrenn, slalåm, terrengløp og orientering. Og selvfølgelig fotball og ishockey. 

Klubbens Henry «Tippen» Johansen ble før annen verdenskrig av mange regnet som en av Europas beste keepere. Samtidig var han en meget dyktig skihopper og satte en lang rekke bakkerekorder i de ulike bakkene i Østmarka. I omtaler og på premielister finner vi mannen nevnt i forbindelse med de fleste hoppbakkene som var i bruk på 1920- og 1930-tallet; Sarabråtbakken, Rundtjernbakken, Passerudbakken og bakken ved Lauvtjern.

Med så stor aktivitet i Østmarka, hva var da mer naturlig enn å etablere en klubbhytte midt i eldoradoet? Men hvorfor ventet de så lenge? Helt til ski-interessen var forsvunnet?

Det startet ved Lauvtjern
I 1930 fikk klubben tilbud om å kjøpe ingeniør Gustav Bugge Pienes hytte ved Lauvtjern. Han var bestyrer ved Nitedals Tændstikfabrik på Bryn og hadde bygd hytta som en jakthytte 16 år tidligere. Idrettsforeningen var først meget interesserte, men etter noen runder i styret og generalforsamlinger ble planene skrinlagt, hovedsakelig av økonomiske grunner. Det endte med at fire av VIFs aktive medlemmer kjøpte hytta sammen, som et privat prosjekt. Selv om ikke klubben ble hytteeier her nord i Østmarka, brukte de området ved hytta til treningssamlinger og konkurranser i både skihopp, langrenn, terrengløp og orientering. Hytta er den som stadig står så vakkert ved nordenden av Lauvtjern. Den eies fortsatt av de fire familiene som kjøpte hytta i 1932. 

Tonevann
Skiaktiviteten i Vålerengens Idrettsforening var på hell da annen verdenskrig begynte. Fem år med mer eller mindre forbud mot organisert idrett hjalp lite på denne synkende interessen. Likevel kjøpte foreningen helt på tampen av krigen en eiendom ved Tonevann med mål å bygge klubbhytte der. 23. april 1945 ble kjøpekontrakten med skogeierfirmaet And. H. Kiær & co undertegnet. Tomta lå ved sørenden av vannet, i lett hellende terreng mot nord, rett vest for der bekken renner mot Mosjøen. VIF-tomta var i følge foreningens jubileumsberetning fra 1963 på fire mål, men i grunnboka er det imidlertid oppgitt at tomta var på 1,4 mål. Prisen var 3758 kroner noe som i dagens kroneverdi vil tilsvare 86 000,-. Penger ble skaffet ved salg av hytteaksjer til medlemmene, og det så ut til at de økonomiske problemene som hadde stoppet hyttekjøpet i 1930, ikke gjorde seg gjeldende nå. Det ble tegnet aksjer for hele 7150 kroner, så her skulle det bli nok til både tomtekjøp og materialer til hytte. Så langt, alt vel. 

Å få inn materialer til den uveisomme tomta, var neste utfordring. I følge 50-årsberetningen (1963) var det via: «… en rekke temmelig besværlige transporter på vei, over skauen og over isen på Mosjøen». Uten vei til Vangen og til sørenden av Mosjøen slik det er i dag, var det fire kronglete kilometer til nærmeste bilvei. 

Heller ikke å få byggesøknaden gjennom var lett. Arkitekt var skaffet, tegninger muligens allerede klare, men nå rett etter krigen var målet at all byggevirksomhet skulle gå til bolighus, ikke hytter. 

Det første (og siste) materiallasset som kom inn til tomta var et lastebillass brukte brakkematerialer. Planen var å bruke disse til et foreløpig krypinn. Materialene var fulle av spiker, så dugnadsgjengens første jobb var å trekke spiker. I jubileumsberetningen oppsummeres det slik: «Siden ble dessverre materialene tatt av vinden så det nå bare er tomta igjen samt de omtalte flere tusen rustne spiker». Myndighetenes nei til hyttebygging og den vanskelige materialtransporten stoppet prosjektet nesten før det var startet. At idrettsforeningen nå var blitt mer opptatt av aktiviteter på skøyteisen og gressmatta enn i skiløyper og skauterreng, var ganske sikkert også med på å redusere iveren for hyttebyggingen i Østmarka. Hyttefondet som var på ca. 30 000,- ble overført til arbeidet med bane og klubbhus på Valle Hovind.

Nytt forsøk i 1966, byggeforbud på 1970-tallet
Så ble det stille på hyttefronten. Men i 1966 tok en av ildsjelene, Einar Øiseth, igjen opp tråden. Han spør Enebakk kommune om det stadig er mulig å bygge på foreningens tomt. Og får positivt svar: «Det foreligger ikke noe forbud mot bygging av hytte på overnevnte tomt. Byggemelding som inneholder plan, snitt og fasade må innsendes for behandling i byggerådet». Slik lød svaret fra kommunen. Men noe bygging ble det heller ikke denne gangen, selv om tilgjengeligheten var blitt mye enklere enn i 1946. Skiforeningen hadde bygget Vangen skistue i 1961 med tilhørende vei fra Bysetermåsan. 

Oslo kommune kjøpte Rausjømarka av Kiær i 1965 og innførte på 1970-tallet totalt byggeforbud, også på allerede utskilte tomter (uvisst hvordan kommunen fikk til det…). Markaloven som kom seinere gjorde det (om mulig) enda vanskelig å få fullført hyttedrømmen.

I dag står Vålerengen Idrettsforening som eier av et lite stykke Østmarka, et drøyt mål tomt kjøpt inn for over 75 år siden. I alle offentlige papirer står tomta tegnet inn og navnsatt som «VIF-hytta». HVIS det hadde vært mulig å bygge på tomta hadde den ganske sikkert hatt en verdi på flere millioner. Foreningsmedlemmene kan muligens som grunneiere påberope seg krepse- og fiskerett i Tonevann, de kan slå opp telt og bo der mer enn to døgn (som er friluftslovens grense for telting i utmark på samme sted). De kan plukke blåbær på tomta – men det kan alle andre også. Ellers er det liten glede Vålerenga-medlemmene har av eiendommen ved Tonevann.

© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren

FAKTA:
Hyttene i Rausjømarka
Det er ca 90 hytter ved vassdraget Tonevann, Mosjøen, Rausjøen. De fleste er private, små hytter bygd på 1940- og 1950-tallet. Det er også tre speiderhytter ved vannene; Speiderbo (Bryn KFUK ved Rausjøen), Totemkoia (nå Nordseter FSK, tidligere 10. Oslo Stovner ved Mosjøen) og Pølsebua (Manglerud speidergruppe ved Mosjøen). Tomtene ble skilt ut av firmaet And. H. Kiær & co som eide store skogområder i Sør-Norge og hadde sagbruk i Fredrikstad. De fløtet tømmer fra Rausjømarka til sagbruket. I tillegg til ved de tre nevnte vannene, ble det solgt tomter og bygd hytter ved Luttjern, Stuttjern, Ålmarktjern og Svartoren.
  Kiær kjøpte skogen i 1907 og solgte den videre til Oslo kommune i 1965. I likhet med Vålerenga-folket, er det også 4 – 5 andre tomteeiere som aldri fikk bygget på tomtene sine mens det ennå var mulig. 

KILDER:
– Klansropet, desember 2009, artikkel av Kjell Henning Thon
– Vålerenggutten nr. 2/2013. Artikkel av Kjell Henning Thon
– Div eldre utgaver av «Vålerenggutten», VIFs medlemsblad
– Odd Syversen (som har gjennomgått samtlige utgaver av medlemsbladet på leting etter hytteplaner og skiaktivitet)
– Vålerengens idrettsforening gjennom 50 år, Einar Øiseth, 1963. 
– www.snl.no
– www.seeiendom.kartverket.no
Bildet øverst i bloggen er fra Tonevann. Foto: Odd Tore Saugerud

Gikk du glipp av Østafors julekalender med 24 filmer fra Østmarka? Sjekk ut full oversikt >HER
Se også blogginnlegget om Sarabråtveien og Ulsrud kafé hvor VIF-gutta ofte var innom. >HER

Neste uke, ny blogg. Følg med neste torsdag, da blir temaet kanal på tvers av Østmarka. Tro det eller ei! Sjekk ut >HER!