Kanaler var det stor når tømmer og lasteprammer skulle transporteres på 1800-tallet. Fra Øyeren til Oslofjorden gikk korteste vei gjennom Østmarka. Der var det planlagt å lage en underjordisk kanal!
Kanalanlegget skulle starte fra Holt i Øyeren, like sør for Rælingen kirke. Her skulle kanalen forsvinne inn gjennom en 17 km (!) lang tunnel som først gikk rett vestover til den hadde krysset under nordenden av Nord-Elvåga, deretter dreide den svakt noe mer sørover mellom Lutvann og Nøklevann og kom igjen ut i dagen ved Østensjøvannet. I Østensjøvannet var det tenkt et såkalt reguleringsbasseng med to avløp: Et kanalløp som skulle ende i et sluseanlegg ved Sjursøya (bildet øverst), og en fløtingstunnel noe lengre sør med endepunkt nord for Ulvøya. Siste strekket på tre kilometer under Ekebergåsen skulle altså ende i et gedigent sluseanlegg ned i fjorden. Slusene skulle være 60 meter lange og åtte meter brede med en løftehøyde på 25 meter. Med fire slusekammer skulle man være oppe på Bekkelagshøgda med båt og last.
Kanaler var i tida
Kanaliseringen (ja, det het faktisk det!) av Norge var i gang fra slutten av 1700-tallet. Tidlig på 1800-tallet var mulighetene for å legge sluser i Vorma og Glomma drøftet i riksforsamlingen på Eidsvoll. I Europa ble det på disse tider anlagt kanaler for transport både i England, Frankrike, Nederland og Danmark. I Sverige ble Dalslands kanal, Göta kanal og flere andre kanalsystemer tatt i bruk midt på 1800-tallet. Telemarkskanalen sto ferdig fra Skien til Dalen i 1892, arbeidet var påbegynt allerede i 1854. I 1857 ble Haldenkanalen tatt i bruk.
Som for den planlagte kanalen gjennom Østmarka, var også de øvrige kanalene i landet bygget hovedsakelig for fløting av tømmer. Transport av ferdig sagde planker og bord og annet gods på lasteprammer og båter ble også muliggjort gjennom sluseanleggene.
Samtidig som kanaler og sluseanlegg ble anlagt, ble jernbanen bygd ut. Norges første jernbanelinje ble lagt fra Kristiania til Eidsvoll i 1854. Jernbanen ble en stor konkurrent til kanalene som transportvei.
1,5 milliarder
Kanalen gjennom Østmarka skulle transportere tømmer. Med Glomma og Vorma innen rekkevidde fra Øyeren, var det store skogbruksområder som kunne avvirkes og tømmeret kunne da havne i hovedstaden. Ved å legge kanalen i tunnel, ville transportåren være isfri og kunne brukes hele året. Prislappen for arbeidet ble i 1913 stipulert til 25 millioner kroner – i dagens pengeverdi vil det si 1,5 milliarder.
Planene var tegnet inn på et kart i målestokk 1:25 000 og er i Skogmuseet på Elverums arkiv. Kartet er merket med teksten «Kanalanlæg Kristiania – Øieren – Mjøsen. Prosjekt utarbeidet av G. Sætren og Max Graff». (Se fakta-boks nederst i artikkelen). Gunnar Sætren (1843-1928) var ingeniør med bakgrunn fra den tekniske høgskolen i Zürich i Sveits og hadde vært direktør i Vassdragsvesenet (Kanalvesenet). Kompanjongen Hans Maximilian Graff (1881- 1975) var ingeniør- og juristutdannet og emigrerte til Argentina hvor han arbeidet med damanlegg og seinere ble norsk visekonsul i landet.
Men planen om Østmarka-kanal kom seint – lenge etter at landets øvrige kanalbyggverk var ferdigstilt. Graff og Sætrens planer ble lagt fram i 1913.
Datidens avisannonser viser at de to kanalentusiastene reiste rundt og holdt promoterende foredrag om prosjektet, til og med ledsaget av lysbilleder! I et særtrykk av Teknisk Ukeblad forklarer Graff og Sætren fortreffeligheten av deres kanalsystem og argumenterer med blant annet hvor mye billigere en slik transport vil være enn å bruke jernbane. Det ble anslått at 20 skip kan gå hver vei pr døgn og ha med 600 tonn last pr. skip. Med 300 driftsdøgn i året vil det gi 3.600.000 tonn gods årlig.
Men tross i iherdig innsats og optimisme fra de to herrene; planene kom aldri lenger enn til tegnebordet. Jernbanen var på framgang i landet og hadde for lengst overtatt som viktig transportør av tømmer. Prisanslaget for anlegget var høyt, og den endelige prisen kom kanskje til å bli enda høyere. At tømmerprisene gikk kraftig ned tidlig på 1920-tallet slo også ganske sikkert dårlig ut for dem som ville investere millioner i tømmertransport. Hadde ingeniørene hørt hva som hendte 80 år etter, med Romeriksporten under Østmarka, ville de sikkert fått enda kaldere føtter for prosjektet.
Gjennom Enebakk. Eller gjennom Lørenskog
Dette var ikke eneste forslaget til sluser og kanaler fra Øyeren. Allerede omkring 1800 var det lagt fram planer om en øst-vest-kanal for å knytte sammen Øyeren/Glommavassdraget med indre Oslofjord – i stede for å la vannet og tømmeret ende i Fredrikstad. En plan som raskt ble skrinlagt, var å grave seg fra sør i Øyeren og opp til Lysern, videre via Mjær, Tangenelva og Våg til det lange Langenvannet. Fra nordenden av Langen (Bru) var tanken å anlegge kanal til Gjersjøen og ut ved Ljansbruket i Oslofjorden, eller Kristianiafjorden som det het den gangen.
Kanalene skulle være fem meter dype og 13 meter brede. Et uvisst antall sluser måtte til på dette anlegget og hver sluse skulle være 40 meter lang. Men prislappen ble for høy og det var liten interesse lokalt for prosjektet, bortsett fra blant skogeierne.
Ikke bare i sørlige hjørne av Østmarka var det kanalplaner. Også nord for Østmarka. Skogeier og politiker Peder Anker lanserte i 1790-årene en plan hvor han mente planketransporten mellom Nitelva (nord for Øyeren/Lillestrøm) og Bjørvika burde flyttes fra vei til båt. På den tida gikk planketransporten pr hest vinterstid, mens Anker og Det Topografiske Selskab mente en kanal opp Groruddalen og videre via Langvannet i Lørenskog til Nitelva ville løse transporten mye enklere. Avstanden mellom Oslo (Kristiania) og Nitelva er ca. 23 kilometer. Mesteparten av strekningen måtte graves eller sprenges, og det var planlagt hele 43 sluser. Tanken var at lastebåter, prammer, skulle gå i skytteltrafikk begge veier, fem dager i uka.
Datidens ildsjeler mente dette ville «have en velgiørende indflydelse på indenrigs handel og industrie», mens skeptikerne ristet på hodet og mente dette ikke var regningssvarende.
FAKTA:
Kartets opprinnelse
Det unike kartet har også sin historie – en historie som fortelles på www.digitalmuseum.no og er skrevet inn der av Skogmuseet.
«Dette kartet ble funnet på et loft på garden Nordby i Elverum. Denne eiendommen var i Sætren-familiens eie fram til 1923, da den ble solgt til Conrad B. Fjeld. Det var Conrads sønnesønn Arne Fjeld som kom til Norsk Skogmuseum med kartet, som var preget av at det hadde ligget på et loft med vekslende klima og mye støv. Kartongen det var opplimt på hadde bruddskader. Museets fotograf valgte i første omgang å lage en reproduksjon av kartet. Ved hjelp av bildebearbeidingsprogrammet Photoshop har han greid å få kartet til å framstå som reinere og med noe større kontrast enn den støvete originalen.»
Avfotografering og bearbeiding er gjort av museets fotograf Bård Løken.
© Østafor byen og vestafor Øyeren/Even Saugstad
Gikk du glipp av forrige ukes blogginnlegg om Vålerengen idrettsforening som for 75 år siden kjøpte tomt ved Tonevann for å bygge klubbytte? Her ble det samme utfall som med Østmarka-kanalen. Les historien HER.
Se også tidligere blogg: Luftslott i Østmarka. >HER
KILDER
Arbeiderbladet 12. januar 1973
Øvre Smaalenene 19.juni 1944
På hjul i Norge, Torleif Lindtveit og Finn P. Nyquist. Grøndahl & Søn, 1971
Groruddalen historielags årbok 2018, artikkel av Hans I. Seland
Enebakkhistorier II, Magne Johansen, 2018
Rundt Vannet nr. 9, 2011. Artikkel av Knut Helge Midtbø
Bildet øverst i bloggen er hentet fra boka «På hjul i Norge» og viser det planlagte slusesystemet ned fra Bekkelagshøgda til Oslofjorden.
