Ødegården – ungdomsklubb på 70-tallet

Fram til 1974 bodde det barnløse paret Reidar og Mary på Ødegården. De lot barn fra de nyetablerte drabantbyene i nærheten flytte inn og drev sin egen helt idealistiske ungdomsklubb her inne i Østmarka.

Reidar Sørensen (1917 – 1986) var født på plassen og tredje generasjon som bodde her inne på den kommuneeide plassen Ødegården, eller Øgården som den ofte kalles. Han og kona tok etter hvert også etternavnet Ødegård.

De to hadde både hjerterom og husrom, og åpnet dørene for ungdom fra Bøler og Bogerud. Enten det var for en tur inn etter skoletid, eller det var gjennom helga – det gjestfrie paret lot den gamle husmannsplassen være tilgjengelig. Noen fikk bo her i flere uker også.

«Det er bedre at ungene kommer hit og utfolder seg i naturen og blir beskjeftiget med noe positivt, enn at de flyr rundt og gjør ugagn» sa Reidar i et intervju med Aftenposten i april 1971. 

Reidar hadde jobbet i skogen i hele sitt liv, helt til en ulykke gjorde slutt på det aktive arbeidslivet. Han jobbet på demningen ved Rustadsaga og falt ni meter ned og fikk skadet ryggen. Som skogsarbeider hadde han jobbet siden han var 14 år gammel. Så ble han vaktmann og drikkevannsoppsyn. Reidar gikk på Abildsø skole som barn. 

I media
På 1970-tallet var Reidar og Mary hyppig omtalt i media. Både aviser, ukeblader og TV var innom for å snakke med det etter hvert aldrende paret med de mange barna. 

Til Aftenposten i 1973 forteller de to om en episode med en jentunge som hadde gått seg vill:
«Hun trodde det var lys fra himmelen hun så da hun kom nedover åsen etter å ha streifet om i timesvis. – Jo da, du har kommet til himmelen, sa Reidar, og her er St. Peter for å ønske deg velkommen og ta deg imot.»

NRK lagde også en 20 minutters dokumentar som gjorde paret og deres plass i Østmarka ytterligere kjent. Programmet ble sendt 30. november 1971

Fristed for drabantbyungdommen
Dette var overskriften på en tosiders reportasje i «Alle kvinner» 7. september 1971. Her er utdrag av reportasjen:

«– Ingen har så mange barn som oss, sier Reidar Ødegård som sammen med kona Mary har gitt drabantbyungdommen et fristed med vide jaktmarker for sunn livsutfoldelse.

 – Min familie har bodd her siden tippoldefar, sier Reidar som den selvfølgeligste ting av verden; Der står klokka hans (gulvur anno 1763), der kråskapet, og på veggen henger fela hans. Han ble over hundre år gammel.
– Trekkspillet borti sofaen der spiller kanskje du på?
– Jøss ja, jeg har spelt trekkspill i alle år, og gitar og mandolin. 
– Fela til tippoldefar også?
– Ja, den og, men nå er jeg så stiv i hendene at alt har blitt så klundrete at det mest er ungene som spiller. Når de fyller stua og tar hver sin melodi på hvert sitt instrument og synger hver sin sang til, så er det ikke akkurat harmoni. Men moro er det lell….

– Jeg er den siste mohikaner, alt annet er revet etter krigen. Han ramser opp de mange naboplassene i Østmarka som nå er borte og blir vemodig, den barske Hjortefot’n som han har hett siden guttedagene. Siden det har en ny generasjon «skoggangsmenn» kalt ham «Østmarkas skrekk», vaktmannen de helst ikke skulle komme ut for de som gjør noe gæernt på skauen; ulovlig jakt, fiske, opptenning av ild. Så ble han skadet i ryggen og måtte pensjoneres i en alder av 38 år, etter et fall på ni meter i dammen på Rustadsaga. I dag er han 54 år og vært gift med den jevngamle Mary i 17 år. 
– Veien brøytes ikke om vinteren, så det blir å fylle kjeller og fryser om høsten. Men melk til katten må vi hente. Nå bruker jeg hele dagen på de fire kilometrene hver vei til butikken, orker ikke gå på ski lenger. Er det dypsne, sender jeg Mary. Hva har du ellers en fresk kjerring til, kommer det med sjarmesmil fra Reidar.
Det er 17 – 18 år siden denne nye form for ungdomssenter begynte i den eldgamle stua.
– De kom fra drabantbyene hver helg. Til slutt kom også moren til to av dem for å se hva som trakk her. Med det resultat at jeg måtte flytte fra sengen min, hun ble i to uker, sier Reidar.
Siden er det blitt vanlig at han flytter ned i stuen vinterstid når guttene ikke lenger kan ligge i høyet over stallen, og Mary fyller soverommet med jenter. Men allright det, for han Reidar. Han sitter helst i en stol og sover. Det er denne ryggen…. Og det kan være noe slikt som 20 nattegjester i helger og i ferier. Da legges det madrasser utover gulvet alle steder.

Artikkelen fortsetter under annonsen…

…

– Hva trekker dem oppover hit?
– Duft av svundne tider, fred og dyr – skjønt dyr i uthuset har det ikke vært siden 1950. Der har jeg bare unger, sier Reidar og viser frem rommet han har innredet i stallen med hjørnesofa og gammel magasinkomfyr. 
Ungdommen føler seg så frie her sammen med Reidar Hjortefot og Mary Blekansikt, som de har døpt henne for at hun skulle stå i stilen. For dem er han Hjortefot og ingen «Østmarkas Skrekk». Fisker gjør de, men med fiskekort! Det koster bare fire kroner året for juniorer og gjelder for hele Oslomarka. Rekorden har Arthur: Ørret på 53 cm! De liker seg bare glugg ihjel her, så enkelt er det.

Egil bodde her i et halvt år. Fikk lov hjemme.
– Det var ikke annet gæernt enn at jeg var litt rønneraktig på skolen. Alf, tvillingbroren min, og jeg kranglet både der og hjemme. Derfor flyttet jeg, sier han.
Mary: – Og her satt han med lekser fra tre til åtte hver dag. Reidar og jeg måtte lære fysikk og alt mulig for å høre ham! Så var det i seng halv ni og opp klokka seks for å gå på ski til skolen.»

FAKTA:
Ødegården
Ødegården er blant de få gamle plassene i Østmarka hvor det fortsatt står hus og bor folk. Dette var opprinnelig en husmannsplass under Rustad gård, ble kjøpt av Heftye på Sarabråten i 1868 og overtatt av Aker kommune i 1897. Nå er det Oslo kommune som eier bygningene og de har fastboende som har tilknytning til kommunen.
Navnet kan tyde på at plassen har eksistert siden før svartedauden (1350) og seinere tatt opp igjen etter å ha vært fraflytta. 
(Foto: Einar Øyseth, Østensjø lokalhistoriske bilder)

KILDER:
– Aktuell nr 13/1972
– Aftenposten 1. april 1971
– Aftenposten 30. november 1971
– Aftenposten 17. oktober 1973
– Aftenposten 31. mai 1980
– Alle kvinner 7. september 1971, artikkel av Hilde Henriksen