Sarabråten-eieren døde for 100 år siden

Det ble en dramatisk slutt på Thomas Heftye juniors liv. Han døde i den tragiske togulykken ved Trondheim 18. september 1921. Noen dager før hadde han vært med på den storstilte åpningen av Dovrebanen.

Thomas Thomassen Heftye (1860 – 1921) var nest eldste sønn til Marie og Thomas Johannessen Heftye. Faren hadde etablert seg med sommerhus på Sarabråten hvor han gjennom nærmere 20 år hadde invitert alt som kunne krype og gå av berømtheter – kongelige, kulturpersonligheter, forretningsmenn og politikere. Sønnen var ikke så opptatt av store selskap, men var som faren begeistret for Sarabråten.

Han ville noe mer enn faren med det fine stedet i Østmarka, og flyttet farens enkle stue fra brinken mot Nøklevann og fikk satt opp en stort, to-etasjes dragestilvilla der. Her skulle han bo hele året sammen med sin kone og sin sønn. Huset sto ferdig i 1897, arkitekt var Holm Munthe, mannen som noen år tidligere hadde tegnet Frognerseteren restaurant. Den lille familien flyttet inn med den nyfødte sønnen Henrik. En barnepike ble ansatt og familien hadde sikkert også flere tjenere og folk til å drive det lille gårdsbruket som var her inne. 

Gikk egne veier
Heftye junior ønsket ikke som sine forfedre å satse på økonomi og familiens bankierfirma. Han tok en militær utdannelse og gikk inn i ingeniørvåpenet. Heftye ble kaptein og siden oberstløytnant, og han var militærattaché i Paris. Så ble det stillingen som telegrafdirektør i 1905. 

Heftye var politisk aktiv i Venstre – først lokalt i Aker kommune og siden nasjonalt. Han satt som forsvarsminister en kort periode i 1903 og ble seinere militær konsulent ved statsrådsavdelingen i Stockholm. Dette var en viktig funksjon i forbindelse med løsrivelsen fra Sverige i 1905. Han var også forsvarsminister en kort periode i 1908.

Heftyes erfaring fra organisasjonslivet, forsvaret og politikken ga ham innpass som diplomat og megler. Han var blant annet meklingsmann i flere store arbeidskonflikter og var statens representant i flere rikslønnsnemnder. Han var også medlem av den internasjonale Slesvig-kommisjonen, som forberedte en gjenforening av søndre del av Jylland med Danmark. Forfatteren Barbara Ring beskriver ham i sin bok «Mellom venner og fiender» på denne måten: «Personlig sjarmerte han alle, og hadde en sjelden evne til å løse floker og forenkle saker».

Heftye ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1903, fikk kommandørkorset av 1. klasse i 1912 og storkors i 1915. Han var kommandør av Dannebrogordenen, ridder av den franske Æreslegionen og hadde en rekke andre utenlandske ordener.

Fotball og museum
Signaturen «Oldfux» beskriver i tidsskriftet «Byminner» nr. 1 1959 en fotballkamp på Holteløkken på Uranienborg i oktober 1886 hvor Thomas Heftye deltok med stor iver. I artikkelen står blant annet: «Dagens høydepunkt skal ha vært da den raske og elegante student Thomas Heftye, bedre kjent som statsråd m. m., gjorde et så veldig byks i kampens hete at hans tettsittende benklæder sprakk! Penibelt tablå.» Kampen gikk mellom Christiania Footballclub og et lag med britiske sjøfolk som var kommet til Christiania, og i artikkelen går det fram at britene trodde de spilte rugby mens nordmennene spilte noe de mente var fotball. 

Thomas Heftye var lokalt interessert. Han satt som viseformann i foreningen «Det gamle Christiania», foreningen som sto bak etableringen av Oslo bymuseum i 1909. Heftye var sammen med formann arkitekt Sverre og konservator Holland med på åpningen av museet 22. august 1909 og viste rundt de første gjestene. Museet lå, som i dag, på Frogner Hovedgård. På museets åpningsdag var det 400 besøkende tross i dårlig vær, kunne Dagbladet meddele. Heftye satt allerede i 1905 i arbeidsgruppa som hadde som mål å få etablert et museum for hovedstadens historie. 

En fremskrittets mann
I likhet med sin far var Thomas T. Heftye interessert i alt nytt, særlig knyttet til kommunikasjon. Som telegrafdirektør fikk han stor innvirkning på utbredelsen av telefon- og telegrafnettet i landet. Han sørget for å knytte alle landsdeler sammen med telegraflinjer, og startet også arbeidet med kontakt til både USA og Svalbard via radiotelegrafi. 

I sitt nybygde hus på Sarabråten fikk han innlagt vann, noe som langt fra var vanlig i privatboliger på slutten av 1800-tallet. Telefon til Sarabråten hadde allerede Heftye senior sørget for noen år tidligere. På gamle bilder kan det også se ut som det var ledninger og innlagt strøm til den store dragestilvillaen. Det er uvisst om elektrisiteten kom fra et aggregat i en av sidebygningene, eller om det ble satt opp strømlinjer helt fra Oppsal. 

Heftye hadde også plass i direksjonen i landets første sykkelfabrikk, Aktieselskabet Norsk Bicyclefabrik. Fabrikken lå i Ekebergskråningen.

Heftye jr. var formann i Landsforeningen for reiselivet og var med på å stifte Norges Luftseiladsforening som satset på varmluftsballonger og luftskip. Han var også medlem av Den internasjonale olympiske komité og som sin far formann i Turistforeningen til noen måneder før han døde. Heftye junior fikk i sin formannstid i Turistforeningen opprettet et fellesutvalg for landets turistforeninger, ikke ulikt det DNT Landsforeningen utgjør i dag.

Thomas x2
Når vi ser på Sarabråtens historie, dukker raskt de to Heftyene med fornavn Thomas opp. Det er lett å gå surr i hvem som er hvem. Og det var flere Thomas’er i slekta også. Heftyefamilien hadde nemlig som tradisjon at eldste sønn annenhver gang skulle hete Thomas, og annenhver gang skulle hete Johannes. Ofte ble Thomas- og Johannesnavnene brukt på de øvrige sønnene. Slik hadde det vært siden den første Heftyen kom fra Sveits omkring 1800.

Thomas Heftye som døde for hundre år siden, var altså sønn av den mest kjente Thomas Heftye. Men også junior gjorde seg bemerket på mange områder. At begge de to Thomas Heftye’ne på Sarabråten giftet seg med kvinner med fornavn Marie gjør sammenblandingsfella enda lettere å gå i. 

Juniors kone, Marie Berghaus, var datter av grosserer Friderich Berghaus og Minna Stein. De fikk en sønn, Henrik, i 1897. Den lille familien flyttet fra Sarabråten i 1906 og hadde adresse i Parkveien i Kristiania. Da hadde Nøklevann blitt drikkevannskilde for Aker seks år tidligere, med de begrensningene bruken av huset i Østmarka da ga. Vi kan også anta at det ikke var enkelt for den aktive mannen med kontor i byen å bo så avsides som tross alt Sarabråten var. 

Nidareid-ulykken
Det var ikke overraskende at telegrafdirektør Heftye ble invitert til åpningen av toglinja fra Kristiania til Trondheim i september 1921. Begge generasjoner Heftye hadde vært kraftige pådrivere for Hovedbanen og Dovrebanen nordover fra hovedstaden. Strekningen var bygd ut bitevis fra både nord og sør, men 17. september 1921 sto hele strekningen klar til bruk og det ble en storstilt åpning i Trondheim. Også kong Haakon og dronning Maud var med på åpningsseremonien, men de kongelige returnerte til hovedstaden med et seinere tog enn Heftye.

Etter festivitasen ble det natt til 19. september satt opp ekstratog tilbake til Kristiania. Dette ble fatalt for Heftye og fem andre prominente gjester som hadde vært med på åpningen. Klokka 23.50 var ekstratoget kommet ut av Nidareidtunellen, et par kilometer fra Trondheim stasjon. Her møtte det dagtoget fra Kristiania i et voldsomt sammenstøt. Nordgående tog skulle ha vært holdt igjen til ekstratoget var passert, men på grunn av misforståelser ble det ikke gjort og ulykken var et faktum. Foruten de seks omkomne, var mange skadet og det var selvfølgelig store materielle ødeleggelser. Avisa Nidaros skriver tirsdag 20. september: 
«Stemningen var plutselig sunket fra festens glede til sorg og nedtrykthet., alle følte seg berørt av den tragiske avslutningen på festlighetene». 

Storting, regjering og forsvaret var sterkt representert ved Heftyes bisettelse i Kristiania 24. september. 
Ingen enkeltpersoner ble stilt til ansvar for ulykken, men det ble konkludert med at Statsbanene måtte ta mye av skylda for det inntrufne. Stortinget besluttet etter ulykken å gi enkene etter de omkomne ektefellenes gasje i seks måneder etterfulgt av en kraftig forhøyet enkepensjon.

I disse dager kan vi markere gleden over at det for hundre år siden ble åpnet en av landets viktigste sammenhengende togstrekninger. Og vi kan markere sorgen over seks døde i det som lenge ble betegnet som landets største jernbanetragedie. 

Bildet øverst i bloggen er hentet fra Wikipedia, foto: Alf Schrøder.

FAKTA:
Telegrafdirektør Heftyes vei i Stavanger
Navnet ble vedtatt i 1968. Veien går i området Ullandhaug der det privateide kringkastingsselskapet Stavanger Kringkaster lå. Her var Alf Sanner (1899 – 1984) telegrafbestyrer og kringkastingssjef, og han mente at veien her måtte få navn etter en betydningsfull mann innen dette arbeidsfeltet, nemlig telegrafdirektør Thomas Thomassen Heftye. 
Fra 1919 til 1933 var det telegrafsender her med en av verdens sterkeste sendere. I 1919 ble det sendt 50 meldinger i timen. Taksten for meldinger til USA var i starten 90 øre pr ord. Sendestasjonen besto av ni master og betjente hele Skandinavia pluss Polen for meldinger til USA. 

© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren

Gikk du glipp av forrige ukes Østafor-blogg? Da kunne du lese om politikere på bærtur i Østmarka. Sjekk ut HER

Tidligere relaterte blogginnlegg:
Parti-tur, om Thomas Heftye som forsvarsminister > HER
Familiens svarte får, om storebroren til Thomas Heftye jr som var mer opptatt av å klatre i fjellet enn i familiebedriften >HER

KILDER: 
Dagbladet 23. august 1909
Wikipedia
Morgenposten 20. august 1909
Byminner nr. 1 1959
Sarabråten – godset i skogen, Even Saugstad, Frie fuglers Forlag, 2017
DNTs Årbok, 1922. Artikkel av Thb. Heyerdahl
Barbara Ring: Mellom venner og fiender. Aschehoug, 1947
Dagbladet 1. oktober 1921