Vi som ferdes i Oslomarka har blitt vant til rødmerkede skiløyper og blåmerkede stier. Hvorfor ble det sånn?
Da vi drev Sandbakken markastue, kom en gang en lærer fram til stua med en skoleklasse på slep og beklaget seg over at stien de hadde fulgt var så dårlige. Den gikk til og med over våte myrer og krysset små tjern!
– Hvordan var stien merket, spurte jeg.
– Med rød maling på trærne, svarte læreren.
Han er ikke den eneste som tar feil når det gjelder merking av sommer- og vintertraséene i Oslomarka. Det mest nærliggende for mange vil nok være at den varme røde fargen markerer sommer, mens den kalde blå markerer vinter. Men det er altså omvendt!
Sommer først, Østmarka først
Det var den energiske Friluftsklubben som startet med merking og skilting i marka. Allerede sommeren 1925 kom det første skiltet opp og like etter var den første stien merket. Den gikk fra Passerud ved Skullerud via Karismyr til Langvann. I løpet av 1927 hadde Friluftsklubben merket de fleste stiene vest for Elvåga. Foreningen hadde først en idé om at stiene skulle markeres med varder, som på fjellet, men kom raskt til at maling var langt mer hensiktsmessig. Fargevalget på disse malingsflekkene som skulle hjelpe folk på rett vei, var imidlertid ikke fastsatt. En blågrønn farge ble prøvd ut, men man fant at den lyseblå som vi fortsatt har, ga best kontrast og syntes best særlig i skumringen. Den Norske Turistforening kom etter hvert på banen og mente fargen på stimerkingen burde være rød, som de røde T’ene i fjellet. En periode var stiene røde, men man valgte etter en tid å gå tilbake til den blå fargen.
Problemet ble det da skiløperne fulgte de merkede sommerstiene og trodde dette var greie traséer også på vinterføre. Det ble et meget dramatisk utfall av en slik feiltolking da en ung kvinne satt utfor en blåmerket sti i det bratte terrenget sør for Smalvann i januar 1934. Hun falt, slo hodet mot en stubbe og døde før hun fikk legehjelp. (Se avisutklipp nederst i bloggen). Etter denne hendelsen ble det blant annet diskutert å male de blå sommermerkene så langt ned på trestammene at de ble dekket av snø om vinteren.
Vinterløypene ble røde
Et møte mellom de lokale turistforeningene på Østlandet og Friluftsklubben i februar 1927 slo fast at stimerkingen skulle være blå og skiltene mørkegrønne med blå skrift. I desember året etter var Skiforeningen med på et fellesmøte og det ble enighet om retningslinjer for både sommer- og vintermerking: rødt om vinteren, blått om sommeren.
Men først vinteren 1933/1934 kom Skiforeningen i gang med rød-merkingen i Østmarka. Nordmarka og Lillomarka sto for tur de neste årene. Enhetlige skilt for sommer- og vintermerking kom i 1935. Tidligere hadde skiforeningen allerede fra 1890-årene brukt hvite skilt, men nå gikk de inn for standarden fra Turistforeningen/Friluftsklubben med mørkegrønne skilt med hhv blå eller rød tekst og pil. Den standarden har vært fulgt helt fram til for få år siden, da sommerskiltene fikk hvit skrift.
I tillegg til de driftige medlemmene av Friluftsklubben, kom et økonomisk tilskudd fra Akersbanene og Ekebergbanen godt med i arbeidet med å tilrettelegge for turfolket. De to baneselskapene drev trikkelinja til henholdsvis Sæter og Oppsal.
På 1920- og 1930-tallet blomstret friluftslivet – eller tursporten som den ble betegnet som aldri før. Trikk- og bussruter mot marka ble etablert, markastuer ble bygd og flere foreninger med tur- og friluftsliv som mål ble startet.
Kart
Allerede på landets første skikart, laget av Ernst Bjerknes i 1890 over Nordmarka, var skiløypene tegnet inn med rød strek. Også de første turkartene for Østmarka, blant annet kartet fra 1915 og fra 1927, var skiløypene markert med rødt. De blåmerkede stiene kan det se ut til at man mente var unødvendige å markere på kartene på annen måte enn øvrige stier; med stiplet svart linje.
Vær obs på at dagens turkart som kan lastes ned fra www.norgeskartet.no bruker rød strek for merkede sommerstier.
FAKTA:
Rødt og blått
Rødfargen er av typen signalrød
Blåfargen har betegnelsen 1040B
Merkene skal males på trær, ca 1,8 meter over bakken, og ha en størrelse på 5 x 15 cm.
Sommermerkingen kan også males på steiner, men ikke på fast fjell eller store steiner. Ofte brukes også treklosser som festes på stolper eller trær med riktig farge/farger.
Hvis rød- og blå trasé er sammenfallende, skal det males på samme trær men med rød over blå.
Ved stikryss/løypekryss skal det males to ringer rundt hele treet, kombinert med skilt.
FAKTA:
Det første skilt
Friluftsklubben satt opp sitt første skilt ved Passerud like sør for dagens Skullerudstua i 1925. I 2006 fikk Turistforeningen satt opp et tilsvarende skilt i forbindelse med Oslo og omegn Turistforenings 70-årsjubileum. Skiltet ble satt opp nær Raudmyr da man den gangen antok at det var her det første skiltet sto. (se kart)
Kilder:
Moss avis, 22. januar 1934
Østmarka fra A til Å, Frie Fuglers Forlag, 2012
Oslo-Marka, Oslomarka Friluftsråd, 1938. Artikkel av Ole Johs. Berg
Skiforeningens årbok 2015, artikkel av Marianne Reusch
Alfred Janson: De blå stier. Friluftsklubben, 1936
Håkon Brevik Myhr: Gjennom Oslomarka med ildsjeler. Dreyer, 2021
Merkehåndboka. DNT, Friluftsrådenes landsforbund m. fl.
Relaterte tidligere blogg-innlegg:
Påske på Sarabråten 1937 >HER
Det gamle friluftslivet >HER
Gikk du glipp av forrige ukes blogg? Det var om tusser og troll i Østmarka >HER
NESTE UKES BLOGG handler om turformer. Som fisketur, fottur, helgetur, høsttur og jentetur. Følg med neste torsdag! Les den HER!
