Å heise det norske flagget slik vi kjenner det i dag, var ingen selvfølge før 1905 eller under 2. verdenskrig. Men i Østmarka turte de…
På Huldreheim i Rælingen, ved bredden av Ramstadsjøen, holdt konsul William Duborgh til fra 1893 til sin død i 1929. Stedet var samlingspunkt for Duborghs store vennekrets med interesse for jakt- og friluftsliv. Han var en ivrig Venstre-mann og støttet fullt og helt opp om partiets ønske om unionsoppløsning med Sverige. Ikke overraskende var det at følgende tekst ble skrevet inn i Huldreheims gjestebok 4. november 1893:
«… Vor elskverdige vært havde indtaget plads paa altanen, hvorfra han under stor jubel utfoldede et stort prægtig rent norsk flagg. Da flagget kom i topp og viste sine rene skjære farver som straalte oss i møde i den svindende novembersol, drønede et rungende nifoldigt hurra over den stille Ramstadsjøen. Saa talte William varmt og gripende for fædrelandet og endte med et «Længe leve et selvstendig Norge». Det vakre flagg ble hilst med flaggsalutt – fire skudd – hvorefter første vers av «Ja vi elsker» blev afsunget. Den lille festlighed gjorde i sin enkelthed et gribende og uforglemmeligt indtrykk paa de tilstedeværende. Følgende telegram blev enstemmig besluttet afsendt til Hans Majestet Kongen: «I dag heises det rene norske flagg paa Huldreheimen.»
Rent flagg på Sara
Thomas Heftye jr, eieren av Sarabråten, var også Venstremann og politisk aktiv – han satt til og med i regjeringen som forsvarsminister i to perioder, først i 1903 så i 1908. Heftye var helt sikkert tilhenger av både unionsoppløsning med Sverige og det norske flagg uten noe blått og gult i hjørnet. På et bilde fra 1897 sees en robåt i forgrunnen og den store, da nye, villaen oppe i lia. Ved brygga skimtes nordlandssjekta Maria og hjulbåten Sara. Forstørrer vi bildet, ser vi at begge båtene er utstyrt med det rene norske flagg i baugen. I stavnen på Sara ser vi vimpelen med teksten «SARA» (speilvendt).
På et bilde av Sara fra 1870, kan det se ut til at båten da hadde unionsflagget.
«Sildesalaten»
Vi fikk vårt norske flagg like etter at landet ble fritt fra Danmark i 1814. I konkurranse med en mengde andre varianter over rødt, hvitt og blått ble flagget slik vi kjenner det i dag vedtatt i 1821. Men Norge var nå i union med Sverige og svenskene ville gjerne markere dette. Derfor fikk det ene feltet i flagget i 1844 en del av det gul/blå svenske flagget i seg – den såkalte «sildesalaten». Selvfølgelig til irritasjon for mange som mente at et land som hadde fått sin egen grunnlov, også burde ha sitt eget flagg fritt for gul-blå innflytelse.
Den svensk-norske kongen hadde bestemt at «Sildesalat»-flagget skulle brukes, men i 1898 vedtok det norske Stortinget at unionsmerket skulle bort fra flagget, selv om kong Oscar 2. satt seg mot vedtaket. Først da Norge løsrev seg fra Sverige i 1905 ble det fullt lovlig å bruke det rene norske flagget på alt av bygninger og skip.
Norsk flagg på speidertur
Bryn KFUM hadde hytte inne ved Elvåga, ikke langt fra plassen Dalbakk sør for Mariholtet. Hytta ble reist tidlig under krigen. Speiderne hadde illegal speiderleir her inne i 1944, og her ble det norske flagget brukt ivrig i forbindelse med seremonier – en ikke helt ufarlig aktivitet. Tyskerne slo hardt ned på slik flaggbruk, og alt speiderarbeidet var forbudt fra høsten 1941. Da ble uniformer og alt utstyr inndratt, og det ble forbudt å arrangere samlinger, turer og møter. Speiderarbeidet ble mange steder opprettholdt på hemmelig vis. Mange eldre speidere – ledere og rovere – gjorde en innsats for Milorg. Det gjorde også Rolf Holth som var med i Bryn KFUM og har tatt en rekke bilder som bekrefter det illegale speiderarbeidet – blant annet ved hytta ved Dalbakk. Her ser vi også på flere av bildene at det norske flagget er i flittig bruk.
(Speiderhytta til Bryn KFUM måtte imidlertid rives like etter krigen siden den sto så nær Elvåga som da hadde blitt drikkevannskilde for Oslo. Hytta ble flyttet til åsen nord for Lauvtjern. Men det er en helt annen historie…)
På Bjønnåsen 17. mai
På Bjønnåsen i Rælingen viftet man også med det norske flagget i krigsårene. Nasjonaldagen var ikke lenger fridag i disse fem årene, men i 1942 falt 17. mai på en søndag og via jungeltelegrafen tok nærmere 200 ungdommer veien opp hit. De kom fra Lillestrøm, Strømmen og Rælingen, hadde flagg godt gjemt i sekken og kunne juble for landet og flagget når de kom til toppen. Her fortelles det at det var både 17. maitale og avsynging av nasjonalsangen. Et slikt arrangement var ikke uten risiko, med de strenge tyske restriksjonene på slike samlinger og ikke minst bruk av det norske flagget. Bilder fra arrangementet dokumenterer både glade ungdommer og ivrig flaggbruk.
Også i korona-året 2020 var det markering på Bjønnåsen 17. mai. Av smittehensyn var det en meget begrenset gruppe her oppe, men lokalavisa Romerikes Blad sendte direkte fra feiringen hvor det både var korpsmusikk og intervju med Rælingen Historielags Lene Skovholt og Harald Haraldstad. Her fortalte de to entusiastene om den historiske markeringen i 1942. (Se link nedenfor)
© Østafor byen og vestafor Øyeren/Even Saugstad
Tidligere blogger med tilstøtende tema:
Skumring på Huldreheim: > HER
Dristige menn og kvinner (om markeringer under krigen): > HER
Ta turen til 17. mai-plassen: > HER
Andre linker:
17. mai-markering på Bjønnåsen 2020. Innslag laget av Romerikes Blad med intervju om 1942-arrangementet ved Lene Skovholt og Harald Haraldstad (Rælingen historielag) . (Spol ca 14 min ut i sendingen!)
https://www.facebook.com/watch/live/?v=242238000419970&ref=watch_permalink
Gikk du glipp av forrige blogg? Den var om Østmarksetras historie. DU kan lese den HER
KILDER:
– Asbjørn Dørumsgard: Trekk av bygdehistorien 1, Rælingen kommune
– Speiderleksikon, speidermuseet (nettsider)
– Lokalhistoriske bildebaser i Oslo, Østensjø lokalhistoriske bilder
– Aftenposten Historie nr 4/2021. Artikkel av Odd Inge Skjævesland
