Østmarka er full av skilt. De hjelper deg på rett vei eller forteller hvor du er. Noen er mer kryptiske og bærer mer preg av å være hjemmelagde.
Disse rare, kanskje hjemmesnekrede skiltene, har ofte et uforklarlig budskap eller en uklar historie. Her er noen av dem:
Torvalds rasteplass
Like ved der Milorgløypa kommer ut på vestsida av Drettvann, kunne man for noen år siden se skiltet med teksten «Torvalds Plass». Det var familien til Torvald Hall Torgersen (1907 – 2010) fra Ljan, som satt opp skiltet. På denne måten ville de hedre friluftsmannen som nettopp her gjerne tok seg en rast på sine mange skiturer i Østmarka. Torvald ble 102 år og gikk på ski til han var 87 år. «Han har vært en engasjert friluftsmann og ivrig seiler», sto det blant annet i jubileumsomtalen i Aftenposten da han fylte hundre år. Skiltet ble fjernet etter noen år.
Hva er spesialiteten til Gjertveit?
Ved den brå svingen i veien til Vangen dukket det i 2018 plutselig opp et skilt med teksten «GJERTVEIT SPESIAL» og en pil som pekte inn langs blå-stien. Hva var dette? Og hvem var Gjertveit? Etter litt detektivarbeid fant jeg fram til den ivrige friluftsmannen Leif Gjertveit fra Ytre Enebakk. Han forteller at de er tre pensjonistkompiser som hver tirsdag drar på tur. Noen ganger i Østmarka, noen ganger andre steder. Det har de gjort i 6 – 7 år. Om foranledningen til skiltet forklarer han:
– Vi var på vei inn til Vangen i januar 2018, det var vått over alt og i partier sto veien under vann med 15 – 20 centimeter. Jeg foreslo at vi skulle ta blå-stien videre for å slippe den oversvømte veien, noe de andre ble med på. Men også stien var våt og glatt og langt fra noen fornøyelse å gå. “Typisk Gjertveit, skikkelig Gjertveit spesial” var kommentaren jeg fikk av de andre i turfølget. På vårparten noen måneder seinere var vi på tur i samme område. Da vi sto ved krysset og diskuterte om vi skulle ta stien som sist eller veien, dro turkameraten opp skiltet av sekken. Han hadde med drill og skruer og fikk det montert på treet. Og vi tok da selvfølgelig snarveien, vi tok en Gjertveit spesial.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Skiltet kom opp og sto der et års tid før Skiforeningens løyperyddere – eller kanskje kommunens folk – fjernet det. Men mange hadde fått tid til å undre seg over hva dette var for slags påfunn. Leif forteller at til og med barnebarnet fikk spørsmål fra klassekamerater på Kolbotn som hadde sett skiltet og undret seg på om han hadde noe med det å gjøre. Sønnen Christian, som i likhet med senior også er en ivrig markabruker, fikk også en mengde spørsmål om skiltet fra folk som var sikre på at det var han som sto bak det.
Kryptisk skilt med speidermerke
Mer kryptisk er skiltet som står i lia opp mot vannverket i Skullerudåsen. Teksten «12 GH 29.04.45» sammen med en fransk lilje, symbolet til speiderbevegelsen, er profesjonelt frest inn i materialet. Hva er dette for slags kodespråk?
Jeg la ut bildet på Facebook-gruppa for Østmarka for noen år siden. Og svar kom! Inger Karin Haarbye kunne fortelle at skiltet sannsynligvis ble satt opp i 1999 til minne om et speiderarrangement i regi av 12. Oslo speidertropp, som hennes far var leder for. Troppen hadde samlingsplass her oppe i åsen ved toppen av den gamle Passerudbakken og holdt en konkurranse kalt «Grå Hannkatt» her. Den ble første gang arrangert 29. april 1945. GH var et arrangement med sporingsoppgave i forskjellige originale versjoner, kunne Inger Karin fortelle.
Skiltet står øverst i det som en gang i tida var Passerudbakken, en hoppbakke med oppbygd ovarenn og hopplengder opp mot 40 meter. I dag er det en liten slette med bålplass her.
Bussholdeplass-skilt og andre rarieteter
Ved veien like sørøst for Svenskeåsen i Enebakk, står det et tilårskomment skilt som markerer bussholdeplass. Men venter du på buss her, må du nok smøre deg med tålmodighet. Hvem som har satt opp skiltet her – og hvorfor – er ikke god å si.
Andre skilt og merker som jeg heller ikke har klart å finne noen forklaring til, er skiltet med teksten «Bedei døpt oktober 1993 HER». Det enkle treskiltet er festet på en stamme like øst for Sandbakken.
Også skiltet med «Skalstad-plassen» roper etter en forklaring. Skiltet hang (og henger kanskje fortsatt) ved rasteplassen ved veien like ved Lintjern i Lørenskog. Tips mottas gjerne!
Peterskleiv ble Anneskleiv
Så tar vi til slutt en tur over til Vestmarka. De som er kjent i området vest for Skui og Skuibakken, mellom Ramsås og Risfjellet kjenner kanskje til Peterskleiv. Stedet er avmerket med både skilt i terrenget og navnet på kartet, i bakken som gjerne blir kalt for Skosliter’n. Men for noen år siden dukket det opp et konkurrerende navn på et skilt: Anneskleiv. Men hvem var denne Peter som fortjente å få bakkekneika oppkalt etter seg? Og hvem var Anne?
Den dramatiske historien er som følger (og den er ikke for folk med dårlige nerver):
Det var seinhøstes i 1846. Husmannen Peter Olsen Ringeneie og kona Anne Larsdatter bodde på den lille plassen Haugsvollen. Peter jobbet på Øvre Ringi gård, og her hadde han innledet et forhold til tjenestejenta Birgitte Aslesdatter fra Flå. Hun var blitt gravid. Peter valgte en dramatisk måte å løse sitt dilemma på…
På morgenen 23. november var Anne og Peter på vei fra sitt hjem til Jammerdal. Peter hadde øksa på skuldra, han skulle hogge ved, sa han. Da de kom ned kleiva til Urdselva satte Peter øksehammeren i tinningen på sin kone Anne.
Om hendelsen heter det i rettsdokumentene: «I den lille Klev gik Konen foran, og nu bibragte han hende med Øxehammeren et saa voldsomt Slag i den høire Tinding, at Hovedet spaltedes, og hun sank ned med de Ors: ”I Jesu Navn nu da!”.»
Det tok noe tid før liket ble funnet, og enda lenger tid før man skjønte at dette ikke var en ulykke. Mistanken falt raskt på ektemannen. Det ble rettssak og den endte med dødsdom – Peter skulle henrettes. Og henrettelsen skulle skje med halshugging. Han var blant de siste i landet som fikk en slik dom.
Denne historien er foranledningen til navnet på denne kneika i Vestmarka. Men Marte Dahl fra Sandvika syntes det var ille at stedet skulle ha navn etter en drapsmann, i stede for det stakkar offeret. Derfor lagde hun skilt med «Anneskleiv» – et skilt som ble satt opp for noen år siden og stadig står der.
FAKTA: Forbudt!
Er du fristet til å sette opp et skilt på plassen du ofte spiser matpakka di? Eller et navn på stien du foretrekker? Eller kanskje utsiktspunktet du forbinder med et romantisk stevnemøte? Glem det! Eller søk i alle fall grunneier først. For det må du!
Et hvert skilt som Skiforeningen eller Turistforeningen setter opp i Østmarka må godkjennes av grunneieren. Det samme gjelder permanente orienteringsposter (type Ola Dilt) og Kjentmannsmerkeposter. Grunneier for Østmarka vil for en stor del si Oslo kommune (Oslo kommunes grunn + Rausjømarka) og Losby skog. Og det skal nok mye til at slike private skilt godkjennes. Dessverre. Eller kanskje heldigvis…
LINKER
Boka om drapet i på Anne finner du HER
ANDRE BLOGGINNLEGG:
Sjekk også ut blogginnlegget om skriften på veggen like sør for Sarabråten >HER!
KILDER
Stein Ryan: «Hustrudrapet i Risfjellkastet», Asker og Bærum Historielag, 1989
Aftenposten, 29. desember 2007
Skiforeningens Markabase, Lise Henriksen
Muntlige: Leif Gjertveit, Christian Gjertveit, Inger Karin Haarbye (via Facebook), Egil Engen og Marianne Dahl.
NESTE UKES BLOGG blir en ny vri! Da starter jeg med korte refleksjoner over temaer i friluftslivet og annet knyttet til bloggens emne. Noe å tenke på – neste torsdag! HER!
GIKK DU GLIPP AV forrige ukes blogg om de gamle turtradisjonene? Sjekk ut HER!
© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren
Johan Ellingsen kommenterer:
Busstoppen på skogsbilveien på Flateby som ble vist i forrige “Østafor byen” ble satt opp på 80 tallet, ikke for å få bussen inn på den lille skogsveien, men heller et morsomt påfunn av han som bygde veien, entreprenør Anthon Gjestang fra Flateby. Det har fortsatt ikke vært noen buss der!