Den ivrige gymnastikklæreren på Vålerengen skole, Johan Skau, blir regnet som mannen som introduserte både navnet og skogsområdet Østmarka for hovedstadens befolkning. Det skjedde i 1915.
I 1915 kom kartet «Terrænget omkring Sarabraaten», det første turkartet for Østmarka. Aftenposten skriver om kartet: «Det koster i handelen kr. 0,60, men leveres gjennem skolene til skolebørn til reduceret pris, for at hvert barn som færdes i Østmarken skal kunne eie sit kart».
Mannen bak denne ordningen var Johan Skau (1858 – 1941). Han ivret for at skolebarna måtte bli mye flinkere til å bruke naturen, og arrangerte skoleturer og sørget også for ski til utlån til barn som ikke hadde slikt utstyr. Han syntes det var ille at så mange av Østkantens beboere tok trikk og bane gjennom byen for å komme seg på skitur i Nordmarka. «Østmarken! Der vildmarken suser. 3 km. østenfor bygrænsen ligger Ulsrudaasen – vildmarkens forgaard. Derfra strækker den sig videre indover Lutaasen og Haukaasen». Slik doserte Skau for Aftenpostens lesere i januar 1920. Skiforeningen brukte deler av Østmarkaentusiastens innlegg i sin årbok og beskriver ham som «… det mørke fastlands oppdager».
Fem år tidligere hadde han fått med seg en journalist fra avisa Socialdemokraten og den kjente fotografen Anders B. Wilse på skoletur med 7. klassegutter til Sarabråten. Det ble et flott helsides oppslag i avisa og en mengde bilder som dokumenterte turen og Østmarka for ettertiden. Østmarka ble her beskrevet som «Kristianias nye frilufts-eldorado».
Turen med Wilse og Socialdemokraten illustrerte godt Skaus engasjement og avisartikkelen ble et dokument og minne over mannens aktivitet. Den omtalte skoleturen startet i skolegården på Vålerengen skole, gikk over Etterstad og videre via Østensjøveien til Bjerke ved Ulsrudvann. Her ble det i følge artikkelen kommandert rast og 5-øres kaffekopp. Om turen kan vi videre lese:
«Snart bar det igjen videre. Gutta forsøkte sig under stor jubel i «Korketrækkeren» ved Nøklevandet, og efter et kvarters marsj gjordes holdt ved Heftyes villa på Sarabråten. … Fra Sarabråten gik så turen i en deilig løype gjennem vakre skogstrakter og pene små vand, Hauktjern, Kroktjern og Gørputten. Herfra i en bue og i litt brattere terræng ned på øvre ende av Luttvand. … Løiperne fra Sarabråten til Luttvand var så naturlige og omgivelsene så idyllisk vakre, at man skal lete for at finde maken i Nordmarken.»
Artikkelen var skrevet av avisas sportsmedarbeider som signerte seg «Chr. A.». Han avsluttet artikkelen med: «Da vil snart “Østmarken” bli opdaget, indtat og dyrket av Østkantens beboere på samme måte som Nordmarken nu er det av hele byen.»
(Se kart nederst i bloggen)
Militærmann og skolemann
Sin militære karriere startet Skau i 1880 da han tjenestegjorde ved landets første militære idrettsavdeling. Da Søndenfjeldske hjul- og skiløperkompani ble etablert ble han med her og siden forfremmet til kommandersersjant. Han ble seinere sjef for 18. kompani av Østre Akershus regiment og ble kaptein i 1915. Tre år seinere nådde han aldersgrensen i forsvaret og gikk av, men tittelen kaptein beholdt han og han ble vanligvis omtalt og tiltalt som Kaptein Skau.
37 år gammel kom Skau i 1895 til Vålerengen skole. Skolen var da helt ny. Her var han lærer i kroppsøvning og sløyd i 28 år. Han bodde med sin familie i Ingeborgs gate 8, rett ved skolen. Stillingen i forsvaret kombinerte han med lærerjobben.
Som lærer innså Skau tidlig at lek, idrett og friluftsliv var viktig for å få sunne, glade og tillitsfulle barn med gode holdninger og interesser. Han fikk innført skidager, gjerne med Sarabråten som mål. Tusener av gutter og jenter fikk på den måten kjennskap til Østmarka. Skau var aktivt med i ulike utvalg og foreninger og ledet blant annet idrettsrådet i Oslos folkeskoler, et råd han selv tok initiativ til. Han fikk spredd sitt budskap til andre skoler, og var særlig opptatt av at elevene ved skolene på Østkanten fikk sin dose frisk luft og friluftsaktivitet. I tillegg til skidager, mente han det måtte komme inn to dager for frilufts- og idrettsaktivitet i skoleplanene; en dag med badetur og en dag med sommertur.
(Artikkelen fortsetter under annonsen)
Skau hadde et nært samarbeid med Foreningen til skiidrettens fremme (Skiforeningen), Vålerengen Idrettsforening, Norske Gutters Speiderkorps og Oslo Skiklub.
«Kaptein Skau ble med årene en populær skikkelse på Vålerengen. Vi hadde den største respekt for ham, for han holdt oss i stramme tøyler. Men han hadde en utpreget rettferdighetssans og vi følte oss trygge på at han ville oss alle vel. Han oppmuntret dem som ikke hadde “mot i brystet”, og ildnet de mer fremmelige til dåd!».Slik ble Skau beskrevet av Frank Larsen i Vålerengen Idrettsforenings 50-årsjubileumsskrift (1963).
Sarabråten i Skaus hjerte
Da Thomas Heftye jr. solgte hus og tomt på Sarabråten til Aker kommune i 1911 i forbindelse med at Nøklevann var blitt drikkevannskilde, raste diskusjonen om hva som skulle skje med bygget. Skulle det flyttes eller skulle det bli stående? Bygdemuseum? Barnehjem? Pensjonat? Flott restaurant eller enkelt serveringssted?
Parallelt med at det florerte ideer om gjenbruk av huset, ønsket Aker kommune å avhende det hele. En privat kjøper var kommet på banen, men handelen ble annullert. Lærer Skau fikk nå med seg to andre friluftsentusiaster, fabrikkeier Wilhelm Blystad og kjøpmann Christiansen og kjøpte bygget. Tanken var at de på denne måten fikk reddet huset, og de håpet i neste omgang at Kristiania kommune sammen med Aker kommune ville kjøpe det tilbake og føre det opp igjen som et serveringssted.
Forslagene var mange til hvor tømmerbygningen eventuelt skulle flyttes til; blant annet Nordre Skøyen hovedgård, Blindernjordet, Sinsen og Grefsenkollen. Johan Skau ønsket at huset aller helst skulle bli stående på Sarabråten og brukes som en varmestue og sted som serverte rimelig mat og drikke til skolebarn og turfolk. Han mente forurensningsfaren var overdrevet. Hvis dragestilvillaen like vel skulle flyttes, hadde han sett seg ut en plass vest for Skøyenputten, eller Skøyentjernet som de kalte det den gangen, som ville passe perfekt. Noen av hans kumpaner støttet han i planen, mens andre mente en slik plassering ville ligge for nær den stadig voksende byen. Hva slags funksjon den nye Østmarka-stua skulle ha, var det også uenighet om. Skau mente den nye hytta måtte ha skolebarn og idrettsungdom som hovedmålgruppe, og ved Skøyenputten var det muligheter for svømmetrening om sommeren og skøyteis om vinteren.
Så dukket Ulsrudåsen opp som alternativ plassering av det som seinere skulle få navnet Østmarksetra. Johan Skau var ikke enig i stedsvalget, men måtte se i øynene at både hans forslag om å la huset stå på Sarabråten og å flytte det til Skøyenputten var nedstemt.
Og nye nederlag ventet for Vålerengalæreren: Planen var hele tiden å nyttiggjøre seg laftetømmeret fra Sarabråten-villaen. Men nå fant arkitekt Thv. Astrup ut at det var bedre og billigere å bygge helt nytt! Den såkalte tjenerboligen, som i dag er bolig for eier og driver av Østmarksetra, var det eneste som ble bygget med materialer fra det gamle huset. Resten av materialene ble liggende på Sarabråten og fikk en ukjent skjebne.
Under åpningen av Østmarksetra 4. mai 1926 ble Skau og hans engasjerte venner spesielt hedret og takket for utrettelig innsats for å få til et slikt sted.
I tillegg til å ivre for serveringssteder i marka, mente Johan Skau det var viktig å få anlagt flere hoppbakker. Rundtjernbakken var blant anleggene Skau sto bak. Hoppbakken som sto ferdig i 1922 var en 40-metersbakke som lå nordøst for Rundtjern. Bakken var meget bratt med liten overgang mellom unnarennet og sletta. Den gikk under navnet «beinbrekker’n» – sikkert ikke uten grunn! Bakken ble bygd av en sammenslutning av lokale skiklubber, blant annet Opsal Sportsklubb. Hærens ingeniørvåpen var sterkt inne i byggearbeidet.
Til Brumunddal
Johan Skau var født på Veldre på Ringsaker. Han flyttet tidlig til Østlandsområdet, giftet seg med Tonette (født Baardseth) som også kom fra Ringsaker, og de fikk fire barn.
Da han sluttet på Vålerenga skole, ønsket han å flytte tilbake til sine hjemtrakter og begynte som gårdbruker i Brumunddal. I 1923 hadde Skau innsett at pengene han hadde satt i Sarabråtenbygget sammen med Blystad og Kristiansen fire år tidligere, neppe var noen god investering. Nå skrev han til Aker kommune og ba om å få pengene tilbake. Han skriver blant annet:
«I den anledning skal meddeles at jeg våren 1922 kjøpte en liten eiendom i Brumunddal hvor jeg agter at bosætte mig når jeg slutter som lærer i Kristiania. Uthusene på eiendommen var gamle, dårlige og uhensigtsmessige, så det måtte bygges nytt. … Materialer er bestilt, og byggearbeidene skal utføres til våren. Jeg har således bruk for mange penger. Hertil kommer at jeg har en datter som er så ulykkelig å være sindsyk og indlagt på Dikemark sindssykeasyl hvor jeg betaler kr. 5,00 pr. døgn i kurpenge for hende.»
Vi kan anta et det var en tung henvendelse å komme med for den ivrige Østmarkaentusiasten. I første omgang sa hans to medinvestorer seg villig til å overta ansvaret for betalingen av den resterende summen på huset. I neste omgang kjøpte kommunen tilbake byggematerialene til Heftyevillaen.
I Brumunddal levde Skau et mer tilbaketrukket liv, men var fortsatt aktiv i lokalsamfunnet. Blant annet var han med i Furnes skoleidrettsråd. Og han holdt seg stadig i form. Både ved 70- og 80-årsdagen var han intervjuet i lokalavisa. Alltid var hans gode helse trukket fram. Han syklet og gikk på ski til han var over 80 år, og i et intervju med Hamar Stifttidende i 1938, sier han at han aldri har vært syk og ikke én dag vært borte fra jobben i skolen eller i militæret.
Ettermæle
Johan Skau døde på sitt gårdsbruk i Brumunddal i 1941, 83 år gammel.
Kaptein Joh. Skau er avgått ved døden. Et meget virksomt og samfundsgavnlig liv er hermed avsluttet, het det i mannens nekrolog. Vålerenga skole vet å gjøre heder på sin tidligere lærer. Der har en av bygningene fått navnet Kaptein Skau etter ildsjelen.
Skau ble i 1923 utnevnt til Vålerengens Idrettsforenings første æresmedlem.
(Bildet øverst i bloggen er fra Sarabråten med Kuskeboligen i bakgrunn. Bildet er datert 1922, men er muligens fra 1915. Foto Anders Wilse, Nasjonalbiblioteket.)
KILDER:
Aftenposten 9/2-1915
Vålerengens idrettsforening gjennom 50 år, red. Einar Øiseth, 1963.
Østensjø historielags arkiv med korrespondanse i forb. m. bygging av Østmarksetra.
Even Saugstad: Østmarka fra A til Å. Frie Fuglers Forlag, 2012
Even Saugstad: Sarabråten, godset i skogen. Frie Fuglers Forlag, 2016
Oslo-Marka. Blix Forlag 1939
Hamar Stifttidende 04.06.1938
Morgenbladet 04.06.1941
Aftenposten 04.06.1941
Socialdemokraten 20.02.1915
(© Even Saugstad/www.østafor.no)
Veldig fin fortelling. Artig å lese om personer som har satt sine historiske spor.
Kjempefint at du trekker fram en slik ildsjel. Denne personen var totalt ukjent for meg, men det var flott å lese om ham både i bloggen din og i «Rundt vannet» – Østensjø historielags flotte årbok nr. 19.
Hei, og takk for god-ord! Ja, Johan Skau var nok veldig kjent i sin samtid, men nå er det svært få som kjenner til ham. Han fortjener uten tvil å bli trukket fram! … noe jeg håper disse framstøtene bidrar til.