På en unnselig åsrygg som klemmer seg inn mellom Enebakkveien og Rolandsjøen, har det utspilt seg mye de siste hundre årene. Både meget dramatiske hendelser og lystig barnelek.
Kollen rett øst for Enebakkveien, like etter avkjøringen til Sandbakken, har fått navn etter gården Syverud som ligger der LO-Skolen/Sørmarka ble etablert på 1930-tallet. Nå er åsryggen dekket av tjukk skog, og tar man en tur i terrenget får man raskt øye på de to speiderhyttene, «Kløverrabben» og «Roland», samt «Ragnhildtun» lengst sør.
(Se kart og faktabokser nederst i bloggen!)
For hundre år siden var trafikken på Enebakkveien minimal og åsryggen hadde lite vegetasjon. Nord på åsen lå Rolandsbråten som var en husmannsplass under Syverud. Hvor lenge husmannsplassen var bebodd og i drift er uvisst.
I samme området var det i mellomkrigstida etablert en lokal festplass her med dans, amatørteater og annen underholdning. Her møttes gjerne folk fra Siggerud og Krokhol i helgene. Men også folk fra hovedstaden tok turen ut hit. Notiser i Arbeiderbladet og Aftenposten forteller at både Arbeidernes skytterlag, Oslo Arbeiderungdomslag og Østkantens kvinnegruppe hadde dette som mål for stevner og utflukter allerede fra slutten av 1920-tallet. At mange av organisasjonene som benyttet området var knyttet til arbeiderbevegelsen var ikke overraskende med tanke på nærheten til LO-skolen. På et kart som ble laget under krigen var en danseplatting tegnet inn.
Fra glede til sorg
Så kom krigen, og stedet der det tidligere var hørt lystig ungdomslatter og arrangert dansekvelder ble nå arena for dystre handlinger. Nasjonal Samling (NS) hadde okkupert LO-skolen og brukte den som Hirdens førerskole, og det var muligens grunnen til at den tidligere så fredfylte åsryggen nå ble brukt som henrettelsesplass. Tre nordmenn skal ha blitt skutt ikke langt fra den tidligere festplassen mens ytterligere to ble skutt på en plass på vestsida av Enebakkveien. De som mistet livet var blant annet en politifullmektig som nektet å følge ordre, en grenselos og en Milorgleder. Henrettelsene skjedde i 1943 og 1944, og det var det norske statspolitiet under ledelse av politiminister Jonas Lie som sto bak udåden.
En krans av stein ble lagt rundt treet der en av henrettelsene skjedde, ikke langt fra den nordligste av speiderhyttene. Kransen var som et lite minnesmerke og kan fortsatt sees.
Feriekoloni
Etter krigen ble det igjen liv og latter på Syverudkollen. To store brakker ble flyttet hit fra Berg i Oslo. De var bygget før krigen og var opprinnelig beregnet som evakueringssykehus men ble under krigen brukt av tyskerne. Bygningene skulle nå fungere som feriekoloni i regi av Norsk Folkehjelp. Flyfoto fra 1956 viser to lange brakkerigger, hver på hele 45 meter. Tomta som lå i Ski kommune og hadde Aker kommune som nærmeste nabo, var eid av Oslo kommune. Feriekolonien ble innviet i juli 1947. Her skulle småbarna få god og rikelig mat, sol og varierte aktiviteter som blant annet inkluderte bading i Rolandsjøen. Bilder fra inventaret viser tett i tett med senger i de spartansk utstyrte brakkene. Det var totalt plass til 70 barn i kolonien, og det ble arrangert to runder à tre uker med feriekoloni hver sommer. Staben var på ni personer.
– Her blir de barna som mest trenger et opphold på landet tatt ut, sa fru Bodil Pedersen, formann i koloniutvalget i Oslo og Akershus avdeling av Norsk Folkehjelp til avisa Friheten i april 1947. Hun fortalte videre at staben, foruten de to på kjøkkenet, var utdannet syke- og barnepleiersker og lovet at det skulle bli en opplevelse for barna å komme hit.
Norsk Folkehjelp var en del av arbeiderbevegelsen, og nærheten til LO-skolen og seinere Frambu som ble bygget i 1955 var neppe tilfeldig. Fram til feriekoloniopplegget ble avviklet på 1970-tallet, hadde det vært over 5000 barn innom.
Ikke alle var like glade i å være på sommerleiren her. En bilist var på vei sørover Enebakkveien sommeren 1964, og i veikanten ved Krokhol sto en liten pjokk og haiket. Bilføreren stoppet og lurte på hvor gutten skulle, og han svarte at han skulle hjem. Hjem til Torshov i Oslo. Saken var den at gutten haiket i feil retning, mot Enebakk. Mannen i bilen skjønte at gutten var fra feriekolonien og etter litt godsnakking ble «rømlingen» med tilbake til «tantene» på Syverudkollen.
Da jeg for noen år siden la ut bilder fra feriekolonien på Facebook og spurte om noen husket stedet, var det mange minner som raste inn. De fleste skrøt av oppholdet der, men noen beklaget seg over strenge tanter. En kunne berette at han som straff for å ha hatt en frosk i lomma ble sendt til opphold i den mørke kjelleren!
Som en lekestue og attraksjon for deltakerne, ble det satt opp en utrangert trikk ved feriekolonien. Trikken sto der fram til 1969 (muligens enda lenger) og mang en bilist på Enebakkveien undret seg sikkert over hvordan denne bytrikken hadde forvillet seg hit. Brakkene sto til omkring 1980.
Nå er nordlige del av åsryggen helt gjengrodd. Restene av en flaggstang og en støpt såle som sannsynligvis var under en av bygningene er alt som vitner om tidligere aktivitet i området.
FAKTA:
Syverudkollen i dag
Speiderhytta Roland
Hytta er den nordligst beliggende av de tre hyttene på åsen og sto ferdig i 1962. Det var 64. Oslo KFUM som bygde hytta med stor dugnadsinnsats. Hytta eies nå av Mortensrud KFUK-KFUM og den har sengeplass til ca. 30 personer. Både denne og de øvrige hyttene på åsen ligger på tomt gitt av Oslo kommune.
Speiderhytta Kløverrabben
Hytta ble bygd av Oslo krets av Norges KFUK-speidere i 1970 og har sengeplass til ca. 34 personer. Navnet kommer av logoen til KFUK-speiderne som er et kløver. Hytta kan også leies av grupper som ikke er tilknyttet speideren. Se nettside >HER
Ragnhildtun
Hytta ble bygd i 1973 som et ferie- og fritidssted for det som den gangen ble betegnet som «åndssvake» barn og ungdom. Det var ekteparet Arne og Anne Torp som sto bak prosjektet. De hadde en datter som het Ragnhild som var en av stedets brukere. Hytta ble bygd med god hjelp fra elever og lærere ved Oslo Yrkesskole. Ragnhildtun eies nå av Vangen avlastning i Enebakk som bruker stedet til avlastning for barn og ungdom med spesielle behov. Se nettsider >HER.
Kilder:
Friheten 21. april 1947
Østlandets blad 7. april 1947
Aftenposten 10. juni 1970
Østmarka fra A til Å, Even Saugstad, 2012, Frie Fuglers Forlag
Kilder, muntlige:
Per Ivar Ruden
Jon Arne A. Bjelland
Helge Simonsen
Ivar Barli
© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren
Neste ukes blogg handler om brukerkonflikt i marka – gjennom tidene. Se >HER
Gikk du glipp av forrige ukes blogg? Da var temaet «Skogsmatros i Østmarka» og handlet om Jon Michelets roman som har mye av handlingen lagt til Lutvann. Se > HER
Dette vakte mange minner Even. Vi som vokste opp på Fjeld var ikke beriket med mange jevnaldrende jenter. Da sommeren kom var det stort for oss Fjelds gutta. Mange unge «tanter» hadde installert seg på Syverudkollen. Da var det bare å starte opp mopeden, og med en last på 4 stykker bar det ned for inspeksjon av varene. Etter det, i flere år, ble det mye kjøring med trikken utover sommeren. Vi ble også godt kjent med bestyrerinna, Ruth.
Jeg og kusina mi var der mye. Bestyrinnen Ruth var Tanten min. Mye moro der.
Så fint. Morsomt at så mange husker Syverudkollen!:-)
Artig å høre! Kan tenke meg at det var populært med et slik innslag i lokalmiljøet, ja! Og fire pers på én moped fra Fjeld til Syverudkollen var vel ikke så farefullt den gangen som det ville vært i dag 🙂
Tusen takk, Even. Morsomt å lese om en kolle jeg har passert hundrevis av ganger på vei fra Ytre Enebakk Ante ikke hva kollen skjulte. Den gamle veien (nå fv155) gikk jo tidligere over «putting greenen» på golfbanen og bort i retning mot Rolandsjøen Asfalten er fortsatt synlig, men naturen ivrer etter å slette sporene og ta veien tilbake. Vet du akkurat hvor den gamle veien gikk og hvilken strekning som ble omlagt? Steinbruddet på veiens vestside vitner i alle fall om behov for kortreist fyllmasse!
Hei igjen, Johan! Jeg har også registrert veirester i nordenden av golfbanen nærmest veien, og også sett spor etter den ved nedkjøringa til Ragnhildtun. Men der (ved Ragnhildtun) må den ha svingt vestover og inn i dagens trasé for å gå klar av noen fjellrabber. Enig? Anbefaler titt på «Historiske kart» / «flyfoto» på http://www.1881.no for å se hvordan landskapet så ut tidligere. Der viser flyfotoet fra 1956 tydelig hvordan veien gjør to krappe svinger for å komme inn på dagens trasé.
De to svingene kalte vi for «Krokholsvingene». Da vi ble gamle nok til førerkort, brukte vi Krokholsletta som gikk der hvor utslagsbanen og parkeringsplassen ligger i dag, og frem til krokholsvingene som testbane. Sletta var hastighets banen, og svingene hvor høy hastige gjennom de vi klarte. Utstyret jeg hadde var en VW 1952 modell med 24 hester. Man kan jo tenke seg hastigheten en kom opp i. Til tross for liten kraft i bilen, var vi flere turer ute i myra ved siden av svingen. Husk det var grusvei den gangen.