«Jævla jogger» ble et uttrykk tidlig under korona-pandemien. Skulle vanlige turgåere godta at pesende joggere løp sikksakk mellom dem? Og joggerne som alltid hadde løpt på turveiene rundt Østensjøvannet eller langs Akerselva kunne ikke fatte hvorfor hjemekontorister og hytteforbudsoffere skulle gå tur akkurat på deres treningsarena! Men konflikter mellom brukergrupper i friluftsaktiviteter er ikke noe nytt.
Fotfolk vs. skiløpere: Kan turfolk til fots bruke de preppa skiløypetraséene, er en klassisk problemstilling når skisesongen setter inn. Skiløperne kan ikke fatte at sporene som er satt av iherdige folk i kommunen og Skiforeningen skal kunne ødelegges av turfolk uten ski på beina. Fotturfolket kan på sin side ikke forstå hvorfor den eneste farbare veien i skogsområdene må være forbeholdt skiløperne? Her er det kilometer på kilometer med preppa løyper i skogen, så skal fotfolket som IKKE kan gå i løssnøen utelukkes fra disse traséene? Debatten raser hver vinter i avisspaltene og i kommentarfeltene på Facebook-sidene.
(Les om allemannsretten – og vurdering og praktisering på Marianne Reuschs nettside > HER)
Kondomdress vs. anorakk: Nesten årlig kommer det meldinger om birken-trenere som er aggressive i møte med stavrende barn i skisporet. Skiløpere i treningsmodus sammen med familier på tur med god tid kan være en dårlig kombinasjon. Smårollinger på egne ski, eller mor med pulk på slep som sinker konkurranseløperne, kan føre til mang en ødelagt treningsøkt.
Hest vs. bil: Går vi skikkelig langt tilbake i tid, og kryper litt utafor marka, finner vi konflikter knyttet til de første bilene… Omkring 1911 ble det søkt Fet herredsstyre om tillatelse til å kjøre bil gjennom bygda. Saken var oppe til avstemning og kun to av herredstyrets medlemmer stemte for, de øvrige var motstandere av automobiltrafikken. De mente hestene ville fortrenges fra veiene og bli engstelige for de nye kjøretøyene.
Også i nabokommunen Lørenskog var det skepsis mot bilene av hensyn til hestene. Til de legendariske festene på Losby, kom gjestene pr. hest og vogn fra Lørenskog stasjon og inn til godset. Litt utpå 1900-tallet ble heste-ekvipasjene byttet ut med biler, og godseier Boeck fikk tillatelse fra herredsstyret til denne trafikken under strenge regler og særlig forsiktighet. Maks hastighet etter mørkets frambrudd var 15 km/t. I 1921 søkte amtsoveringeniøren om å øke denne hastighetsbegrensningen til 25 km/t noe som ble avvist av herredsstyret; 15 km/t fikk holde!
På Facebooksida til Romerike Historielag forteller Ole Jakob Holt at bestefaren, Ole Botolfsen Holt, hadde brevhus ved Holt skole sør for Fjerdingby. I 1914 fikk han en dag beskjed om at det skulle kjøre en automobil gjennom bygda, og at alle måtte advares slik at folk og hester ikke skulle bli redde når doningen kom durende på Gamleveien.
Sykkel vs. bil: Like etter annen verdenskrig var sykkeltrafikken stor i og rundt hovedstaden. Strømmen av Oslofolk som pr. sykkel ville ut og bade ved Hvervenbukta og Ingierstrand var enorm, og bilistene beklaget seg – de kom rett og slett ikke fram i mylderet av syklister. «Det er en ren lidelse for en bilkjører å ferdes på veien», skrev en innsender i Aftenposten om forholdene på Mosseveien. Trafikkpolitiets Anders Utengen svarte at det var lite de kunne gjøre: «Vi kan ikke bøtelegge titusener av syklister, og dessuten vil trafikken ikke kunne avvikles hvis alle syklister skulle kjøre lovlig».
Kjelke vs. bil: I januar 1921 vedtok Aker formannskap enstemmig å forby «automobilkjørsel paa vinterføre mellem kl. 8.00 og kl. 21.00 paa Holmenkoll- og Voksenkollveien». Veien ned fra Holmenkollen mot Majorstua ble anlagt på en tid lenge før bilen var oppfunnet, og det lille veinettet som var etablert i området var fra starten tiltenkt folk på tur og en og annen hest. I formannskapsdebatten ble det blant annet sagt: «… sportstrafikken paa veien er saa mange, mange ganger større end den nødvendige automobiltrafikken vil bli, og paa grund av de store snemængder på disse veier, er det nærmest unaturlig at holde dem aapne for saadand». Det var forbud mot bilkjøring i Keiser Wilhelms vei (nå øverste del av Holmenkollveien) om kvelden og på søndagene fram til 1926. Da ble restriksjonene opphevet til store protester fra Akeforeningen.
Men også før bilens tid var det brukerkonflikter i dette området. I 1893 søkte Akeforeningen om tillatelse til å bruke Keiser Wilhelms vei til sin aktivitet. Det ble gitt tillatelse til aking de aftener det er måneskinn.
Også i Lilleakerveien, helt vest i det som den gangen var Aker kommune, var det diskusjon om aking i veien. I 1912 sendte bestyrer Goplen ved Mustad fabrikker en henvendelse til lensmannen der han mente det måtte innføres forbud mot kjelkeaking i Lilleakerveien. Henvendelsen ble videresendt til Akers Formandskab som videre ba Lilleaker vel om en uttalelse. Velforeningen svarte at barna her ut hadde så små og få fornøyelser, at aking i veien fortsatt måtte være lovlig.
Motorsykkel vs. turfolk: I dag er ikke alle turfolk i marka så begeistret for å treffe på syklister på stiene. For 65 år siden kunne man treffe på motorsyklister som på lovlig vis utøvet sin aktivitet! Filmavisa kunne i to innslag, henholdsvis i 1954 og 1955, fortelle om terrengritt pr. motorsykkel med start fra Østmarksetra. Rolf Kirkevaag var kommentator, og han kunne med sin karakteristiske røst fortelle: «Det er lite trolig at de fikk den rette skaustemningen over seg da de jog gjennom busker og kratt». Og videre «Mang en fredelig søndagsvandrer ble nok forskrekket over å møte de skinnkledde motorrytterne».
Se filmkutt fra MC-løpet i Østmarka i «Filmavisen» på NRKs nettsider 14. oktober 1954. (let opp innslag nr 10).
https://tv.nrk.no/serie/filmavisen/1954/FMAA54004154/avspiller
For ikke å snakke om hundeeiere som ikke plukker opp etter sine firbente følgesvenner. Eller henger bæsjeposer i trærne eller har alt for langt bånd. Eller speidere som hugger trær med høye stubber og bråker under orreleik. Eller barnevogntrillende mødre som går fem og fem i bredden på skogsveien og ikke slipper fram andre. Eller syklister som lager myrhøl av stiene og er til fare for fotgjengerne.
Jeg sier som Statens vegvesen har sagt i en av sine kampanjer: «Del veien». Og legger til: Del marka.
Kilde:
Rune Andersen: Losby, 2013
Bjarne Mjaaland: Oslo Kommunes Skoger 1889 – 1979, Oslo Skogvesen, 1979
Finn Holden: Vestre Aker, en bygd blir by, Dreyers forlag, 2018.
Olav Tveter: Hjelpebok i heimstadslære for Rælingen, Rælingen skolestyre, 1968
Reidar C. Martinsen: Forunderlige Lilleaker. Ullernnytt, 2022
På sykkels jubileumsnummer 1997, Syklistenes Landsforening.
Rælingen historielags Facebookside
NRK Arkiv/Filmavisen, uke 41, 1954
NRK Arkiv/Filmavisen, oktober, 1955
Foto, hovedbilde: Ragge Strand, bildebladet NÅ, Riksarkivet. Bildet er fra Motorsykkelløp i Østmarka, oktober 1954. Ukjent sted.
© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren
I neste ukes blogg gratulerer vi en 90-åringen Sverre M. Fjelstad – Østmarka personlig! Se HER.
Gikk du glipp av forrige ukes blogg? Da skrev jeg om et hjørne av Østmarka ikke mange kjenner til, og en historie heller ikke mange kjenner til. Les: Syverudkollen, glede – sorg – glede > HER.
