Grønmo i sju kapitler

I forrige uke åpnet Grønmo friluftsområde. Noen tiår med søppelfylling og høye gjerder er over. Nå står de gresskledde åsene i hjørnet av Østmarka mot Klemetsrud klar til å bli brukt av turfolket!

Men denne porten mot Østmarka har en lang og ganske sammensatt historie bak seg. Mye av historien har forsvunnet under mange tusen tonn med søppel. 

Kapittel 1: Småbruk og husmannsplasser
Unnselige husmannsplasser og småbruk lå på rekke og rad innover i dalen mellom Store Li gård på Klemetsrud og Sølvdobla. Da Østmarkskapellet ble innviet i 1957, kunne turfolket på vei inn til gudstjeneste se lys i vinduene og røyk fra pipene på både Grønmo, Søndre Skogen, Nordre Skogen og Langbråten. Disse plassene er for lengst slukt av søppelfyllinga.

Sørlimosen var den nærmeste plassen til Store Li (som også betegnes Sørli). Husmannsplassen ble etter hvert torvstrøfabrikk (se kapittel 3) og gikk inn i småbruket Grønmo. 

OBS: Se kart nederst i blogginnlegget!

Grønmo var den neste plassen, og den var husmannsplass under Store Li fram til ca 1900 da den ble selvstendig bruk. I 1961 var det et bilde av den staute bonden på Grønmo gård i Nordstrands blad. Vi får høre om Karl Pedersen som hadde tatt navet Grønmo og hadde drevet grisefarm og torvstrøfabrikk. Karl Pedersen var vokst opp på en husmannsplass i Sørkedalen og ble selveiende bonde i dette hjørnet av Østmarka i 1905. Han flyttet hit med en familie som etter hvert telte sju barn. I 1921 overtok han driften av torvstrøfabrikken som lå på eiendommen (se kapittel 3). I 1941 er det notert at gården hans var på 70 mål innmark samt nesten like mye skog. Her var det hest, kuer, høner og ikke mindre enn 75 griser. 

Skogen-plassene var de neste i dalen videre østover. Nordre Skogen var som naboplassene opprinnelig husmannsplass under Store Li, men ble i 1913 kjøpt av Julius Didriksen som tidligere hadde vært forpakter her. Søndre Skogen gikk under navnet Grønli og ble selvstendig bruk omkring 1900. Begge Skogen-plassene ble revet på slutten av 1980-tallet og hadde fastboende helt til rett før søppelfyllingas utvidelser krevde rivning. I området lå også en plass som ble kalt Bjørnarbo og en som ble kalt Bjerkholt. 

Langbråten var også opprinnelig husmannsplass under gården Store Li (Sørli), men denne plassen utviklet seg helt annerledes enn de andre plassene (se kapittel 2).

Det lille tjernet Grønmoputten, som lå like sør for dagens parkeringsplass, gikk også med under søplemengdene tidlig på 1990-tallet. 

Kapittel 2: En konsul flytter inn
Den markante forretningsmannen med britiske aner, Thomas Sewell jr. (1847 – 1913), kjøpte Langbråten omkring 1890. Den var utskilt fra Store Li noen år tidligere. Han var visekonsul for Spania og seinere konsul for Sveits, og var nevø av Thomas Heftye. Det er ikke umulig at han ble inspirert av onkelens landsted på Sarabråten til å kjøpe dette stedet som lå forholdsvis avsides til i Østmarka. Sewell ønsket å ha Langbråten som landsted, slik som Heftye hadde Sarabråten. Her kunne han trekke seg tilbake fra byens plikter. Han kalte gjerne eiendomen for Sølvdobla, etter vannet som ligger litt lenger inn.

I 1899 utvidet han huset både i bredden og høyden, og fikk et herskapshus som mange turgåere fant malplassert her langt til skogs. Det ble stor sal i annen etasje hvor det ble holdt storstilte fester med slekt og venner fra Christianias sosietet. Seinere var det Sewells barnebarn som brukte den romslige annenetasjen som lekestue. Eiendommen inneholdt også låve med stall, samt fjøs og hønsehus. Både fjøs og låve ble utvidet og nybygget etter Sewells død.

Konsulen kjøpte også plassen Nordre Skogen. Han eide store områder rundt disse plassene, og fikk blant annet bygd et jakttårn på Gjersrudleiken som seinere ble speiderhytta Tårnet. Han fikk møysommelig bygget flere rideveier i området, blant annen opp til sitt jakttårn. Også steinformasjonene som går under navnet Trollkjerka eller Steinkirken var innen rekkevidde for Sewell og hans gjester og ble sikkert også besøkt. Sewell ble døv på sine gamle dager og sa fra seg de fleste av sine offentlige verv, som det hadde vært mange av. 

Lars Alldén skriver i Søndre Aker Historielags årbok 2013: «Når konsulen kom kjørende fra byen opp Ljabrochausseen og svingte inn den smale veien ved Se-Op hvilestue, måtte veien være feid med sopelimer. Det var gitt beskjed om at nå kommer konsulen, og da skulle det ikke være hestelort og kumøkk der hans ekvipasje skulle rulle fram til landstedet på Langbråten.»

Fra 1908 forpaktet Sewell bort Langbråten til Otto Pedersen som flyttet inn sammen med kona Bolette og sønnen Arthur. Den store salen i annen etasje ble da Pedersen overtok brukt som festlokale for lokale foreninger, og det blir fortalt at man ved flere anledninger måtte sette opp en midlertidig stolpe i første etasje for å sikre gulvet i salen når dansen gikk med rytmiske trinn og mange på dansegulvet. I 1913 kjøpte Aker kommune stedet.

Huset var i bruk som småbruk fram til 1960 og ble revet i forbindelse med utvidelsen av søppelplassen i 1989. Dette var det siste huset i dalen som ble fjernet. 

I 1983 ble Langbråten og flere av de andre plassene i området registrert på Byantikvarens gule liste for verneverdige bygninger. Likevel hadde ikke Byantikvaren noen innvendinger da det ble søkt om å rive huset i 1988. Uvisst av hvilken grunn…

Kapittel 3: Industri
Ser du på et Østmarkakart fra tidlig på 1900-tallet, finner du et merkelig karttegn ved Grønmo, et karttegn som betyr fabrikk. Produksjon av torvstrø var stort i nærmere hundre år fram til omkring 1950. Her ved Grønmo hadde man råvarene rett utenfor vinduet; den store Limosen hadde torv som kunne videreforedles til torvstrø.

Torv ble brukt som brensel i tidligere tider og seinere som torvstrø for å trekke opp fuktighet i fjøs og stall og som komposteringsmiddel. Torv ble en ettertraktet vare og for å lage torvstrø var man avhengig av en fabrikk som bearbeidet torva. En slik fabrikk ble etablert i vestenden av Sørlimosen (ofte kalt bare Limosen) i 1899. Allerede 25 år tidligere hadde daværende eier, kjøpmann H. Holmsen drenert og dyrket opp deler av myra. Nå ble det industriell virksomhet her. Torvblokker ble stukket ut og tørket før de gikk til fabrikken for å rives opp og siktet ved hjelp av en parafindrevet motor. Oslo Renholdsverk var blant torvstrøfabrikkens store kunder – torvstrø ble brukt i byens utedoer. 

De som tidlig på 1900-tallet ivret for bruk av torvstrø, hadde nesten ingen begrensninger for hva produktet kunne brukes til. I en veiledning fra Det Norske Myrselskap (stiftet i 1902), ble følgende bruksområder blant annet nevnt: isolasjon i hus, emballasje, medisinsk bruk og videre het det: «til indlæg i madrasser og puder for smaabarn og paa hospitaler; til sundhedssaaler i støvler og for at hindre lugt og fugtighed i ligkister». 

Under jubileumsutstillingen i Frognerparken i 1914 ble ulike industriprodukter vist frem og premiert. Her ble produkter fra Limosen Torvstrøfabrik hedret med en sølvmedalje i klassen for Torvbruk og myrkultur. «Meget god torvstrø og torvmuld» var kommentaren fra juryen. 

Fabrikken brant i 1918, men ble bygd opp igjen året etter. I 1921 overtok nabobonden, tidligere nevnte Karl Pedersen Grønmo som nå kombinerte grisefarm med torvstrøfabrikk. 

Omkring 1930 var det ikke mer torv å ta ut fra Limosen, men fabrikken ble holdt igang med torv fra Ødegårdsmåsan. Eieren av fabrikken leide denne myra av Aker kommune og transporterte stukket torv de ca 12 km gjennom skogen fra Ødegårdsmåsan på vinterføre. Fabrikken ble nedlagt i 1941. 

Kapittel 4: MC-bråk, skytebane eller beredskapssenter?
På 1950-tallet var fortsatt Grønmo-området langt fra Oslo-boernes foretrukne turområder. Den store drabantbyutbyggingen var så vidt i gang, men fortsatt flere kilometer unna. Østmarkas Venner var også langt unna i tid og geografi, så ingen brød seg om litt motorsykkelkjøring i skogkanten her ute. Kullebundmyra lå der dagens parkeringsplass innerst i veien ligger. Myra var drenert og tørrlagt, og her ønsket kommunen å anlegge et senter for motorinteressert ungdom. Det var planer om crossbaner, verksted og forsamlingslokale. Klemetsrud vel var, ikke overraskende, kraftig motstander av planene som etter hvert ble skrinlagt. Ungdommens motorsenter ble forøvrig etablert ved Mosseveien/Hvervenbukta i 1967. 

Det ble nei til motorsykkelbråk men etter hvert ja til søppel (se kapittel 5). Men også etter perioden som søppelfylling dukket det opp nye og bråkete forslag til hva området skulle brukes til. Da striden gikk om nedlegging av skytebanen i Prinsdalen rundt årtusenskiftet, var et av forslagene å flytte denne virksomheten til Grønmo som da var på vei til å bli nedlagt som søppelfylling. Nye protester fra markavenner og lokalbefolkningen gjorde at planene ble sløyfet. 

Da det var utsikter til at Oslo kunne få OL i 2022, ble Grønmo trukket fram som mulig arena for skiskyting. OL-byråd Hallstein Bjercke viste fram området for VG i 2014 og avisa skrev: «I en eim av søppel ved gjenbruksstasjonen på Grønmo viser han frem området som vil bli arena for skiskyting under et eventuelt OL i Oslo i 2022.» Også disse planene ble nedstemt og droppet.

Så var det spørsmålet om hvor Politiets beredskapssenter skulle legges. Nye øyne ble kastet på Grønmo. At området som var tiltenkt kuler og krutt lå på toppen av en gammel søppeldynge som utviklet gass, ville ikke planleggerne høre på i første omgang. Nye protester som endte med at beredskapssenteret ble lagt til Taraldrud i grenseområdet mellom Ski (Nordre Follo) og Oslo. 

Kapittel 5: Søppeldynge (eller avfallsdeponi som det heter på pent)
I 1969 åpnet Grønmo søppelfyllplass på området, og det som ikke allerede var eid av kommunen, ble ekspropriert eller kjøpt. De to våningshusene fra gården Grønmo ble de første årene brukt til administrasjonskontor. Tidlig på 1990-tallet måtte bygningene vike for utvidelsen av fyllplassen.

Grønmo ble stedet for alt av hovedstadens søppel. Bilvrak, husholdningsavfall, avløpsslam og avfall fra industri og forretningsdrift ble dumpet her uten tanke på farlig avfall, lukt og avrenning til bekker i området. Det vakre stedsnavnet satt sammen av fargen grønn og terrengformasjonen mo ble nå synonymt med søppel og stank. Naboene klaget og Østmarkas Venner klaget. Grønmoaksjonen ble etablert, men noen alternativ måte å bli kvitt hovedstadens søppel fant man ikke.

Søppelbergene vokste og fyllplassen spiste stadig mer av Østmarka og de tidligere dyrkede områdene ved de nedlagte småbrukene. «Plass til mye mer søppel» kunne Aftenposten fastslå i et stort oppslag 25. april 1972.

Men i desember 2006 var det slutt. Da gikk det siste søppellasset til fyllinga. Etter det har det kun vært gjenbruksstasjon i det sørvestligste hjørnet av plassen, samt mulighet for å levere hageavfall for kompostering. 

Kapittel 6: Golf
Den nordlige armen av Grønmofyllinga var den som først ble avviklet som søppelplass. Her ble det lagt et toppdekke av jord og golfbane ble etablert. Grønmo golfklubb ble stiftet i 1995 og i 2003 ble banen åpnet. Klubben har i dag 1750 medlemmer og baneanlegget er utstyrt med alt man venter å finne på en 9-hulls golfbane inkludert en trivelig kafé som selvfølgelig også er åpen for vanlige turfolk. 

Det var lenge planer om å utvide golfbanen også til den sørlige delen av Grønmo, delen som nå er åpnet, men denne planen ser det ut til at er lagt på is – golfinteressen er unektelig ikke så stigende som man trodde på slutten av 1990-tallet.

Som en kuriositet kan nevnes at man i TV-serien «Lykkeland» som gikk på NRK i 2018, valgte å bruke Grønmo Golfbane som location for golfscenene som liksom skulle foregå utenfor Stavanger i 1969.

Kapittel 7: Grønmo har blitt grønt igjen!
Nå er det slutt – nå begynner det! Det er for lengst slutt på stinkende søppel i terrenget, sjenerende lukt og skrikende måker. Det 520 mål store området er dekket med ikke-forurenset masse og et topplag av jord. Det eneste som minner om at det er noe i grunnen, er de små husene som kontrollerer gassutviklingen i det gamle søppelet. Her blir det nemlig produsert gass som overføres til Klemetsrud gjenvinningsstasjon. Det er også kontroll på sigevann fra det gamle søppelet. 

Planen er at det gresskledde terrenget nå skal fylles med folk og aktivitet. Sikkert er det at vi nå har fått en ny, flott inngangsport til Østmarka. Et nytt lite tjern er anlagt, og i disse dager åpner en ny utfartsparkering helt sør på området med innkjøring fra den brå svingen ved Godheim (ved tidligere Se-opp hvilestue). At gjerdene rundt den gamle fyllplassen nå er fjernet, gjør også at syklister som kommer fra vannrenseanlegget ved Skullerud og skal videre sørover, nå kan sykle tvers over området og ut i Enebakkveien i stede for å sykle nedom Klemetsrud. 

Selv om det meste nå ser rosenrødt (eller lysegrønt) ut, understrekes det at den gjendekkede søppelfyllinga krever oppfølging og overvåkning. Nedbrytningsprosesser vil kunne gi endringer av terrenget på fire til ti cm årlig i lang tid framover. Store trær vil neppe få rotfeste og større bygninger blir frarådet å sette opp.

Forslagene er mange til hva som kan etableres på det store området og hvilke brukergrupper arealene eventuelt skal tilrettelegges for. En kretsløpspark – et læringssenter – som skal informere om avfallshåndtering og naturens kretsløp særlig for skolebarn, er blant planene. Ellers er det foreslått sykkelverksted for gjenbruk av sykler levert inn til gjenbruksstasjonen, rulleskiveier, lekeplass, hundetreningsområder, skileik, terrengsykkelbane, parsellhage, cricketbane, ballbinge, BMX-bane, skiløyper, læringssti og leirplass for overnatting.

De neste årene vil vise hva Nye Grønmo kan tilby. Det er bare å glede seg!

FAKTA:
Åpning av Grønmo friområde ved Arild Hermstad (byråd for miljø og samferdsel) og Hanna E. Marcussen (byråd for byutvikling) 8. mai 2020.
> SE DEN DIGITALE ÅPNINGEN

FAKTA:
Tidligere søppelfyllplasser for Oslo:
1908 – 1949   Langøyene (mellom Søndre og Nordre Langøy)
1936 – 1947   Fornebu
1947 – 1963   Stubberud ved Alfaset
1960 – 1969   Rommensletta (Romsås gård)
1969 – 2006   Grønmo

© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren

Gikk du glipp av de siste ukenes Østmarkablogg?
– Les om Østmarka dristige kvinner og menn (fra krigen) > HER
– Les om drap ved Børtervann (men bare i roman…) > HER

KILDER:
Klemetsrud vel, 1910 – 1960. Alf Kjeldsen
VG 9. januar 2014
Norske Gardsbruk, 1941, Forlaget Norske Gardsbruk
Utstillingsavisen, 17. juli 1914
Søndre Aker Historielags årbok 1985, artikkel av Gunnar Gjersrud og Reidar Brevik
Søndre Aker Historielags årbok 2013, artikkel av Lars Alldén
Østmarka fra A til Å; Even Saugstad, Frie Fuglers Forlag 2012
Grønmo golfs nettsider: https://gronmogk.no
Muntlige: Rune Kristiansen
«Nytt liv til Grønmo», Oslo kommune/Eiendoms- og byfornyelsesetaten, 2014
Inge Torstenson: «Fra nattmann til renholdsverk», ProArk AS/Oslo renholdsverk, 1997