Ti speidere gikk seg vill ved speiderhytta Bøvelstad ved Børtervann. Det ble to ufrivillige netter i Østmarka.
Det er tidlig ettermiddag en søndag i november 1986. En gjeng foreldre med biler står på parkeringsplassen på Bysetermåsan og venter på sine håpefulle slik de har gjort mange ganger før. Det hadde vært speidertur til Bøvelstad for Lambertseter KFUM/KFUK. Men denne dagen kommer ikke ungdommene. Det går 15 minutter over avtalt tid, det går 30 minutter og noen av foreldrene bestemmer seg for å ta den ca 8 km lange turen inn til hytta. De håpet i det lengste å møte på speidergjengen underveis. Det gjorde de ikke. (Og husk: Dette var lenge før mobiltelefonens tid!)
(Teksten fortsetter under annonsen)
Da de kom til hytta ved bredden av Børtervann ble de enda mer engstelige; En bursdagskake sto urørt i hytta, og den visste foreldrene at speiderne hadde planer om å spise på lørdagen. Soveposer, sekker og alt annet lå igjen i hytta som det tydeligvis ikke hadde vært folk i siden dagen før.
To netter i barhytte
Samtidig som foreldrene kom fram til speiderhytta, var speiderne i gang med å bygge barhytte ved et vann de seinere skjønte må ha vært Nordbysjøen. Speidergjengen som besto av fire ledere og seks speidere hadde tidlig på lørdag tatt seg en liten luftetur fra hytta. De hadde ikke med seg noe utstyr eller mat – dette skulle bare være en kort tur før middagen ble inntatt og feiringen av en av jentene som hadde bursdag skulle starte. Men så kom tåka og selv om de var turvante og hadde vært mye i området, klarte de å ta feil retning i det meget kuperte terrenget.
De lagde et enkelt granbarskydd for natta, sannsynligvis ved Søndre Krokvann. Det ble ikke mye søvn på de ti kalde og våte speiderne. Hele søndagen fortsatte de å labbe rundt i dette meget kronglete hjørne av Østmarka, de gikk blant annet rundt Søndre Krokann to ganger før de satte kursen østover. Og det ble en ny natt ute.
Leteaksjon og avisoppslag
Ved 21-tida søndag kveld fikk de engstelige foreldrene slått alarm. Leteaksjonen startet raskt og det ble opprettet hovedkvarter på Vangen hvor foreldrene ventet. Politi og letemannskaper fra Røde Kors var raskt i gang med søk. Mandag morgen ble leteaksjonen trappet opp og hele 200 letemannskaper, 16 hunder samt helikopter søkte etter de savnede speiderne. Tåka hang fortsatt tung over Østmarka, noe som vanskeliggjorde helikoptersøket.
Før Aftenposten gikk i trykken natt til mandag, fikk de med en liten notis: «Speidere savnet». I mandagens aftenutgave var speidernes forsvinning avisas hovedoppslag: «Lambertseter-speiderne fortsatt savnet i Marka» skrev avisa. Ved 14-tida mandag kom speiderne endelig fram til sivilisasjonen. De kom inn på veien ved Myrdammen/Nordbysjøen i Rælingen. Det hadde blitt 40 våte timer ute, og speiderne kom til rette nærmere 20 km fra hytta de hadde startet fra to døgn tidligere. Det var en gjeng kalde, slitne og sultne speidere som ble gjenforent med sine foreldre.
Intervju med lederen
Seks år etter hendelsen gjorde jeg et intervju med en av speiderlederne for Fjell og Vidde. DNT-bladet hadde tema å finne fram i skog og fjell og ville ha noen opplevelser fra folk som hadde gått seg bort. Jan Erik Johnsen var en av lederne som var med på turen og han startet med å si at kart og kompass er uvurderlig, selv i nær-marka.
– Vi skulle bare ut på en liten ettermiddagstur i området nær speiderhytta. Kart, kompass og annet utstyr tenkte ingen på. Så kom tåka og regnet. Vi mistet retningen og var ikke der vi trodde vi var. … Hadde vi bare stoppet opp tidligere og prøvd å rekonstruere veien vi kom fra, hadde det kanskje gått bedre, sier lederen i Fjell og vidde-intervjuet og fortsetter:
– Men vi lærte at det er fullt mulig å klare seg ute en natt eller to med minimalt utstyr.
Annen hendelse i samme område
Dette er ikke første gang noen roter seg bort i dette område. Dette skjedde omkring 1899: Dattera på plassen Skjelbreia gikk på skolen i Rausjøgrenda, en skolevei på 7-8 kilometer. En dag kom ikke 10-åringen hjem som hun pleide. Faren ble engstelig og satte i gang å lete. Etter flere dager kom hun til rette på Rælingen-sida av Østmarka. Dette forteller J. H. Borrebæk i boka «Paa uvante stier» (1903).
Gikk du glipp av forrige ukes blogg om Sarabråtveien? Den finner du >HER!
Neste ukes blogg handler også om å gå seg vill i Østmarka. Der får du blant annet høre historien om mannen det ble satt igang en stor leteaksjon etter vinteren 1959. Han sa han skulle på skitur i Østmarka, men hadde egentlig en meget fuktig aften på Østmarksetra. Innlegget finner du HER!
© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren
FAKTA:
Bøvelstad
Hytta i nordenden av Børtervann, Støttumfjorden, eies av Oslo kommune, Bymiljøetaten og disponeres nå av DNT Oslo og omegn. Plassen hadde fastboende fram til tidlig på 1950-tallet. Den var husmannsplass under Rausjøbruket, eid av skogeier And. H. Kiær & Co.
I 1965 ble hus og eiendom kjøpt av Oslo kommune, og fra 1973 disponerte Lambertseter KFUK/KFUM hytta. Speiderne brukte Bøvelstad flittig fram til noe før 2000. I 2011 åpnet den som ubetjent turisthytte. Det er sengeplass til 16 personer her (hytta er stengt nå under korona-epidemien).
Link til DNT-hyttas nettside HER >>HER
Kilder:
Aftenposten, mandag 17. november og tirsdag 18. november 1986
Moss Dagblad/NTB, tirsdag 18. november 1986
Even Saugstad: «Østmarka fra A til Å». Frie Fuglers Forlag, 2012
Fjell og Vidde nr 2/1992
J. H. Borrebæk: «Paa uvante stier». Jacob Dybvads forlag, 1903
Muntlige: Anette Bakken Åkre
Jeg minnes at det var atskillig knusing og latterliggjøring av speidere som skulle være «alltid beredt», og som gikk seg bort. Men jeg mener også å huske at selveste Sverre M. Fjelstad tok speiderne i forsvar, og sa at i denne delen av Østmarka kan også erfarne folk miste orienteringen.
Ja, mener å huske det ja, Harald. Sjøl var jeg medlem av NSF (Norges speiderforbund) og vi var kjappe med å si at «det kunne aldri skje en NSF-speider, kun KFUM-speiderne. Sannheten er vel at ALLE kan gå seg vill i Østmarka, særlig i området nord for Børtervann hvor det er svært få merkede stier og et krevende terreng.
Anette Bakken Åkre la inn følgende kommentar til innlegget på Facebooksida Østmarka:
«Jeg var en av de bortkomne speiderne! Selv var jeg bare 13 år den gangen, og lederne våre var ikke så gamle de heller. Det jeg husker aller best fra turen var hvor utrolig kalde vi var hele tiden! Temperaturen lå så vidt over null, og vi trasket for det meste rundt i sludd og regn. Det var 50 lange timer, men det endte heldigvis godt til slutt.»
Hei, jeg er o-løperen som møtte dere ved Myrdammen og tok dere med til landhandleri. Jeg hadde blitt utkalt til leting og skulle løpe sydover og tilbake på vestsiden av Nordbysjøen. Ble jo veldig overrasket da jeg møtte dere idet dere kom ut av skogen.
Som speider og senere speiderleder hadde jeg to regler til hjelp i tåke og/eller mørke:
– maurtuer ligger vanligvis på sydsiden av trær, stubber eller andre små forhøyninger i terrenget
– bekker renner alltid nedover.
Følger man eller holder øye med en bekk eller elv forhindrer det at man går i ring, og fører før eller senere til vann, vei, sti eller lignende, og til slutt tilbake til sivilisasjonen. Ikke nødvendigvis den korteste eller raskeste veien, men kombinert kan disse enkle reglene være ganske effektive om man er i vilska.