Kapellet du ser her var planlagt bygd på Høyås mellom Ødegården og Gullsmeden. Planene ble nedskalert og flyttet til Rundvann der Østmarkskapellet ligger i dag. Dette er ett av flere eksempler på bygninger som har vært planlagt reist i Østmarka men ikke blitt noe av.
Idéen om et skogskapell i Østmarka ble unnfanget allerede i 1938. Da var planen å legge gudshuset til Slettfjell øst for Nøklevann, men planene ble stoppet av frykt for forurensning av Nøklevann som hadde vært drikkevannskilde for Aker kommune siden 1900. Både vannverkssjefen, Helserådet, skogstyret og finansrådmannen satte foten ned, men det førte ikke til at ildsjelene i de lokale menighetsrådene og ungdomsforeningene i Østre Aker ga opp ønsket om et kapell.
Østmarkskapellet på Høyås
I 1941 ble en ny plan lagt fram. Arkitekt Hugo Brustad, som hadde tegnet det første utkaster, var stadig med og plasseringen var nå lagt til vest for Gullsmeden, nær Høyås, slik at bygningen ikke kom i konflikt med nedslagsfeltet til Nøklevann. Kapellet var tenkt på som en kombinasjon av gudshus og serveringsstue. På ett av utkastene så arkitekten for seg en veranda over inngangspartiet som presten kunne holde sin preken fra slik at tilhørerne kunne bli ute i Guds frie natur under gudstjenesten. Ved fint vær og stor tilstrømning mente arkitekten og initiativtakerne at dette ville bli en fin løsning.
Men nok en gang ble planene forpurret. Elvåga ble drikkevannskilde under krigen og i 1951 ble de fleste plassene rundt vannet fraflyttet og revet av frykt for forurensning. Så noe nybygg i åsen ned mot vannet ble helt uaktuelt. Nye planer ble lagt og kapellet havnet endelig på åsen mellom Rundvann og Smalvann hvor det første byggetrinnet sto klart i 1954.
«Østmarkhytten» ved Elvåga
Etter at Nøklevann hadde blitt drikkevann, og de tidligere serveringsstedene Katisa, Bremsrud, Sarabråten og Lutdalen var nedlagt, ble det opprettet en komité kalt Samarbeidskomiteen for Østmarkas generalplan for serveringssteder. Her var det representanter for Skiforeningen, Oslo kommune, Aker kommune og muligens også folk fra nabokommunene. «Østmarkhytten» var en av planene for å løse serveringshyttemangelen. Planen ble lansert i 1930 og arkitekt Thorvald Astrup som noen år tidligere hadde tegnet Østmarksetra ble engasjert. Hytta var planlagt bygget på østsiden av Elvåga (sannsynligvis Skytten), på Losbys grunn. Godseier Lorentz Boeck var først positiv til idéen, men ombestemte seg seinere. Muntre journalister sammenlignet godseierens utspill med navnebroren i dyreverdenen – han ble betegnet som en stabukk.
(Artikkelen fortsetter under annonsen)
Det var imidlertid flere byggeplaner rundt Elvåga: Allerede i 1929 lanserte Friluftsklubben en idé om å bygge en serverings- og overnattingshytte ved Dalbak. Seinere på 30-tallet kom Pettersbråten like sør for Gullsmeden opp på kartet som mulig beliggenhet for et nytt serveringssted. 30. mai 1938 kunne Aftenposten fortelle om en befaring til Pettersbråten hvor hele 50 personer fra formannskapene i Aker og Oslo kommune samt representanter for Akershus fylke deltok. Søndagsutflukten for politikere og byråkrater startet med bil til Gullsmeden og gikk per fot videre til vika i Elvåga hvor hytta var planlagt.
Alle disse planene om byggeaktiviteter ved Nord- og Sør-Elvåga ble skrinlagt da vannet ble drikkevannskilde på 1940-tallet.
Forløperen til Sandbakken
På 1950-tallet var utbyggingen av de østlige drabantbyene i full gang, og behovet for nye serveringssteder og turmål i Østmarka var stort. Kommunen i samarbeid med Skiforeningen ønsket først å kjøpe den lille, privateide skogteigen hvor småbruket Sandbakken lå. Men eierne sa nei. Så falt planleggernes blikk på Tømmerholtjern like øst for Sandbakken. Dette lå helt sør i den kommuneeide skogen og kom ikke i konflikt med noen av markas drikkevannskilder. Vei inn til stedet ble planlagt via Sandbakken. Arkitekt Henning Astrup (sønnen til tidligere nevnte arkitekt Thorvald Astrup) ble engasjert og håpet var at serveringsstedet skulle stå klart allerede tidlig i 1955. Arbeiderbladet skrev 3. mai 1954:
«Både teknisk rådmann og bad- og friluftsutvalget har gått inn for saken – nå står det til bystyret å bevilge midler til å få reist bygningen. Anlegget er anslått til å koste ca. 120.000 kroner, og er tenkt oppført i amerikansk bindingsverk». Videre het det i avisartikkelen at «De titusener av friluftsinteresserte mennesker som det faller naturlig for å søke inn i Østmarka har et rimelig krav på å få erstattet de mange serveringssteder som kommunen har revet i samband med drikkevannsrestriksjoner i området rundt Elvåga.» Artikkelen i Arbeiderbladet var illustrert med arkitektens tegning som er vist her. Bygget skulle få en 80 kvadratmeter stor serveringsstue samt bestyrerbolig med stue og tre soverom. Hvor ved Tømmerholtjern stua var tenkt reist er usikkert. Både øst og vest for nordenden av vannet ville kunne gi fine byggetomter. Da Irene og jeg drev Sandbakken fra 2004 til 2015 var vi selvfølgelig ofte på tur rundt Tømmerholtjern, og vi lot gjerne tankene gå til hvordan det ville vært å bo her inne ved det lille skogstjernet i stede for på Sandbakken…
Planene om et serveringssted ved Tømmerholtjern ble også et luftslott. Eierne av Sandbakken kom til at de likevel ville selge hus og eiendom til kommunen, og det var neppe noen vanskelig avgjørelse å ta for planleggerne at det ville bli både enklere og rimeligere å legge serveringsstedet hit. Sandbakken ble kjøpt av Oslo kommune i 1956 og åpnet som markastue vinteren 1959.
Alpinsenter ved Fjellstad
Like etter annen verdenskrig, begynte ivrige slalåmkjørere å bruke lia sør for den for lengst nedlagte plassen Fjelstad som arena for sine aktiviteter. I 1956 lanserte Skiforeningen en plan som i tillegg til slalåmbakke med skitrekk inneholdt både hoppbakke, langrennsarene, utsiktstårn og varmestue med badstue. Lenge var det planer om at en arm av slalåmanlegget skulle gå helt ned til der Skullerudstua seinere ble bygget slik at avstanden til vei og offentlig kommunikasjon skulle bli kortere.
De storstilte planene ble aldri gjennomført, men i 1972 sørget Oslo kommune for at en slalåmbakke med skitrekk ble anlagt og året etter kom varmestua, som fikk navnet Fjellstadstua. Bakken var i drift fram til 1990, først drevet av Rustad IL, så av kommunen.
FAKTA:
Andre markahytteplaner
Opp gjennom perioden fra 1930 til ut på 1960-tallet ble det lansert en rekke steder i Østmarka hvor det skulle bygges markastuer:
– Lautjern (nord for Haukåsen/branntårnet)
– Endtjern (nær Losby)
– Mellomsaga (Rausjøgrenda)
KILDER:
Sigurd Senje: «Østmarka», Gyldendal Norsk Forlag, 1974.
Even Saugstad: «Østmarka fra A til Å», Frie Fuglers Forlag, 2012
Anders Vevstad: «Det begynte med Frognerseterskogen», Aschehoug, 1989
Hjalmar T. Larsen (kapittelforfatter): «Oslo-Marka», bind 3 (kapittel om skogskapellene), Halvorsen & Larsen Forlag, 1952
Arbeiderbladet, 3. mai 1954
Aftenposten, 30. mai 1938
Aftenposten, 22. november 1939
Aftenposten, 9. juni 1941
Neste ukes blogg handler om standardforskjell på to av Østmarkas hytter som er merket på kartet med DETTE kartsymbolet. Følg med neste torsdag!
Les >HER!
© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren
Tidligere blogginnlegg relatert til denne ukas blogg:
– Nærmere deg min Gud (om bl.a. Østmarkskapellet) > HER
– Østmarkas første lysløype (som gikk til Østmarkskapellet) > HER
– Sandbakken 60 år > HER
– Dameskirenn på 30-tallet (om slalåm ved Sarabråten og Fjellstadbakken) > HER
