En enkel tømmerkoie, lavt under taket og godt skjult i terrenget, var jeg med på å bygge for 45 år siden. Hytta ga plass til seks personer og var flittig brukt de første årene. Motorsykkelbildene på veggene gjorde at noen trodde det var en MC-gjeng som sto bak byggverket.
Seks Oppsalgutter sitter rundt et Østmarkakart. Beliggenheten for en koie skal planlegges. Den skal være en ikke alt for lang tur hjemmefra, fint om det går an å sykle deler av veien, det bør ikke være for mye andre turfolk i området og gjerne plassering slik at det er mulig å få inn materialer en «bakvei». Valget faller på Lauvtjern ved Haukåsen/Branntårnet.
I forrige ukes blogg skrev jeg om fenomenet små, hemmelige hytter. Nå skal jeg beskrive egne synder på dette feltet: Elgbo bygget av speiderne i Elgpatruljen i Oppsalspeidern. Vi hadde tidligere hatt en permanent gapahuk ved Hestehullet på vei til Mariholtet, men ville nå få en bedre «bolig» som utfordret våre byggeferdigheter enda mer.
Året var 1975 og hytta kom under tak i løpet av sommeren. Trær ble felt, stokkene sammenføyd med en tilnærmet lafteteknikk, trelemmer til sovebrisker ble båret opp fra Nuggerud, presenninger (dessverre litt for tynne) trukket over taket, dør med hengsler festet i åpningen og veggene ble innvendig kledd med plater (mahogni!).
Hytta var utformet som en forvokst gapahuk med sengeplasser på ene delen der taket var lavest, og en slags gang med jordgulv langs andre hytteveggen. På den måten var det fint plass til hele patruljen og det lave taket gjorde at den gikk nesten i ett med terrenget rundt. At taket var kledd med mose hjalp også på kamuflasjen. Vedovn hadde vi ikke, men en parafinovn som oste som bare det og en primus som sto fast der. Vi visste at det vi drev med var ulovlig. Vi hadde hørt at det var 50 kroner i bot for hvert tre som ble felt på kommunens grunn. Noen påsto 200! Vi kunne ligge om kvelden og telle stokker i tak og vegger og regne ut at her ville ukepengene ryke for flere år framover hvis Kolbjørn Kommune kom med regningsblokka. Vi ble aldri tatt og jeg går nå ut fra at saken nå er foreldet.
Iveren og bruken var stor under byggeprosessen og de første årene. Så dabbet interessen av blant oss som hadde bygget den og den var sjeldent brukt til overnatting. Men jeg og andre fra den en gang så aktive speiderpatruljen og speidergruppa var av og til innom og skrev en hilsen i hytteboka
MC-rede?
Vi som sto bak byggverket her langt inne i Østmarka var ivrige friluftsfolk. Men vi hadde også en annen lidenskap som var ganske vanlig blant 15-16-åringer på den tida: motorsykler! Vi valgte derfor som den naturligste ting av verden å pynte opp inne i skogskoia med plakater og store bilder av tøffe tohjulinger. Jo flere kubikk, jo bedre!
En ivrig hytteleter og markatraver (hei Stein!) og hans sønn snublet tilfeldig over hytta lenge etter at vi hadde gitt opp bruken av den. Motorsykkelbildene gjorde de to litt usikre på hvem som hadde satt opp hytta. Var det kanskje en kriminell MC-gjeng som her hadde sitt skjulested? Junior var ivrig på å «redde» hytta og reparerte blant annet taket – hele tiden med en liten frykt for at MC-gjengen skulle komme tilbake. Lite visste de om at «MC-gjengen» bare var noen tenåringer fra Oppsal. De nye brukerne overnattet flere ganger i eller ved hytta. Senior foretrakk heller telt utenfor framfor det noe råtne byggverket – selv om taket var blitt tett. De satt det betegnende navnet «Maurtua» på hytta. Kanskje noe av grunnen til at far ikke ville overnatte innendørs…
Artikkelen fortsetter under annonsen
Milorghytte?
I 1985 var jeg innom hytta og registrerte at det var lagt flere buketter med roser ved døra. Vi skjønte etterhvert at her hadde det skjedd en forveksling. Litt lenger øst enn vår koie lå det rester av en milorgkoie. Dette året var det markering av at det var 40 år siden 2. verdenskrigs slutt, og noen ville tydeligvis hedre «gutta på skauen» med blomster ved det de trodde var ett av Milorgkarenes mange skjulesteder. Men så ble altså blomsterhilsenen lagt utenfor en 10 år gammel koie, ikke en 40 år gammel koie.
Mange kjente nok etterhvert til hytta. En Ola-Dilt-post like ved gjorde at mange var i området og et hogstfelt tett ved gjorde den også mer synlig. Hytta ble etter hvert også tegnet inn på orienteringskartet til Oppsal IF. Vi var litt sure på det. Og litt stolte også!
I oktober 1997, 22 år etter den ble bygd, var jeg igjen innom og kunne konstatere at hytte fortsatt sto, om enn litt medtatt og sammensunket. Fire måneder etter var jeg også på gamle trakter, men da var den borte. Sannsynligvis nedbrent av Skogvesenet.
Gikk du glipp av forrige ukes blogg, «Små hytter, store hemmeligheter»? Du finner den her!
Les også om Korpås-Olsen og hans hytte ved Skullerudåsen HER
Det er ikke så ofte jeg er så veldig personlig i Østafor-bloggen, men for et år siden skrev jeg om da han møtte henne (eller da mor møtte far, eller «Hvor ble det av Gullsmeden?»).
Mer om aktiviteten til Oppsalspeiderne i Østmarka finner du i blogginnlegget om JULEOTTA.
I neste ukes blogg skriver jeg om hvordan vi Østmarka-nerder fryder oss over å oppdage feil i kart og bøker. Eksempler følger HER!
© Østafor byen og vestafor Øyeren.
FAKTA
Koier og småhytter
Temaet er omtalt i en temaartikkel i «Østmarka fra A til Å» – 2012-utgaven.
www.frie-fugler.no
