Forbrytere på rømmen i Østmarka.
– Det er ikke så lett å være speider når du er over 50 år, og ikke har vært i skogen, men sittet på forvaringsanstalt de siste 10–13 årene.
Dette sa forsvareren til Stig Millehaugen, Morten Furuholmen, etter at han ble arrestert ved Østmarksetra i juni 2022. Da hadde han vært på rømmen åtte dager etter at han var innvilget en kort permisjon fra Trondheim fengsel hvor han sonet en dom på 21 år for blant annet drap.
På hjemmebane
Millehaugen vokste opp på Haugerud og var godt kjent i Østmarka. Så det var ikke tilfeldig at han valgte akkurat dette området for å stikke seg bort. I selvbiografien «Gjerningsmann» beskriver han rømmingen slik: «Jeg ville finne meg et sted der jeg kunne sitte helt alene, med fri utsikt og fullstendig stillhet. … Dette var mitt eneste motiv da jeg reiste til Oslo og gikk inn i Østmarka.»
Etter å ha fått hjelp med litt utstyr fra en venn, bar det inn i Østmarka. Han skriver:
«De første dagene hadde jeg altfor lite mat. Jeg spiste rundt en tredjedel av hva jeg vanligvis ville gjort, og drakk altfor lite vann. … Østmarka var ikke hva det en gang var. I mine ungdomsår kunne jeg gjøre hva jeg ville her inne, og alltid uten innblanding fra folk. Østmarka anno 2022 krydde av folk. Den første kvelden hadde jeg laget meg en liten gapahuk og gjort meg ganske komfortabel i fjellduken min. Hele natta hadde jeg ligget og lyttet til alle lydene, de beroliget meg, og jeg sovna omtrent da sola dukket opp over tretoppene. Nedenfor campen min lå det en tynn stripe av en sti, maks 30 centimeter bred. Jeg hadde selv gått den og tenkte at den måtte vare lite brukt. Plutselig dukket det opp den ene Die Hard-syklisten etter den andre, seks eller syv på under to minutter tråkket forbi. Dette hadde jeg aldri opplevd før. Jeg måtte forlate min relativt komfortable leir, pakke sammen og legge innover i urørt terreng, og sik fortsatte det til utpå kvelden første pinsedag. Da endte jog opp ved idylliske Ulsrudvann. Mandag den 6. juni ble den fineste dagen jeg fikk. Det var andre pinsedag og finvær, rundt 23 grader og sol. Jeg fant en plass ved vannkanten, og der fikk jeg være i fred hele dagen frem til solnedgang. Det var mye folk, og mest ungdom. Det var så deilig å være en i mengden, der alle ubekymret badet og koste seg på årets første dag med sommervarmen. Det var bare for godt til å vare.»
Millehaugen forteller videre i boka om sitt Østmarkaopphold at han etter fem netter i skogen tok en tur til byen for å handle noe mat og mer og bedre utstyr. Blant annet ble en hengekøye og en tarp kjøpt inn. Tilbake ved Ulsrudvann begynte rømlingen å bli engstelig for at han var observert. Han valgte å gå ut igjen av skogen til Ulsrud og ta T-banen til Haugerud hvor han igjen stakk til skogs. En ny leir ved Rundtjern brøt han opp fra midt på natta for å sjekke ut om politiet virkelig hadde begynt å lete etter ham ved Ulsrudvann slik han var redd for. Og det hadde de. Han observerte flere politibiler, lyskastere og hundepatruljer på søk. Så kom et kraftig regnvær. Alt var vått og den etterlyste storforbryteren valgte å gå hele natt for å holde varmen. Neste morgen var han så nedkjørt at han hadde bare en plan i hodet; ut i sivilisasjonen for å få mer mat og tørre klær. Millehaugen beskriver seg selv da som fysisk og psykisk utslitt. Han skriver:
«Da jeg kom ut fra skogsstien, rakk jeg ikke engang å sette en fot på Østmarkveien før jeg traff på en sivil politibil. En flott politikvinne kom ut av bilen og sa: “Hei, Stig”. Jeg svarte ikke bare satte meg ned på knærne».
Så var det slutt på campingturen for Stig Millehaugen. Det ble en liten dose Østmarka. Og så til Ullersmo fengsel.
Raner på vei mot Sandbakken. Kanskje.
Østmarka har også vært arena for politijakt tidligere. 31. januar 1990 var det bankran i ABC-banks filial på Oppsal. Raneren stakk av i en stålet bil med politiet i helene. Bilturen endte ved Skullerudstua hvor raneren, etter å ha avfyrt skudd mot politiet, stakk til skogs med en bærepose med over 700.000 kroner. Store styrker ble satt inn for å finne mannen, blant annet ble hundepatruljen satt inn. Helikopter fra Forsvaret assisterte politiet. Aftenposten beskriver det videre forløpet slik: «Dermed gikk teppet opp for en av de største politiaksjoner i Oslo på lenge. Alt som kunne krype og gå av politimannskaper ble mobilisert, og området der raneren forsvant ble hermetisk lukket med politisperringer ved alle veier ut av Østmarka. Samtidig gikk en gruppe politimenn fra Hundetjenesten til fots inn i området for å søke etter raneren. Et spor så ut til å lede inn mot Østmarkskapellet, og letingen ble konsentrert i dette området. En stund ble det også søkt med helikopter, men sikten viste seg å være for dårlig.»
Politiet vurderte området som svært uframkommelig og regnet med at forbryteren ville ta seg ned til bebyggelsen etter hvert. Politiet mente ransmannen måtte være i meget god form siden han klart å stikke av fra de veltrente karene i beredskapstroppen. «Men timelønnen var god for å kaste seg utfor bratte skogsider, tråkke i myrer og bekker hvis han aldri blir tatt» oppsummerte Aftenposten småhumoristisk. Politiets etterforskere mente raneren må ha pådratt seg både frostskader og skrammer etter flukten gjennom det bratte Østmarka-terrenget, i følge Aftenposten. Politiet klarte raskt å arrestere en person de mente måtte være raneren, men det viste seg å være feil mann.
Tidlig etter ranet ble det oppgitt at raneren hadde fått med seg 200.000 kroner. Men det viste seg at utbyttet ble langt større – hele 770.000 kroner. Ranet ble betegnet som Norges største bankran til da.
Den smådramatiske episoden fikk Grethe og Frank Thomassen merke. De hadde året før overtatt som bestyrerpar på Sandbakken markastue. Frank forteller: «Våpenbruken gjorde sitt til at det ble en stor leteaksjon etter ransmannen. Politiet slo en «jernring» rundt hele Marka; Alle innfartsveier og utfartsparkeringsplasser ble bevoktet av bevæpnet politi. Da vi kom hjem til Sandbakken om kvelden ble vi stoppet av lovens menn nede ved parkeringsplassen og avkrevet legitimasjon før de fikk fortsette opp til markastua. Om natta hadde vi full politibeskyttelse av to polititjenestemenn med maskinpistoler og en politihund i tilfelle raneren skulle dukke opp.»
Neste dag etablerte politiet kommandosentral for den videre letingen på Sandbakken, og vertskapet fikk beskjed om å steke vafler og bake boller til den sultne gjengen med politifolk. Politipatruljer ble fraktet ut og inn med helikopter fra Sandbakken. Bæreposen med ransutbyttet antok man kunne være gjemt ett eller annet sted i Østmarka. «Det var ikke få turgåere som tok en ekstra titt under steiner og busker i tilfelle de skulle finne bæreposen med pengene», forteller Frank Thomassen nå 24 år etter.
Til skogs med håndjern på ryggen
Ikke fullt så langvarig og dramatisk var en flukt inn i Østmarka fra A-hus i Lørenskog. En søndag i juni i 2016 ble politiet på Romerike kontaktet av Politiets utlendingsenhet; De var på A-hus med en mann som skulle framstilles, og han klarte å rømme.
«Med håndjern på ryggen klarte han å løpe fra sykehuset og over jordet i retning skihytta i Lørenskog», fortalte operasjonsleder Patrick Solberg i Øst politidistrikt til Romerikes blad. Politiet hadde sendt ut en hundepatrulje, og i et skogholt mot Kurland ble den 30 år gamle rømlingen innhentet. Der hadde han klatret opp i et tre.
KILDER:
Romerikes blad, 26.06.2016
Aftenposten 07.02.1990
Arbeiderbladet 01.02.1990
Stig Millehaugen: «Gjerningsmann». Press forlag, 2023
Sandbakken – 50 år med vafler og kakao. Frie Fuglers Forlag, 2009
Gikk du glipp av forrige blogginnlegg? Les om kremmere og vandrende handelsmenn >HER
Tidligere blogginnlegg med tema PÅSKE:
Påske-quiz 2021 HER
Påske-quiz 2020 HER
Påske på Sarabråten 1937 HER
Påskeløype (som nå heter Valstadløypa) HER
Påske(marsipan)-hilsen fra Østmarka HER
Andre artikler om kriminelle i Østmarka:
Røvere ved Skraperudtjern anno 1919.
Les Søstrene Pihls blogg om temaet HER
