Skogforvalter for Østmarka fram til 1960 var Ole Messelt. I boka Oslo-Marka (1939) beskriver han en jakttur han tok innover i Østmarka omkring 1922. Len deg tilbake i god-stolen og les Messelts fortelling – eller prøv å gå ruta etter ham!
Jeg husker en jakttur som Albert Enger og jeg foretok til disse trakter for 16—17 år siden. Vi møttes ved Skraperudtjern en mandags morgen og skulde først se oppom trakten ved Fjelstad. Da vi var kommet omtrent til tomten efter Fjelstadhusene, begynte bikkja å knurre og småbjeffe, og her fikk vi øie på et underlig par. En temmelig ruskete utseende herremann med en forhenværende skalk på hodet satt støttet opp til en fjellvegg. Han var barbent og i forhold til de øvrige synlige legemsdeler virket benene rent lyse. Ved hans høire side satt et kvinnfolk av ubestemmelig alder og med et nokså herjet utseende, likeledes støttet til fjellveggen. Idet vi går forbi letter mannen høflig på skalken å sier:
«Å mange er klokka, mester?»
Vi tar tiden og svarer: «Åtte».
«Morran eller kvellen?»
Han får også dette fastslått og legger undskyldende til da han ser vår munterhet:
«De skjønner, det blei nokså hardt vær her igår.»
På parets flegmatiske blikk der de i fellesskap satt og fornam at en velkjent og mindre behagelig verden enn den de nylig hadde sett inn i atter tok dem i favn, og på den sterke dunst av «dunder», var det ikke vanskelig å slutte at her hadde vært kalas.
Min jaktkamerat skjøt litt efter bom på en årfugl og beklaget vårt møte med kjerringen, da dette alltid betyr dårlig jaktlykke. Jeg fremholdt at for det første var det vel ingen kjerring i lovens forstand, og dessuten satt hun jo bom stille. Det var jo noe helt annet enn å passere en kjerring som var i fart.
Efter disse refleksjoner drog vi langsmed Bremsrudåsen hvor det brukte å være bra med fugl. Vi hadde stand for en tiur som dog greide å lure oss ved et raskt fremsprang på bakken, vorpå den seilte trygt utfor den bratte li. Et årfuglkull var vi heller ikke heldige med. Jeg lagde et digert «høl i lufta».
Møte med Mariholt’n
Vi var nu kommet til Bikjebakkene(1 og skulde nettopp krysse Mariholtveien, da vi lenger nede hører lyden av hæljern som slår mot sten, og snart dukker det opp en kraftig kar som i fin stil og med rappe skritt tar de bratte bakker. Det er Mariholt’n(2.
Ikke før har han sett oss så hugger han i: «Jassa, det er storskyttere ute?»
Vi synes efter det hittil passerte ikke egentlig at vi kan la dette navnet sitte på oss, og undskylder oss efter god landsens skikk. Har vi vært litt pessimistiske før på dagen, blir vi nu adskillig lysere til sinns efter en prat med Alfred. Vi bevilger en dram, og Mariholt’n, som skal til byen og selge en okse, sier at han nylig har sett et pent storfuglkull ved Bredehytta(3, som stedet ennu heter.
Vi skilles med ønsker om skitt jakt, men kommet litt opp i bakken snur Mariholt’n sig og roper:
«Je får full nøite mig (skynde mig) å få solgt denna oksen, for når de kara kommer til bygds att blir det vel stygt fall i kjøttprisen!»
Smaker av fugl…
Vi tar oss ikke nær av denne bemerkning, men fortsetter om Gråbeinmåsan, hvor min jaktkamerat ved et praktskudd nedlegger en rugde, og da vi kommer over Puttedalen(4, begynner hans gordonsettertispe, som er spesialist på skogsfugl, å trekke an. Det er et årfuglkull, som dog går opp før vi rekker frem. Jeg foreslår at vi skal hvile ved Bredehytta, og mens jeg først skal en tur bortom noen vedhuggere, skal han gjøre en sving nordover åsen.
Jeg baner mig vei gjennem kvist og kratt og er kommet under en liten berghammer da det smeller to skudd rett oppe i lia. Jeg hører et sus i luften og får i et glimt øie på en diger tiur som kommer på strake vinger, men før jeg får løftet bøssen, krenger den over og faller ned inne i granholtet så småkvisten singler. Jeg tar den opp – stendød.
Jeg hoier og om litt får jeg se den intetanende tiurskytter som roper:
«Det blev langt hold! Også var det gammelkar, men så ikke du’n?»
«Joda,» svarer jeg, «jeg så’n.»
«Hvorfor skjøt du ikke?»
«Nei,» sier jeg kaldt, «jeg skyter ikke på daue ting,» hvorpå jeg holder den prektige fugl i været og forklarer sammenhengen. Jeg skal hilse å si det var en blid kar, som ikke var sen om å komme ned av berget. Jeg syntes til og med at den blanke skallen hans smilte da han bøide sig for å ta opp fuglen og foreta den tradisjonelle veining i hånden med overslag over hvor mange merker(5.
Rast ved Bredehytta
Vi holdt nu rast ved Bredehytta og koset oss verre i det fine høstvær. Om eftermiddagen skjøt jeg en ungtiur oppe på Tårnåsen(6 og en gammel århane ved Langmyra uten større viderverdigheter, men efter utmerket forarbeide av bikkja.
Det var for øvrig en opplevelse å være med Albert Enger på jakt. Gode bikkjer hadde han bestandig, og en mer human jeger mot viltet har jeg aldri sett, fri for den overdrevne forfølgelsestrang som mange besidder, men en utmerket skytter.
På hjemturen skjøt Albert en århøne ved Hjerpeberget(1 og med dette resultat var vi godt fornøiet, og vi var enige om at kvinnen som vi møtte på vår vei om formiddagen ikke kunde være Dianas datter, men å møte Mariholt’n betydde iallfall efter Østmarksforhold «storflaks».
Pa denne tid var det ennu mulig å drive jakt i disse skoger, men med den uro som den stigende utfart har medført for skogens dyr, og av hensyn til folks sikkerhet, har jakten måttet ophøre. En begrensning av rovdyrene vil dog fremdeles bli foretatt.
Ole Messelt i boka «Oslo-Marka» (Blix forlag, 1939) hvor han skrev kapittelet om Østmarka.
FAKTA:
Ole Messelt. Ole Taralsen Messelt (1897 – 1960) var skogforvalter for Østmarka fra 1920. Han var ansatt i Aker kommune fram til kommunesammenslåingen i 1948 hvor han da jobbet for Oslo kommune. Han bodde på Bråten ved Nøklevann og var i stillingen fram til sin død St. Hansaften 1960.
FAKTA:
Albert Enger (1878 – 1930), gift med Sigrid (født Pedersen, var fra Gjerpen). De bodde på 1920-tallet på Skullerud gård mens Kristian Bukier eide gården. Enger var ansatt i Storebrand med tittel fulmægtig.
Bildet øverst er fra branntårnet på Haukåsen og viser Ole Messelt (til venstre) sammen med Kaare Pedersen som var brannvakt i tårnet. Bildet er fra en reportasje i Aftenposten 17. juli 1933.
1) Bikjebakkene og Hjerpeberget er ukjente steder i Østmarka
2) Mariholt’n; Alfred Olsen Bjerke (1866 – 1936) eide og drev Mariholtet fram til 1936. Mariholt’n gikk for å være en dyktig jordbruker og drev plassen fram til et mønsterbruk. Han kjøpte først området nord for Mariholtet i 1901 og seinere også Mariholtet i 1918. Ekteparet Laura Therese Hyttebråten og Ole Herman Stang overtok driften etter Olsen Bjerke. Hun hadde vært tjenestejente for Alfred etter at han ble enkemann i 1931. Da Elvåga (hele!) ble drikkevannskilde for Aker under 2. verdenskrig, måtte all aktivitet avsluttes på Mariholtet og den store innmarka ble tilplantet med trær.
3) Bredehytta; Hytte hvor eneboeren Brede Olsen (1804 – 1873) holdt til øst for Haukåsen. Sørenden av Langmyr som ligger der i dag gikk tidligere under navnet Bredemyra. Bredehytta eller Bredestua står fortsatt på enkelte kart. Brede var halvbror til Ola Vangen, naturmedisineren som holdt til på Lutvangen. En annen halvbror var Lars som bodde på Hullet-plassen. Brede gikk for å være en god fisker og bandt også selv fiskegarn. Han bodde i en enkel hytte som for lengst er forsvunnet. Messelt beskriver Brede på denne måten et annet sted i boka «Oslo-Marka»: «Han var ofte på besøk nede i bygden og blev vel mottatt. Sannsynligvis hadde han med fersk fisk til gårds, og da var han nok velkommen.»
4) Puttedalen; ukjent sted. KAN være en dal i forbindelse med Puttåsen og Nordre og Søndre Puttjern, men det er litt langt mot nordvest. Kan også ha noe med Puttbekken som går fra Svartputten å gjøre, men det blir litt for langt mot nordøst. En annen mulighet er at dalen nordover fra Mariholtputten gikk under navnet Puttedalen.
5) Merker; betegnelse av vekt. En mark (flertall merker) tilsvarte 1/2 pund eller 16 lodd, dvs. omlag 1/4 kilo. Mark og merker ble brukt særlig i handel med matvarer til langt ut på 1900-tallet.
6) Tårnåsen; var en betegnelse som ble brukt på Haukåsen (eller egentlig Store Haukåsen) hvor det sto et branntårn (der radartårnet står i dag).
© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren.
Tidligere blogg-artikler med noe av samme tema:
Jeg var Messelts husholderske > HER
Østmarkafolk gir navn til gater (Ole Messelts vei) >HER
Gikk du glipp av forrige blogginnlegg?
To driftige kafévertinner >HER
Neste bloggartikkel
blir om Rustadsaga og Sissel Ullevålseter som snart gir seg på den tradisjonsrike markastua.
… Og i hele desember kan du glede deg til julekalenderen «FILM FRA ØST» med 24 Østmarkafilmer!
