– Jeg var Messelts husholderske på Bråten

Jorund Kristiansen ble som 17-åring ansatt som husholderske hos skogforvalter Ole Messelt på Bråten. Hennes datter, Anne Lise, vokste opp her ved bredden av Nøklevann. 

Ved stedet som nå er Nøklevanns beste badeplass, kan man fortsatt se restene etter det tidligere småbruket. Bråten var bolig og kontor for kommunens skogforvalter. Her startet Jorund Kristiansen (f. 1931) sin yrkeskarriere som skogsjefens husholderske.

Fra Sør-Odal
Jorund kom fra Sør-Odal. Hun var konfirmert og ferdig med skole, og da var det for 17-åringen å komme seg i jobb. Gjennom kjente fikk hun høre at skogforvalter Messelt i Aker kommune kunne trenge en husholderske. Planen var nok å ansette en litt mer voksen dame, så hun fikk i første omgang kun tilbud om å være vikar. Hun flyttet inn i 1947 og ble der i 13 år!
– En viktig grunn til at jeg fikk jobben, var at jeg hadde erfaring med å melke, forteller Jorund i dag. Den gangen hadde de ku på Bråten. Hun beskriver Messelt som en hyggelig kar og god sjef. Jorund har stadig beholdt sin dialekt fra Sør-Odal. Messelt kom fra Stor-Elvdal og snakket Østerdalsdialekt. En dialekt ikke helt ulik den Jorund snakker.

Etter noen år i Messelts tjeneste, ville Jorund gå på husmorskole. Hun begynte på Husmorskolen i Eidsvoll hvor hun gikk ett år. 
– Det var en tid hvor husmorens jobb var veldig allsidig, sier Jorund. På den tida inngikk en rekke oppgaver i husmorrollen, blant annet partering av dyr, stell av klær, behandling av grønnsaker, sylting og safting. Mens Jorund bodde på internat i Eidsvoll, måtte Messelt ha hjelp av andre i huset, og det ble annonsert etter en vikar. En mengde søknader kom på stillingen hvor en 50 år gammel ungkar og skogsbestyrer trengte husholderske for et år. Og hun som ble ansatt var nok mer ute etter en ektefelle enn en jobb, forteller Jorund i dag med et smil. Etter året på husmorskolen kom Jorund tilbake, og alle var meget fornøyd med det!

Etter nye år på Bråten ble det nok en gang endringer; Anne Lise ble født i 1952. Men at husholdningen ble utvidet med mann og barn var ingen problem for Messelt. Huset var stort og romslig!

Skogforvalter Messelt
Ole Taralsen Messelt (1897 – 1960) hadde bodd på Bråten siden han tok over jobben i 1920. Messelt flyttet inn sammen med moren, Helmine (1870 – 1935), og sine to søstre, Anne og Thora. I starten var det moren som styrte husholdet, og ved hennes død overtok søstrene. 

Skogsjefen var ikke storforlangende og kresen i matveien. Før Jorund tok over kjøkkenstellet, nøyde han seg gjerne med en boks fiskeboller til middag, forteller hun. Jobben til den nyansatte husholdersken var allsidig; hun lagde mat, vasket hus, vasket og strøk klær. Matvarer ble bestilt fra Andersens kolonial på Ulsrud, en av de eldste butikkene i området. Butikken kjørte hjem maten til kundene, og Jorund tok i mot maten mens Ole Messelt gjorde opp regninga. 

Første tida Jorund bodde på Bråten, hadde de to kuer som måtte melkes morgen og kveld. Og det var en jobb den unge husholdersken ikke hadde noen problemer med, dette hadde hun lært hjemme i Sør-Odal! Melka var bare til eget bruk, så de fant etter hvert ut at det ble mer styr med de to dyra enn det var verdt. Høner hadde de også på Bråten. Og frukttrær og bærbusker – rips, solbær, epler og pærer, så her var det å plukke og sylte – også en jobb for husholdersken. 

Jorund minnes at Messelt ikke var fornøyd med kommunesammenslåingen i 1948. Før hadde han bodd i og var ansatt i landkommunen Aker. Så ble det bykommunen Oslo som ble hans arbeidsgiver. Han gikk fra å være forvalter i Aker kommuneskoger til å lede Østre distrikt av Oslo Skogvesen. Da fikk han flere sjefer over seg og driften av skogen ble mer intensiv.

Ole Messelt hadde ikke bil og mor Jorund og datter Anne Lise kan heller ikke huske å ha sett ham på sykkel. Skulle Messelt noen steder, tok han beina fatt. Eller gikk på ski om vinteren. Trengte skogforvalteren noe utenfra, eller hadde behov for skyss, ringte han etter kommunens sjåfør som het Helgesen og bodde i Schweigaardsgate. 

Anne Lise minnes Messelt som en utrolig koselig mann og beskriver en fantastisk oppvekst der i kanten av Østmarka. Hun kalte skogsjefen bare for «onkel» og minnes både roturer på Nøklevann og spennende turer i Østmarka, Messelts eldorado. Som 5 – 6 åring var hun med Messelt på tiurleik. Da var det å ro over Nøklevann og gå innover åsene øst for vannet. Skogforvalteren var lommekjent i området. 
– Det ble mye friluftsliv, forteller Anne Lise. Skiene var flittig i bruk vinterstid, og turene kunne gjerne gå helt til Sandbakken. Bading var selvfølgelig strengt forbudt i Nøklevann som var drikkevann, men fiske kunne de tillate seg, selv om det også egentlig ikke var lovlig. Særlig var det gjedda som beit på når Messelt eller husholdersken og hennes familie var ute og fisket. Dette ble med Jorunds hjelp til gode gjeddekaker på skogforvalterens middagsbord. Nøklevann var på den tiden gjerdet inn for å hindre forurensning av drikkevannet, men om vinteren ble det lukket opp porter i gjerdet slik at skifolket kunne ta turen over isen. 

Småbruket Bråten
Hovedbygningen var stor; tre stuer lå på rad i første etasje, og i tillegg var Messelts kontor i ene enden av huset, og et romslig kjøkken i andre enden. I andre etasje var det soverom. Messelt selv hadde en seng på kontoret hvor han sov. Badefasiliteter var en stor sinkbalje som ble satt midt på kjøkkengulvet. Videre husker mor Jorund og datter Anne Lise den store, gammeldagse telefonen på Messelts kontor. Innlagt strøm var det også, men til oppvarming ble det fyrt med ved i ovnene. Strøm og telefon var stor luksus til å være så avsides. 

Bråten var en liten gård med lang historie. Foruten bolighuset var det stabbur, låve, hønsehus/vedskjul og fjøs rundt tunet som var vakkert rammet inn med et hvitt stakittgjerde. Utedo var det selvfølgelig også. Og her hadde Anne Lise en skremmende opplevelse som liten – hun falt gjennom hullet i doen. – Heldigvis var den ganske nylig tømt, sier hun med et smil i dag. 

Veien til Bråten gikk fra Oppsal, hvor det allerede var trikkeholdeplass i 1926, via Ulsrud gård og så Myrvoll (som fortsatt ligger rett øst for Ulsrud videregående). Det gikk også en liten, dårlig og bratt vei/sti ned til Rustadsaga hvor det var sagbruk fram til 1954. Den bratte bakken ned mot Rustadsaga kalte Bråtenfolket for Kleiva. 

Sagbruket sysselsatte mange mann, og i tillegg hadde kommunen både tømmerhuggere og kjørere. Og transporten av tømmer fra langt inne i Østmarka, gikk pr hest. Store stallbygninger lå på flaten nedenfor Rustadsaga, og her var det også bygd enkle innlosjeringsbrakker for de som jobbet i skogen og på saga. En stor del av arbeidsstokken var fra Odalen og var bare ansatt i perioder av året. Som skogforvalter hadde Messelt ansvaret for sagbruket. Lønn skulle utbetales en gang i uka, og ofte var det Jorund som fikk den oppgaven. Da gikk hun fra Bråten med lønningsposene, ofte i følge med sin lille datter. Kaféen som vi i dag kaller for Rustadsaga, gikk under navnet Saghøi helt fram til ut på 1960-tallet. Jorund og Anne Lise husker godt Ruth og Selma som drev stedet. De to var i sving bak disken på Saghøi/Rustadsaga helt fram til langt ut på 1970-tallet.,

Anne Lise gikk på Bøler skole. Særlig om vinteren føltes skoleveien lang for den da 7-8 år gamle jenta. Veien inn gjennom skogen var ikke alltid brøytet, og mørkt var det tidlig om morgenen. 

Gode naboer
Bråten-folket var selvfølgelig godt kjent med de andre i nabolaget. Rett vest for Bråten lå Bjerkelund, en liten plass en tidligere eier av Bråten hadde ført opp tidlig på 1900-tallet. Huset var nå eid av kommunen som de fleste andre plassene rundt Nøklevann. Her bodde et eldre ektepar og Skogvesenets formann. Rett nord for Bråten lå – og ligger – Sørli. Jorund og Anne Lise hadde mye med folket der å gjøre. Her bodde blant annet Hans Andersen Sørli og sønnen Hans Sørli som bare ble kalt for «Vesle-Sørli’en». Også far og sønn Sørli jobbet i skogen, først for Aker kommune, så for Oslo kommune. På Sarabråten var det fastboende fram til 1963 og barna som bodde der inne gikk på Bøler skole som Anne Lise. Mor og datter husker også godt paret på Ødegården, Mary og Reidar. Paul Pedersen, bedre kjent som «Pål i Hølet» var en kjent skikkelse i og rundt Østmarka på den tiden. Paul vokste opp og bodde på plassen Rustad-Hullet like sør for Rustadsaga i hele sitt liv. Han var innom på Bråten for å selge sopp ved flere anledninger. Ellers solgte han belter og vesker på dørene på Bogerud og Bøler, og solgte appelsiner til turfolket ved sin egen bolig. 

Messelts død
Messelt døde i 1960, bare 63 år gammel. Jorund forteller:
– Det var St. Hansaften, det var knusktørt i skogen og hadde vært et strålende sommervær i lange tider. Messelt var livredd for skogbrann og var alltid litt urolig i perioder hvor det var slike forhold. «Vesle-Sørli’en» satt brannvakt i branntårnet på Haukåsen, men skogsjefen var likevel tydelig engstelig. 

Det var Anne Lise som fant ham liggende over skrivebordet. Hjertet hadde stanset brått uten forvarsel. Det var et stort sjokk for den da åtte år gamle jenta å finne husverten, morens arbeidsgiver og sin «onkel» død på denne måten. Jorund ser ikke bort fra at hjertestansen ble framskyndet av engstelsen for at «hans» skog skulle ta fyr.

Jorund og hennes familie ble av kommunen tilbudt å bo så lenge de ønsket i Bråtenhuset. Men nå når Messelt var borte var de ferdige med skogen. De ville bo mer sentralt og hadde allerede før Messelts bortgang kjøpt seg blokkleilighet på Bøler. Nå ble det kortere vei til skolen for Anne Lise. Jorund begynte etter hvert å jobbe i Statens kantiner og for henne var det også greit å ha få minutters gange til trikkeholdeplassen på Bøler som i 1967 ble byttet ut med T-bane. 

Bråten ble stående tomt og også nabohuset Bjerkelund ble fraflyttet omkring 1960. Dessverre ble det gjort kraftig hærverk på bygningene, og det tok ikke lang tid før de måtte rives. Nå er kjellermurene til Bråten-huset eneste rest som vitner om at dette en gang var en gård som huset både skogforvalter og husholderske med familie.

Jorund og Anne Lise har kun få ganger vært tilbake på gamle trakter ved Nøklevann. Ved sist besøk var det nesten ugjenkjennelig med endringer i terrenget og den anlagte badeplassen. 

INTERVJUET med Jorund Kristiansen og datteren Anne Lise Lehne ble gjort våren 2022. Jorund døde 2. februar i år. Artikkelen er publisert i samråd med Anne Lise. 

FAKTA:
Bråten ved Nøklevann
Bråten lå på 1700-tallet under Oslo Hospital. Forpaktere drev gården som etter hvert ble opparbeidet til en god størrelse. I 1842 ble stedet solgt til slakter Petter Pedersen, og etter ytterligere to eiere overtok Hagbart Adolf Hansen (1846 – 1905) i 1885. Han var en iherdig kjøpmann som hadde jobbet seg opp og drev en forretning på Lilletorget i Christiania. Hagbart Hansen og kona Kristine hadde først Bråten som feriested, men flyttet siden hit som fastboende. Hele odden som i dag er badeplass, var da en frodig frukthage med epletrær, pæretrær og bærbusker. På Hansen-familiens tid var det også mange husdyr på Bråten; de hadde 4 – 5 kuer, hester, høns, gjess, kalkuner, hund og katt.
Bråten var en forholdsvis stor gård, og gamle branntakster viser at det var flere bygninger på stedet, blant annet et fjøs/uthus på hele 220 kvm og et stabbur i tre etasjer. Våningshuset hadde en grunnflate på 117 kvm. 
Familiefaren var en stor naturelsker og tok med seg barna til plassene lenger inn i marka og lærte dem å svømme i en badekum han fikk laget nede i Nøklevann. Familien fikk ti barn, og det ble så trangt om plassen at Hansen fikk bygd et nytt hus 100 meter lenger inn fra vannet, som ble kalt Bjerkelund. 
Bråten hadde en periode Sørli som husmannsplass, og også flere andre husmannsplasser vest for Nøklevann; Nordli, Bråtenstuen (Skredderstuen) og Smedstuen.
I 1903 overtok Aker kommune plassen i forbindelse med oppkjøpet av Nøklevann til drikkevannskilde. Skogfullmektig Svein Feragen flyttet inn. Han hadde tidligere bodd på Øvre Bremsrud og fikk nå kortere vei både til sivilisasjonen og til sagbruket på Rustadsaga som han hadde ansvaret for. Omkring 1920 tok Ole T. Messelt over som skogsjef. 
Etter at Nøklevann ble frigitt fra drikkevannsrestriksjonene i 1983, ble det opparbeidet badeplass med sandstrand, toaletter, bord og brygge på den idylliske odden. Det er også godkjent bålsted her. 
Navnet på plassen kom sannsynligvis på 1700-tallet og kommer av bråte som betyr jordstykke ryddet ved bråtebrenning og siden tilsådd. Det finnes også tre andre plasser i Østmarka med samme navn; Bråten eller Bråtan. 

KILDER:
Samtaler med Jorund Kristiansen og Anne Lise Lehne
Henning Sollied: Akersgårder. Akers sogneselskap, 1947
Østmarka fra A til Å. Frie Fuglers Forlag, 2022
BILDET øverst i bloggen er hentet fra Østensjø lokalhistoriske bilder

© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren

Tidligere blogginnlegg med noe av samme tema:
Østmarkafolk gir navn til gater (Ole Messelts vei) >HER

Gikk du glipp av forrige Østafor-blogg? Da var temaet kriminelle rømlinger i Østmarka >HER!

Neste blogg legges ut om ca 14 dager og har tema postjakt i Østmarka! Se HER!