Kremmere og vandrende handelsmenn i Østmarka

I hele Oslomarka streifet det kremmere og håndverkere som tilbød sine varer og tjenester fram til midt på 1900-tallet. I tillegg var de viktige nyhetsformidlere og et friskt pust fra verden utenfor skogen for de som bodde på de mest fjerntliggende plassene. 

Slike karer fikk gjerne kallenavn, enten de var selvvalgte eller var satt på dem av andre og kanskje hadde en god porsjon spydighet i seg. Store Nordmarka hadde mange slike handelsmenn, men også i Østmarka kunne de fastboende få besøk av omreisende kramkarer. Og det var populært, kanskje særlig for kona på plassen som ikke var så mye rundt og også hadde stort behov for varene som ble tilbudt. 

Snufse-kremmer’n ved Bindingsvann
En kremmer som ofte var innom på Svarthol på østsiden av Bindingsvann, var Bernhard Johansen (1875 – 1939). Barna kalte ham Snufse-kremmer’n fordi han stadig snufsa med nesa. Ella Berg (1920 – 2018) var ungjente på plassen på 1930-tallet og husker at både barn og voksne så fram til å få besøk av den omreisende handelsmannen. Særlig før jul var spenningen stor. Ella forteller i sin bok Minner og dikt: «Til jul kom han med julepynt i kofferten – og, du store, for et syn for oss ungene! Det var glasskuler, trompeter og juleklokker i alle farger, all den stas og glitter som tenkes kunne. Julekrybber av papp og glanspapir. Vi hadde spart til dette, og kjøpte forskjellige ting av Bernhard.»

Bernhard bodde først på Nordstrand men flyttet så ut til ei lita hytte ved Bindingsvann. Han hadde tidligere vært sjømann. Han hadde brunt, krøllete hår med litt grått islett, og brune, litt plirende øyne, mintes Ella Berg. Han var dårlig til beins, visstnok etter en skade han fikk til sjøs. Varene hadde han i en koffert som han bar på en kjepp over skuldra.

Ella på Svarthol minnes hvordan han bød fram varene: «Han satte seg ned og åpnet kofferten, og ga seg til å pakke ut. Alt var pakket inn i tynt papir. Det var mange pene ting han hadde. Mugger, kopper og fat i forskjellige størrelser og mønster. Og når mor eller bestemor bestemte seg for å kjøpe, tok han alltid og satte gjenstanden på den venstre hånda, og gav den et knips med pekefingeren slik at det ble klang i det for å høre at det ikke var sprukket.»

Kremmeren Johansen druknet i Bindingsvann våren 1939. Han hadde besøkt Svarthol kvelden før han døde. Der hadde han fått advarsel og blitt bedt om å være forsiktig da han gikk langs vannkanten i mørket. Han svarte: «Du kan da vel ikke tenke at jeg som har seilt på de store hav skal drukne i en liten putt!». 

Ella Berg forteller i sin bok at kremmeren tok feil av fast land og ei hengemyr på vei langs vannet. 

Dødsulykken var omtalt i Østlandets blad 2. mai 1939. Der var historien litt annerledes. Avisa skrev: «Johansen bodde i en hytte på Langbråten i Enebakk og var ved 22-tiden reist ut på vannet i en båt. To ungdommer i en nabohytta så ham da, og det var også disse som ved 24-tiden om natten hørte nødskrik ute fra vannet. Det var da stummende mørkt og guttenes undersøkelser blev meget hindret herav. Da de ikke fant mannen, varslet de lensmannen i Ski som kom til stede. Ropene var kommet fra en øi ute i vannet, så undersøkelsene blev konsentrert om denne. Efter en tid søkning var de også så heldige å finne mannen som da lå og druknet nede i mudderet ved øia. Forulykkede har her kommet ut på hengemyr, og alle hans bestrebelser for å finne land under føttene har vært forgjeves.»

Avisa skrev videre at Johansen hadde bodd i en hytte i området i 4 – 5 år og at han livnærte seg av småsalg. Bernhard ble begravet ved Mari kirke i Enebakk.

Kremmeren Birmann med spesielt testamente
«Alt som kunne bryte den ofte slitsomme og ensformige hverdagen, satte man pris på den gangen. Et slikt innslag var de omreisende kramkarene som hadde sine faste ruter rundt i bygdene.» Dette fortalte Margit Østby (1899 – 1995) på gården Østby i Lørenskog tett ved Østmarka. 

Hun kunne huske en svenske som het Birmann som solgte garn og en annen som de kalte Kremmer-Karlsen som kunne tilby trådsneller, bånd og lignende småtteri. Karlsen hadde alltid med seg fele og de som handlet med ham fikk også litt musikk med på kjøpet. En tredje slik omreisende var Ola Brakar. Men han hadde ingen ting å selge, han var bare ute etter mat og losji. 

Frantz Gustav Birmann (1850 – 1913) var den eneste av disse som hadde greid å legge seg opp litt penger. Han hadde skrevet i sitt testamente at pengene skulle gå til den gården hvor han døde mot at de sørget for at han kom i jorden. Slik gikk det til at siden Birmann døde mens han var på Kjenn i Lørenskog, ble det Kjenn-folket som holdt begravelsen for ham.

Under anmeldte dødsfall i avisa Akershus 15. juni 1913 sto det kort: «Handelskarl Frantz Gustav Birmann, ca 65 aar gml, død på Kind. Svensk av fødsel.»

Åse-Petter i Rælingen
Åse-Petter var en omreisende kramkar som hadde Rælingen på østsida av Østmarka som sitt område. Han var fra plassen Myra i Enebakk og het egentlig Petter Sørli. Hvis noen prøvde å prute, la han heller på prisen – han var ikke avhengig av noen handel, sa han. Han solgte også viser, og han sang gjerne selv også, selv om de som hadde hørt ham synge kunne fortelle at han var totalt uten sangstemme og gehør!

Mange i Nordmarka
I Nordmarka var det mange kramkarer som dro fra gård til går, fra husmannsplass til husmannsplass for 100 til 150 år siden. Alle hadde kallenavn, og de færreste kjente deres egentlige navn og bakgrunn. I bøker, aviser og andre skriftlige kilder finner vi navn som Kramkar-Peder, Jomfrukremmer’n, Veslekremmer’n, Marius Kremmer, Breske-Petrine, Kremmer-Jenny og Titte-Nils.

De omreisende kramkarene ble som oftest beskrevet dem som ærlige og skikkelige mennesker og de ble gjerne godt mottatt og hadde god avsetning på sine varer. Varene hadde de gjerne med i store bylter på ryggen og kofferter som kunne inneholde barberspeil, børster, kammer, såpe, knapper, nåler og tråd – alt av varer det var lett å bære på ryggen, men vanskelig for de fastboende i marka å få tak i. 

Kost og losji var en viktig del av kremmernes godtgjørelse for å farte slik rundt med butikken på ryggen. Aslaug Jacobsen fra Lommedalen fortalte i 1948 at de omreisende om vinteren fikk ligge i kjøkkenet, og om sommeren sov på låven. En forutsetning da var at de leverte pipe og fyrstikker til vertskapet – brann var selvfølgelig en stor fare i det tørre høyet. «Ingen dører var låst omkring, de omreisende ble vist tillit, og de sviktet aldri», fortalte Aslaug. 

Kremmere og vandrende handelsmenn har fått et eget kapittel i den nye boka «Folk og røvere i Oslomarka». Boka kom ut i november i fjor og omtaler markaoriginaler og andre personligheter med tilknytning til Oslomarka. I Østmarka-kapittelet er blant annet Næs-brødrene, Korpås-Olsen, damene på Solåsen, Grønberg-gutta og Aslak på Aslaktomta omtalt. Mer om boka >HER

© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren

Gikk du glipp av forrige blogginnlegg? Der ble det gitt tips til fotturer i vinter-Østmarka. Den finner du >HER

Kilder:
Skytilen, Romerike historielag. Nr 1, 1995
Ella Berg: Minner og dikt. 2007.
Gamle Lørenskoginger forteller, Lørenskog historielag, 2006
Jacob Jacobsen: Lommedalen, en bygd i bygda. Bærum kommune, 1976
Bjarne Jensen: Skogsfolk og revestreker. Orion forlag, 1995
Avisa Akershus 15. juni 1913
Østlandets Blad, 2. mai 1939