Gratulerer med dagen, Mor Katisa!

Julaften i år er det 170 år siden Hermane Hansen ble født. Hun bodde i Marka nesten hele sitt liv, på Bremsrud, Katisa og på Trollvannstua. Navnet «Mor Katisa» hadde hun fra tiden hun drev servering i sitt hjem ved Nøklevanns bredder. Nå er det kun en liten grunnmurrest igjen av Hermanes hus. 

Hermane Hansen var en Østmarkakjendis for drøyt hundre år siden! Hermane bodde på den lille plassen Katisa ved Nøklevann fram til 1915. Her trakterte hun turfolket med bakevarer, kaffe og andre godsaker og solgte melk fra egne kuer. Hun fikk tilnavnet Mor Katisa, et navn hun hadde livet ut, selv om hun i 1915 måtte flytte til Trollvannstua i Grefsenkollen.

«Alle kjenner Mor Katisa»
I forbindelsemed Hermanes 70-årsdag skrev avisa «Vort Vel» i desember 1922: «Alle kjender «Mor Katisa», denne vevre, nette lille kvinde, som er saa ret i ryggen og som er saa venlig og imøtekommende mot alle. Og som er en slik medvirkende aarsak til, at denne koselige stua deroppe i Grefsenaasen er saa attraaværdig. Julaften er «Mor Katisa» 70 aar, men trods denne sin høie alder steller hun sine kyr og griser og høns og gjør altslags husarbeide og altid er hun i sprudlende humør, men saa har hun ogsaa en jernhelse.» 

Fra Solør
Hermane var født i Brandval i Solør i 1852. Hun giftet seg med Anders Hansen fra Odalen. Han var tømmerhogger for Thomas Heftye på Sarabråten og det nygifte paret bosatte seg som husmannsfolk på Bremsrud i 1892. Allerede her startet Hermane med servering til turfolket. Etter noen år skjønte de at Nøklevann skulle gjøres om til drikkevannskilde for Aker kommune og fryktet at Bremsrud-huset, som lå bare noen meter fra vannkanten, måtte rives. De flyttet i 1898 til Katisa som jo også lå ved Nøklevann, men litt lenger fra vannet. Det ble etter hvert en ungeflokk på ti, og Hermane og Anders har i dag mange etterkommere i Bøler- og Oppsalområdet.

Datteren Hanna flyttet ikke langt – hun giftet seg med Harald Sørensen på Ødegården. De to fikk 12 barn, blant annet Reidar som giftet seg med Mary og ble det legendariske paret på Ødegården. Et annet av barna til Hermane og Anders, sønnen Hans (1879 – 1969), giftet seg med budeia på Bråten og flyttet til Sørli som de etter hvert overlot til sønnen som også het Hans (1916 – 2003). 

I Sigurd Senjes bok «Østmarka» (1974) var forfatteren på besøk hos Hans Sørli jr. på Sørli. Her fikk Senje pratet med Hans og ytterligere to av Mor Katisas barnebarn, Aagot (gift Brøter) og Nelly. De mintes godt bestemor på Katisa og juleselskapene der. 

Katisa ble et populært sted å stikke innom – for folk på tur, jegere, fiskere og skogsarbeidere. Her var det servering slik det var på de fleste andre stuene i marka, og navnet «Mor Katisa» kom like naturlig som husmora på naboplassene het Mor Bremsrud, Mor Ødegården og Mor Skytten. Bolighuset på Katisa var ikke stort; kun stue, kjøkken og kammers (soverom). I tillegg var det fjøs og flere andre uthusbygninger.

(Artikkelen fortsetter under annonsen)

I folketellingen for 1910 er det oppført Hermane og fire hjemmeboende barn på småbruket Katisa. Sønnen Sigurd på 26 år er ført opp som skogsarbeider og datteren Borghild på 18 er ført opp med yrke «Husets stel». I folketellingen ti år tidligere er plassen ført opp med åtte beboere inkludert to leietakere med yrke «favnvedhuggere». Om jordbruksaktivitet på plassen i 1900 var det notert at de dyrket korn og poteter og hadde hest og kuer. 
Anders, ektemannen til Hermane, døde i 1905.

Til Trollvann
Ved århundreskiftet ble Nøklevann drikkevannskilde for Aker kommune, og tidlig på 1900-tallet ble alle hus rundt vannet revet. I 1915 måtte også folket som bodde på Katisa flytte. Husene ble revet året etter. Siden det var Aker kommune som hadde ekspropriert skogen rundt Nøklevann, var det nærliggende å la den lille familien få bolig på en annen av Aker kommunes eiendommer, Trollvannstua i Grefsenkollen. Her var kommunen i gang med å anlegge det de kalte for en naturpark med bademuligheter i Trollvann og det nyoppførte serveringsstedet Trollvannstua sentralt i anlegget. 

Hit flyttet Hermane sammen med sønnen Sigurd Andersen (1884 – 1945). Også her ble det servering, men nå fikk den drøyt 60 år gamle kvinnen god hjelp av sønnen og to av døtrene. Selv om skogsområdet var nytt, beholdt den driftige vertinnen sitt navn knyttet til Østmarka. Sønnen Sigurd ble ansatt av Aker kommune som bestyrer for stua og hadde også tilsynet med skogen på Grefsenåsen. Sigurd var også en utmerket idrettsutøver og gjorde det godt både i hoppbakken og skisporet. 

Hermane «Mor Katisa» Hansen døde i 1941, 89 år gammel. Hun fikk lungebetennelse og døde etter et kort sykeleie. I nekrologen sto det blant annet: «Hun var så snill og blid, så hun var godt likt av de mange gjester. Som man forstår har fru Hansen hatt en lang arbeidsdag, men hennes alltid gode humør og sterke helse har greid alle påkjenninger.»

FAKTA:
Katisa
Den tidligere husmannsplassen ligger langs veien en drøy kilometer øst for Rustadsaga. Husene ble fraflyttet i 1915 og revet året etter. Nå er det tydelige ruiner igjen etter det lille våningshuset og det er også mulig å finne spor etter en jordkjeller. Stedet er første gang nevnt på et kart fra 1771. 
Mens området rundt Katisa tilhørte Rustad og seinere Sarabråten, var selve plassen med innmark et selvstendig småbruk fra 1849. I 1893 ble Katisa innlemmet i Sarabråten-eiendommen, men noen få år etter ble hele eiendommen rundt vannet kjøpt av Aker kommune i forbindelse med at Nøklevann skulle bli drikkevannskilde for Aker.
Lenge før Hermane, hovedpersonen i bloggen, flyttet inn, var Hans Andersen og Anne Evensdatter bosatt på stedet. De flyttet fra Dølerud til Katisa i 1852. Datteren Karen (født 1854) giftet seg senere med Martin fra plassen Fjelstad. Dette er besteforeldrene til naturfotografen Sverre M. Fjelstad. 
Det særegne navnet på stedet kommer av et russisk fiskeredskap, brakt til Norge via Finland og Sverige, som ble brukt i den grunne vika nedenfor plassen. En kattise var en fast fangstinnretning av pinner som ble slått ned i bunnen i grunne viker som en trakt. Her ble fisken ledet inn og kunne håves på land fra stengslet (se tegning). Under nedtappingen av Nøklevann i 2015/2016 registrerte Norsk Maritimt Museum rester etter sju slike fiskeanlegg.
Katisa er idag en populær raste-, bade- og leirplass. Kommunen har etablert godkjent bålsted her og satt opp toaletter. 

Gikk du glipp av forrige ukes blogg? Den handlet om frivillighet på 1930-tallet, og hvordan hjelpeorganisasjonene kjempet om å få behandle de som skadet seg i marka. Sjekk ut HER!

KILDER:
Avisa «Vort Vel», 21.12-1922
Vort Vel 08.08-1945 
Vort Vel 19.12-1941
Morgenposten/Middagsavisen 25.11-1915
Andreas Vevstad: Det begynte med Frognerseterskogen. Oslo skogvesen og  Aschehoug, 1989
Sigurd Senje: Østmarka. Gyldendal, 1974
www. digitalarkivet.no (folketellingen 1900 og 1910)
Muntlige: Else Helgesen

© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren