Det «gamle» friluftslivet

Strekkbukse, treski, glasstermos, puttisløyper, pyramidetelt, beksømstøvler. Turutstyret og turaktiviteter har endret seg de siste hundre år. Det har også interessene og aktivitetene som utføres i marka. 

Forrige ukes blogg hadde temaet nyvinninger på friluftslivsfronten. Nå ser vi på aktivitetene som (nesten) er glemt… (forrige ukes blogg finner du HER!)

Marsjkonkurranser
De fleste forbinder i dag ordet Marsjkonkurranse med Lalla Karlsen eller Kari Svendsen som framførte den legendariske revyvisa fra 1932 (se link nederst). På den tida var marsjkonkurranser i Nordmarka en viktig friluftsaktivitet. Dette var en konkurranse også kvinnene gjorde seg bemerket i – som i den gamle visa. Det var særlig idrettslaget Arild som ble kjent for å arrangere slike konkurranser på 1920- og 1930-tallet. Distansen i deres konkurranse var på 30 km, og deltakerne skulle ha 11 kg i sekken. Og det var marsj og ikke løp! Her var det kontrollører som sjekket at ingen lot seg friste til å småløpe mellom sjekkpostene. 

I toppåret 1930 deltok om lag 1400 menn og 350 kvinner. Arrangementet ble, ikke uten grunn, kalt «tusenbenkonkurransen». Fra omkring 1937 var de gedigne marsjkonkurransen avløst av skogsløp og kappgang. En etterlevning fra marsjkonkurransene er dagens turmarsj-opplegg. 

Aking
Aking ble lenge sett på både som en sport og en friluftsaktivitet – likestilt med ski. I det bratte Holmenkollen-området ble veiene tatt i bruk til kjelkeaking på slutten av 1800-tallet. Traséen som vi i dag kjenner som Korketrekkeren het egentlig Frognerseterveien og var den første og lenge den eneste veien til Frognerseteren. Her ble det brukerkonflikter mellom ake-entusiastene og skiløperne. En og annen hest med vogn eller slede kunne også dukke opp på den bratte veien mellom Frognerseteren (Heftyevillaen) og Midtstuen. Først i 1922 ble Korketrekkeren regnet som en akebakke og det ble arrangert både NM og etter hvert også VM i aking her. Men fortsatt kunne en og annen skiløper forville seg inn i bakken, og på sommerstid ble det arrangert race for biler og motorsykler i Korketrekkeren. 

Akingens popularitet gjorde at det ble anlagt en ny bakke som akerne skulle ha for seg selv. Heftyebakken ble bygget i 1930 som et nødsarbeid for arbeidsledige og lå litt lenger øst. Muntre sjeler kalte veien/bakken for Akevitten, et navn som selvfølgelig passet godt sammen med nabobakken; Korketrekkeren. At det var økonomisk tilskudd til vedlikehold av Korketrekkeren fra Christiania Brændevinssamlags fond i 1890-årene, gjorde nok navnene enda mer passende. Heftyebakken/Akevitten hadde kun en kort tid som akebakke og er nå lysløype. 

Tall fra Oslo Sporveier viser at de i sesongen 1910/1911 fraktet hele 42 883 kjelker, noe som sier litt om hvor populær bakken var. Også i dag er bakken populær med muligheter for å leie kjelke hos Akeforeningen som holder til ved Frognerseteren. 

Hopp
Gamle kart og oversikter over hoppaktivitet i Oslomarka, viser hvor langt inn i marka folk gikk for å delta i et hopprenn. Sarabråtbakken og bakken ved Rundtjern lå 4 – 5 km fra Oppsal trikkeholdeplass (etablert i 1926). Bakken ved Dølerud lå også langt fra der folk bodde og enda lenger fra nærmeste offentlige kommunikasjon. Men bakkene ble brukt! Da jeg for noen år siden hadde en guidet tur ved Dølerud, kunne en av deltakerne fortelle at han var med i hopprenn i Dølerudbakken like etter krigen og at noen av deltakerne i hopprennet hadde vært på fest på Heimen (forsamlingshuset ved Enebakkveien) kvelden i forveien og aldri gikk hjem fra festen, men dro direkte til hopprennet og hoppet – iført dress og slips fra festen kvelden i forveien!

Hoppaktiviteten gikk fra å være allemanns-idrett til å bli en aktivitet for spesielt interesserte som fordret spesielt utstyr og spesielle anlegg. På 1950- og 1960-tallet ble det slutt på «gutterennene» og bruken av hoppbakkene som lå i en hver skrent og bakke i et hvert nærområde. Ønske om kortere gangvei til bakkene og også ulykker knyttet til store oppbygde stillas, satte en effektiv stopper for hopp som en friluftsaktivitet for folk flest. Hoppstillas som førte til ulykker var seinest omtalt i Aftenposten denne uka.

Slukfiske
Ja, en gang i tida ble også fiske med sluk regnet som en ny og upassende aktivitet å bedrive i Oslomarka. Vi hadde jo fluefiske – den edle sportsfiskeaktiviteten! Tidlig på 1960-tallet ble spinner og sluk vanlig å bruke på fisketurene. De gamle sportsfiskerne syntes det var ille. De mente det nye utstyret overbeskattet vannene og satte den egentlige fiskeren i skyggen. Enkelte mente det å fiske med sluk var som å dra på jakt med maskingevær! Gaute Heyerdahl skriver i boka «Fiske i Oslomarka» (2011): «De mest iherdige sportsfiskerne hadde utviklet aversjon mot slukfisket, som var mer effektivt og krevde mindre ferdigheter enn fluefisket. Det var simpelthen ikke sport. Noen fiskemetoder var mer sport enn andre.»

Skepsisen i fiskemiljøet gjorde at OFA (Oslomarka Fiskeadministrasjon) innførte restriksjoner på bruk av sluk og spinner i enkelte vann. Noen vann ble forbeholdt fluefiskerne, og disse ble skiltet og merket med en hvitmalt sirkel på bergvegger rundt vannet. I hele OFA-området ble 50 vann reservert på denne måten. Ordningen varte til utpå 1990-tallet. Men nå har foreningen igjen innsett at denne (muligens historiske) fiskemetoden bør få sin renessanse og har igjen innført regler om kun fluefiske i enkelte vann. I Østmarka gjelder det blant annet Smalvann.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Skyting
Skyting og skytetrening var også en slags friluftsliv for 70 – 80 år siden. 

En bok om Oslomarka ville i dag neppe hatt eget kapittel om «Skytebaner». Det var det i boka Oslo-Marka som kom ut i 1952. Her blir det fortalt om skytebanene i Oslomarka helt uten at det blir problematisert rundt støy og fare for uhell. Blyforgiftning av vann i nærheten av skytebanene var man ikke klar over på den tida og ble da selvfølgelig heller ikke nevnt som noe problem. 

Etter krigen var skytetrening blant privatpersoner en viktig del av tanken om sivilt forsvar av landet. Det frivillige skyttervesen var opprettet på slutten av 1800-tallet og hadde som målsetning å få flere lokale skytebaner. Heimevernet ble etablert rett etter krigen, og skytebaner dukket opp flere steder i Østmarka. På Donemåsan sør for Bysetermåsan var det på 1950- og 1960-tallet skytebane i regi av Heimevernet. Da det ble planer om kraftig utvidelse av banen på 1980-tallet, sa marka- og naturvernorganisasjonene stopp! Det finnes fortsatt rester på myra etter skyteaktiviteter, og de to hyttene der oppe er fra skytebanens tid. 

Ikke langt fra Donemåsan lå Skuddås, skytebanen og klubbhuset for Fjell miniatyrskytterlag. Du finner restene av anlegget og fortsatt klubbhuset inn en liten blindvei nord for veien mellom Fjell og Svartoren. Klubben ble startet i juni 1945 og klubbhuset sto klart seint i 1952. Her ble det arrangert NM i miniatyrskyting med 87 deltakere i 1979. Banen er nå ikke i bruk, men klubbhuset er stadig sted for lokale fester og arrangementer.

Mellom Lutvann og bebyggelsen på Haugerud lå det et stort skytebaneanlegg helt fram til utpå 1970-tallet. Det var Stor-Oslo heimevernsdistrikt som anla banen i 1947, og her var det skyteøvelser med 100- og 200-meters baner. «Når befalet i Østmarka HV i helgene drev øvelsesskyting, var ofte familiene med. Det ble i årenes løp mang en søndag med kaffebål og hygge, for liten og stor, ved den store steinen ved 100 meters standplass.»skriver Finn Paulsen i Nytt fra Østmarka nr 4/2002.
Anvisergraven med en stor, oppmurt vegg er i dag det eneste som minner om den tidligere aktiviteten. Gjerde rundt banen er for lengst tatt ned, og skogen som var helt nedhugget har igjen vokst fram. 

Skytebaner som stadig er i bruk i Østmarka er blant annet Durud/Bjerkland, Fellemyra sørøst for Ramstadsjøen og skytebanen ved Losby. 

På bærtur
Bærplukking og annen matauk – fiske og soppsanking – er også en friluftsaktivitet på retur. Bare fra 2001 til 2011 gikk andelen av nordmenn som hadde vært på sopp- eller bærtur ned med fem prosent, mens antallet som bedrev friluftsliv generelt økte med fire prosent. 

Under krigen var det annerledes! Særlig bærplukking var populært da – så populært at det ble satt opp egne «tyttebærbusser» for at folk kunne komme seg fra blant annet Ski og Oslo og ut i Østmarka. Så ettertraktet var denne formen for matauk at Landbruksdepartementet anmodet ordførerne om å innføre forbud mot plukking av kart og restriksjoner mot plukking av bær for utenbygdsboende. I Ski kommune var det i 1942 og 1943 forbud mot plukking av tyttebær før 30. august. Første helg etter det, var tyttebærterrenget forbeholdt kommunens egne innbyggere, mens det deretter var åpnet for fri plukking for alle. Bærkontrollører og politi sjekket at reglene ble fulgt.

Utstyr
Så var det dette med puttiser og puttisløyper. Hva var det? Jo puttiser var forløperen til det vi (i alle fall noen av oss) kjenner som gamasjer. Puttiser var brede bånd som ble snørt rundt støvlekanten og oppover leggen for å unngå snø i støvlene. Betegnelsen puttisløyper ble da brukt på løyper som vanligvis ikke ble tråkket opp og ofte hadde dyp snø med fare for å få fylt støvlene – om man da ikke hadde puttiser. Jeg tror navnet puttisløyper overlevde mye lenger enn selve puttisene. ØX-karene betegnet gjerne terrengløypa fra nordenden av Tømmerholtjern og nordvestover til veien ved Torsmåsan som Per Bøhlers yndlingsputtisløype. Per Bøhler (1930 – 2019) var sjef for kommuneskogens distrikt Østmarka i mange år. 

BILDET ØVERST er fra familien Søderstrøms sommerferie i 1961, ved Nordre Krokvann hvor de lå i telt en uke. Hvor mange tar en slik sommerferie i våre tider? Foto Gunnar Søderstrøm, utlånt av Britt Floberg.

LINKER:
Lalla Carlsen: Marsjkonkurransen (Tekst Finn Bø, 1932): HER
VM i aking i Korketrekkeren 1955, se kutt nr. 9: HER
Aking i Korketrekkeren 1936: HER!
Østmarka turmarsjklubb: HER!

TIDLIGERE BLOGGINNLEGG:
Det nye friluftslivet, forrige ukes blogg >HER
Mye om skihopping, og mest om Sarabråtenbakken >HER

KILDER:
Steinar Gundersen/Øystein Kristiansen: «Bygda Fjeld og Fjeld gård». 2018.
«Nytt fra Østmarka» nr. 4/2002. Artikkel av Finn Paulsen. 
Oslo kommunes skoger, 1889 – 1979, Oslo skogvesen.
Fiske i Oslomarka, OFA, 2011
Friluftsliv i Norge anno 2014 – status og utfordringer, www.nina.no