Solan Gundersen på Rustadsaga

Aukust-figuren Solan Gundersen hadde tittelen sagbruksarbeider. Arbeidsplassen var Rustadsaga.

Har du lest noen av Kjell Aukrusts bøker, eller sett noen av filmene laget om hans noe spesielt sammensatte persongalleri, har du ikke unngått å legge merke til den smårampete skjæra med navn Solan Gundersen som ofte opptrer i tospann med det langt mer forsiktige piggsvinet Ludvig.

Solan Gundersen var ansatt på Rustadsaga, i følge kildene. I boka «Je og’n Solan» (1967) het det:

«På Rustadsaga blinker’n tømmer og sparker i spon. Han får 12 øre dagen og fri sykekasse for det.»

Inspirert av Rustadsaga i Østmarka
Jeg var lenge sikker på at dette Rustadsaga-navnet var noe Kjell Aukrust (1920 – 2002) hadde fanget opp på sine hjemtrakter Alvdal og lagt det inn i Flåklypa-historiene. Men, nei: Det var Østmarka og «vårt» Rustadsaga Aukrust hadde i tankene. Da jeg jobbet med første utgave av «Østmarka fra A til Å» (2000), kontaktet jeg den produktive tegneren og forfatteren, og han kunne bekrefte at Rustadsaga-navnet kom fra sagbruket i kanten av Østmarka.

Aukrust bodde i mange år på Nordstrand, på Midtåsen, og han fortalte at han og familien ofte tok skiturer innover i Østmarka og da passerte de sagbruket til Rustad gård; Rustadsaga. For Rustadsaga som vi i dag forbinder med serveringsstedet, var egentlig betegnelsen på selve sagbruket som først lå nede i dumpa nedenfor dagens kafé og siden ble flyttet opp til demningen der Nøkevann ro- og padleklubb har sitt område i dag. Serveringsstedet har vært i drift siden 1916 og het opprinnelig Saghøy. Det var her sagmesteren bodde, og det var hans kone som drev serveringen som i starten var meget enkel og skjedde fra det private kjøkkenet i boligen, slik som var vanlig på mange andre plasser og småbruk både i Østmarka og Nordmarka.

Sagbruket var i drift fram til 1954, og Kjell Aukrust kunne godt huske lyden fra sagbruket på sine tidlige turer inn i Østmarka etter å ha flyttet til Oslo.

Lav lønn og høy risiko
Kjell Aukrust hadde sansen for navnet Rustadsaga og lot gjennom flere filmer og bøker sin gode «venn» Solan ha dette som arbeidssted. Forfatteren forteller at Solan hadde strikkeslips, filttøfler og lav moral. Men er god på bunnen, understreker han.

Skjæra Solan var en ustabil arbeidskraft for sagbruket i Østmarka. I boka «Je og’n Solan» (1975) forteller Aukrust:

«Sjefen på Rustadsaga heter Gulbrandsen, en rødmusset forstmann fra skogene nordpå. Han banner for et godt ord.»

Mot slutten av historien får vi høre at Solan har gitt opp sagbrukskarrieren og vil satse på show-biz. Lønnsforhandlingene med forstmann Gulbrandsen hadde kilt seg fast, og han mente at han ikke var tjent med å ståke rundt blant kvasse sagbladet for 12 øre dagen.

I boka «Tre små venner» (1979) lar Aukrust sin fjærkledde venn nok en gang få jobb på Rustadsaga: «Han har tatt fatt igjen på Rustadsaga nå, Solan Gundersen. Det er best slik.» skriver han.

Men også denne gangen var forstmannen misfornøyd med innsatsen og måtte ringe til Solans opphav, Aukrust. Så tar Solans venn, det engstelige piggsvinet Ludvig over sagbruksjobben. I samme bok beskriver Aukrust hvordan Ludvig tar turen til skogs og til sagbruket, via dreneringsrør og grøftekanter for å gå klar av den kraftige biltrafikken. Ludvigs bestefar var kjørt ihjel av en tyskregistrert Porsche, kunne Aukrust fortelle, så frykten var reell hos det lille piggsvinet.

En lat sagbruksarbeider
Aukrust levde seg inn i sine historier og sitt persongalleri. Da jeg tok kontakt med ham i 1999, kunne han med innlevelse fortelle at Solan ikke var mye til arbeidskar:

– Nei, han møtte kun opp på lønningsdagen og da det var julebord, fortalte tegneren fra Alvdal.

Solan-figuren er nå adoptert av Rustadsaga kafé som serveringsstedets maskot, og han trives nok langt bedre blant nybakte boller enn blant skarpe sagblad. Den ene av geitene som nå er på Rustadsaga, bærer også navnet Solan.

NESTE BLOGG
Solan Gundersens hadde jo som kjent kraftuttrykket «Dra meg baklengs inn i fuglekassa». Jeg innrømmer gjerne at det var inspirasjonskilden til navnet på blogginnlegget «Dra meg baklengs inn i Østmarka» som handler om hvordan og når Østmarka-navnet oppsto. Og forteller at det er noen som må gå baklengs – eller vestover – inn i Østmarka!

Les gjerne også de tidligere blogginnleggene:
– Skriften på veggen: «Til Speedhytta»
– Dra meg baklengs inn i Østmarka (om Østmarka-navnet)

Se også andre blogginnlegg om Markastuer:
VANGEN: Kjendiskatta «Kjekken» på Vangen >HER
SANDBAKKEN: Sandbakken markastue, 60 år >HER
SANDBAKKEN: Familien Bongard på Sandbakken >HER
SETERTJERNSTUA: To tragedier på islagt vann > HER
VANGEN: Åpnet i regnvær for 60 år siden > HER

FAKTA:
Rustadsaga servering, het opprinnelig Saghøy. Ble bygget i 1916 og kraftig utvidet som kafé i 1959. Eies av Oslo kommune, Bymiljøetaten, som leier det ut til drivere som de siste 25 årene har vært Sissel Ullevålseter. Se: http://www.rustadsaga.no/

Kilde:

• Kjell Aukrust: Je og’n Solan, Helge Erichsens forlag, 1967.
• Kjell Aukrust: Tre små venner , Helge Erichsens forlag, 1979.
• Even Saugstad: Østmarka fra A til Å, Frie Fuglers Forlag, 2012. > MER