Som vertskap på Sandbakken i 11 år, opplevde vi mange som hadde rotet seg bort. Noen var uheldige, noen var dårlig utstyrt. Men ingen av de vi traff i og ved markastua var så ubetenksomme som mannen som i 1959 sa til kona at han skulle på skitur men i stede tok en skikkelig fest på Østmarksetra og blei borte til neste dag!
Telefonen ringer på Sandbakken. Det er slutten av november, ennå ikke snø, klokka er litt før 16 og det er allerede mørkt ute. En mann i telefonen:
– Vi har gått oss bort. Jeg tror vi er ved Tømmerholtjern.
Tømmerholtjern ligger en snau kilometer fra Sandbakken. Jeg forklarer det for mannen, men han virker engstelig og forteller at kona hans ikke hadde så god helse. Videre sier han:
– Jeg tror vi har gått rundt Tømmerholtjern en eller to ganger. Nå har vi mistet retningen. Vi har ikke lommelykt og finner ikke stien ned til Sandbakken og parkeringsplassen.
Vi lovte å ta turen opp til tjernet med det samme vi stengte kaféen. Der ventet de to ved vannkanten, og de var fornøyde med å bli loset i lommelyktskinn den korte turen ned igjen til veien og bilen.
Vi følte ikke at vi hadde vært ute på den store redningsaksjonen, og var veldig klar over hvor lett det var å rote seg bort særlig hvis høstmørket kom bråere på enn man var forberedt på.
Skoleelever på villstrå
En skole fra Østensjø-området arrangerte hver vår tur fra Skullerud til Sandbakkenområdet, og det kunne virke som om planen for disse turene var at det ikke skulle være noen plan. Seint på kvelden banket det på døra til privaten. 5 – 6 ungdommer sto utenfor og lurte på om det var noen speiderhytte i nærheten. De hadde mistet læreren og resten av klassen og visste bare at de skulle overnatte ved en speiderhytte. Vi sendte dem ned til Blåhaug et par hundre meter unna. De kom tilbake, ingen der. Speiderhytta ved Torsmåsan måtte det da være. Litt lenger unna, men vei nesten helt fram. Jeg tilbød meg å kjøre sekkene og de mest slitne av gjengen. Der traff vi læreren og noen flere elever, men det manglet fortsatt noen, kunne læreren fortelle. Han ramset opp fire navn på elever som fortsatt var ute i den etterhvert mørke skogen. Læreren var glad for å få låne kartet mitt, han skulle ut og lete. Vel hjemme på Sandbakken igjen, hang vi opp lapp på døra med beskjed til de fire savnede at uansett hvor seint de kom, måtte de ringe på. Utpå natta ringte det på, men det viste seg at det var noen andre enn de læreren trodde han manglet. Han hadde tydeligvis kommet ut av tellingen. Ny biltur over til Torsmåsan med sekker og slitne ungdomsskoleelever. De fire var også nå kommet fram, og klassen var endelig samlet.
Lærere som ikke hadde med kart, lærere som ikke visste forskjell på blå- og rødmerkede traseer, lærere som ikke hadde gjort forhåndsavtaler om hyttelån eller sjekket ut overnattingsmuligheter fikk vi erfaring med. Men de fleste skoler og lærere vi hadde kontakt med, gjorde en utmerket jobb med å formidle tur- og naturglede til sine elever.
Sopptur, utur
Soppkurs med innlagt tur på egenhånd i området for å lete opp skogens gull, resulterte også ofte i folk på avveie. Men det var som oftest midt på dagen og ikke langt fra hytta. En telefon kunne for eksempel lyde slik:
– Hallo, jeg har rota meg bort. Hvordan det ser ut rundt meg? Jo, på høyre side er det noen trær, og på venstre side… ehh .. jo, der er det også noen trær.
En ganske sparsommelig beskrivelse av terrenget, men vi fikk som oftest hjulpet folk på rett vei med noen oppfølgingsspørsmål: – Er det lenge siden du var på en sti? Var den merket med rødt eller blått? Hvilken vei ser du sola? Og bekken du nettopp passerte, hvilken retning går den i forhold til sola?
Lutvann til besvær
Det er alltid kjedelig å gå seg bort, men enda kjedeligere å gå bort andre. Særlig når «andre» er en journalist som du ønsker at skal oppfatte deg som noe av det mest skogvante som finnes. Da første utgave av «Østmarka fra A til Å» kom ut i 2000, hadde jeg en avtale med en journalist fra Akers avis Groruddalen som ville omtale forfatteren og boka. Vi møttes ved parkeringsplassen på Trosterud der veien går inn til nordenden av Lutvann. Jeg hadde foreslått at vi skulle ta turen opp til det idylliske Lauvtjern. Men ved Lutvann klarte jeg å velge feil sti, og det gale stivalget oppdaget jeg ikke før etter en god stund. Da var vi kommet nesten fram til Kroktjern, et godt stykke lenger sør enn den opprinnelige planen. Jeg måtte jo innrømme overfor journalisten at vi var kommet litt skeivt ut, og sa med lite skjult tvil at dette var vel ikke noe å gjøre et nummer av i reportasjen. Men det ble det selvfølgelig! Uten at det la noen demper på verken boksalget eller kvaliteten på reportasjen.
Jeg er ikke den eneste som har lurt en journalist ut på gale stier ved Lutvann. I NRKs «Ut i naturen»-serie med såkalte nærturer, skulle underholder og skribent Christine Koht vise NRKs Anette Skafjeld sin yndlingstur rundt Lutvann.
– Her er det tydelige stier med blå merker, lett å finne fram, kunne Koht fortelle journalisten. Ti minutter seinere hadde de rotet seg bort. Men så veldig mye mer dramatisk enn min tur med Akers Avis-journalisten var det ikke. Koht, Skafjeld og hunden Pippi hadde kommet inn en sti som endte i et bratt parti ved vannet og måtte bare snu litt på ruta og småklatre litt før de igjen var tilbake på merket sti. Vel oppe på en av de mange fine utsiktspunktene ved vannet uttalte Christine Koht mens kameraet sveipet over den vakre Østmarkanaturen:
– Jeg får sånn Jotunheimenfølelse her! Det er noe med det å være så nær Oslo og likevel så langt ut i skogen.
Skulle på skitur, gikk på fest
24 mann var på leting etter en savnet skiløper i Østmarka i januar 1959. Mannen ble meldt savnet av sin kone etter at han en tirsdagskveld dro ut på skitur, men ikke kom hjem. Mannen hadde influensa og påsto at han hadde blitt anbefalt av legen å kurere sykdommen med en skitur og et etterfølgende varmt bad. Nå viste det seg at kveldsturen til den syke mannen ikke gikk lenger enn til Østmarksetra hvor han inntok uvisse mengder med øl og portvin. Da han seint på kvelden spente på seg skiene for å returnere hjem, falt han sammen av utmattelse og fikk overnatte i en seng på restauranten. Familien hjemme fikk ikke beskjed om dette, og kontaktet derfor politiet som tidlig neste morgen satte i gang leteaksjon med blant annet bistand fra hjelpekorpset. Kriminalsjefen i Oslo, Lars L’Abée-Lund var selvfølgelig ikke glad for hendelsen og vurderte i følge Arbeiderbladet å la den tørste mannen selv få betale for leteaksjonen.
Reddet via overtro
Gammel overtro hadde råd for det meste, også til den som hadde gått seg vill, eller blitt skaugæl’n, som noen kalte det. Et av rådene gikk ut på å ta av seg trøya, vrenge den og spytte gjennom begge armhulene og si «Jesu navn» – da snur skauen seg slik for deg at du igjen vil finne rett vei, mente man i gammel tid.
Andre mente det ville hjelpe å vrenge strømpene eller lua for å finne rett vei videre på turen.
Viktig var det også ifølge gammel overtro å ikke tråkke på finnskjegg. Dette er en gressplante som er dårlig som dyrefôr og til og med kan være farlig for beitende hester. Hvis man tråkket på denne planten, kunne man lett komme på villstrå, altså gå seg bort. I Tyskland har man planten Irrkraut som det blir sagt at man blir retningsvill av om man tråkker på. I England bruker man uttrykket to step on a stray sod om å tråkke på (eller komme på) villstrå.
I moderne fantasy-litteratur finnes det historier om at slike gresstrå har blitt forhekset av en fe som ønsker at folk skal bli desorienterte og miste retningen.
Gikk du glipp av forrige innlegg om å gå seg bort i Østmarka? Les om Lambertseterspeiderne som fikk to ufrivillige døgn ute i Marka uten soveposer, mat eller annet utstyr > HER.
Neste ukes blogg gir turtips for langturen: Hvorfor ikke gå rundt hele Oslos grenser? Prøver du turen, er du imidlertid ikke den første som gjør det. Følg med neste torsdag!
© Even Saugstad/Østafor byen og vestafor Øyeren
KILDER:
Akers avis/Groruddalen 12. juni 2000
Arbeiderbladet 22. januar 1959
Mystikk og overtro i Oslomarka, Even Saugstad, Frie Fuglers Forlag, 2017.
NRK arkiv; Ut i naturen, 10. mars 2010
FAKTA
Se hele «Ut i naturen»-episoden med Christine Koht HER!
Har en liten opplevelse fra mine yngere dager på jakt i Rausjøskogen.
Min onkel som var oppvokst i skogen, Tømmerholen og Skjelbreien, og som i tillegg var hele sin yrkeskarriere tømmerhogger i Rausjø skoger. Vi var på jakt i Liseterkollen, og da vi skulle sette kursen tilbake til Mosjøenkoia ville han gå stikk i motsatt retning. Hadde et svare strev å få han med den veien jeg ville gå, men da vi havnet ved Liseter putten gav han etter. I dette området hadde han jo jobbet mange ganger opp gjennom årene. Forøvrig var han med å bygge koia i nordenden av Mosjøen. Den ble bygget på samme lest som Havnelid koia som han også var med å satte opp.
Artig historie, Øysten. Den bekrefter hvor lett det er å rote seg bort i Østmarka, selv for en garva skogskar! Som en liten bonus har jeg nå lagt inn nederst i blogginnlegget bilder av Havnlikoia og Mosjøkoia som du nevner.